Jeg sier ofte at det er noe utrolig spennende med å få vite hva vi helt sikkert vet om fortiden, og at museene ikke må ødelegge dette. Men jeg har lurt på hvorfor jeg mener dette, og om det ikke er fryktelig kjedelig? Ønsker jeg ikke at utstillinger skal være spennende og levende?

Jeg er en av dem som synes et av de mest spennende øyeblikkene i en historisk film er når rulleteksten kommer og man kanskje får noen opplysninger om de ekte menneskene filmen er basert på. Hvordan så de egentlig ut? Hva skjedde med dem etter på? Disse opplysningene hadde imidlertid ikke vært så spennende om jeg ikke hadde sett en engasjerende spillefilm først. Spenningen oppstår i kontrasten mellom den fyldige historiske fiksjonsfortellingen og de få faktaene som knytter filmen til virkeligheten.

 

Å forstå at fortiden har vært nåtid

I historiske spillefilmer lever man seg inn i et univers uten å vite hva som er sant og hva som er fiksjon. Man gir seg hen til fortellingen og lar seg rive med. Jeg tror at når man deretter får informasjon hva som hendte med menneskene i filmen ”etter rulleteksten” eller ser bilder av de ekte personene filmen er basert på, så åpner det opp for en forståelse av at filmen verken er en fasit, eller ren fantasi. Faktaopplysningene viser at filmen er én tolkning og åpner dermed også opp for publikums egne forståelse av historien. I mellomrommet mellom fiksjon og fakta er det plass til fantasien – og den historiske forståelsen.

Jeg synes selv at jeg i møtet mellom fakta og fortelling et øyeblikk kan fatte at fortiden faktisk har funnet sted. Det er en følelse jeg synes ligner på forståelsen av at verdensrommet finnes. Det handler om å forstå i et glimt at verden er større en oss, og større enn vår tid.

Denne opplevelsen av historie som noen historiske filmer skaper ved hjelp av samspillet mellom en forførende fortelling og tørre, konkrete fakta, er vel også den opplevelsen mange museer ønsker å skape med utstillingene sine. Man vil at publikum selv skal fylle inn hullene og få en forståelse av tid.

Det store spørsmålet er hvordan gjør man dette i en utstilling?

 

Samarbeid med kunstnere?

Ofte prøver man å få fortellingen inn i utstillingen. Tableauet er et godt eksempel på en teknikk hvor museet skaper en illusjon av en helhet som man kan leve seg inn i og la seg forføre av. I dag bruker museene flere medier for å skape samme effekt (som film, lyd og digitale spill).

Det jeg er usikker på er om kontrasten mellom fiksjon og virkelighet kan bli stor nok i museet. Kan et museum lage så spennende og fyldige fortellinger at publikum blir revet med? Og hva skjer egentlig med museets rolle i samfunnet om man tar i bruk fiksjon på samme måte som historiske filmer gjør?

En måte noen museer velger å løse denne utfordringen på er å samarbeide med kunstnere og historiefortellere i forskjellige medier (filmskapere, forfattere, teaterregissører o.l). Kunstnerne kan lage fortellingene, mens museet står for å fakta. På den måten kan begge parter gjøre det de er best på, og publikum får både i pose og sekk.

 

Museet som rulleteksten til populærkulturen

En annen måte man kanskje kan jobbe med dette er å tenke at museene står for faktaene på rulleteksten. De er rulleteksten til den store mengden historisk underholdning utenfor museet. Det betyr ikke at museet skal fortelle oss at fortellingene er falske, men at de skal være dem som gjør at vi faktisk kan tro på dem. Museene kobler fortellingene til virkeligheten.

Men hvis publikum skal få en opplevelse av spenningen mellom fortellinger og fiksjon, må utstillingen på en eller annen måte referere til de historiske fiksjonsuniversene slik at publikum kobler museets fakta med de framstillingene og fortellingene om historien som de allerede kjenner.

 

En umulig oppgave?

Men er det mulig å lage en utstilling som bevisst skal skape en opplevelse i møtet mellom publikum og innhold, det vil si i møtet mellom det publikum allerede vet og det man får vite i utstillingen, når museets gjester spenner over alt fra turister til lokale skoleklasser?

 

En som har blant annet har skrevet om hvordan gode utstillinger er de som gir plass til publikums egen fantasi og forestillinger er den australske forskeren Andrea Witcomb. I artikkelen «En glippe for fantasien» (Museumsnytt nr4/2014) refererer jeg til hennes begrep «gap» i omtalen av utstillingen «Britain – One Million Years of the Human Story» på Natural History Museum i London.