Å vekke publikums fantasi

Pierre Curie has come on stage in Marie’s life at the precise moment at which it was suitable that he should appear.

            The year 1894 has begun. Marie is assured of obtaining her license in July. She is beginning to look beyond, she is more available, and the spring is beautiful. Pierre is already captive to his singular little blond person.

            It is clear that, making his way at once through the realms of the sublime and of theoretical physics, Pierre still finds himself alone at thirthy-five years. And Marie Sklodowska very quickly appears to him as the Unique, capable of accompany him there.

           But lofty thinking is ill compensated. At thirty-six years, Pierre Curie earns thirty-six hundred francs per year at the School of Physics.

 She was one of those who work one single furrow.

Lydia Davis, utdrag fra novellen ”Marie Curie, So Honorable Woman” (2001)

 

Formidling handler om å skape bilder i publikums hode. Det handler om å få publikum til å leve seg inn i det som formidles. Det er først da formidlingen fungerer.

Man ønsker at publikum skal få en forståelse for noen historiske hendelser eller et naturfaglig fenomen, og kanskje til og med få et endret syn på verden. Men for å forstå må man relatere det man får vite til noe man allerede har med seg. Den informasjonen som presenteres må resonnere og vekke gjenklang hos publikum. Utfordringen er å finne de ordene og bildene som gjør det.

Lydia Davis, som jeg begynte dette innlegget med, er en mester i å formidle mye med få ord. Hennes novelle om Marie Curie gir en forståelse for Marie Curie som person, men også for tiden hun levde i.

Hvor mye informasjon trenger man, og hvilken informasjon trenger man for at besøkerens egen fantasi skal ta over?

I litteraturen er det det visuelle som må fylles inn av leseren, i film er det ofte karakterenes tanker og følelser man selv må tolke. På teater må man fylle ut omgivelsene og i moderne teateroppsetninger eksperimenterer man med hvor lite scenografi som egentlig behøves. Noen filmskapere leker også med dette grepet. For eksempel Lars von Trier i Dogville. I Dogville er alle vegger og veier bare krittstreker på et svart gulv, likevel tar det ikke så lang tid før man ser landsbyen for seg uten problemer. I Joe Wrights filmatisering av Anna Karenina spilles mange av scenene på et stort teater. Publikum kan velge å bare se den scenografien som er eller se for seg de ”naturlige” omgivelsene (en gate, en stue, et soverom) som teatersettingen illustrerer. Publikum er selv med på å skape verket.

I utstillinger er det også en vekselvirkning mellom scenografi og publikums forestillinger. Men er det tydelig for utstillingsdesignere hvilken verden man vil flytte publikum til? Og er det et bevisst valg om når man vil vekke forestillinger og når man vil trekke oppmerksomheten til tingene og situasjonen her og nå?

För at läsprocessen och läsförståelsen ska fungera på utställningsgolvet kräver jag att innehållet i texten är formulerat så att jag får leva med min fantasi och mina associationer, texten ska väcka inre bilder. Budskapet ska komma mig till del genom att beröra både mitt aktiva och mitt meditativa jag.

Margaretha Ekarv, fra boka Smaka på orden: Om tekster i utställningar (1991)

Å komponere en utstilling

Komposisjon betyr ”sammensetning, blanding” står det i Store norske leksikon, og innenfor billedkunsten er begrepet en ” betegnelse for de enkelte delers innbyrdes ordning og gruppering i et kunstverk, med tanke på å skape en helhetsvirkning.” (snl.no).

Å komponere noe vil derfor si å skape noe, å sette sammen deler til en helhet. Komposisjon er derfor viktig i alle typer kunst- og uttrykksformer.

Men hva vil det si å komponere en utstilling?

Utstillinger kan bruke komposisjonsgrep fra alle andre kunstarter, både visuell kunst, film, skulptur, litteratur og arkitektur. Men hvordan kombinerer vi på best mulig måte arkitekturens komposisjonsprinsipper med litteraturens og bildets?

Finnes det noen komposisjonsprinsipper som er særegne for utstillinger?

Sanne historier og ekte narrativ

Sanne historier

Hvordan man forteller historier i et bestemt medium påvirkes av hvilke forventninger publikum har til dette bestemte mediet. Alle medier og mediesjangre har noen definerende kvaliteter som gjør at vi kaller noe et fotografi, noe et maleri, noe en roman og noe annet en avis. Noen definerende kvaliteter er bestemt av den fysiske formen (et fotografi utfolder seg for eksempel kun i rom, ikke i tid), mens andre har utviklet seg gradvis gjennom mediets brukshistorie (en spillefilm varer for eksempel mellom 1,5 til 2,5 time). De definerende kvalitetene er de mer eller mindre faste rammene for hva man kan gjøre med et bestemt medium og en bestemt mediesjanger uten å bryte med publikums forventninger til mediet. Både det å holde seg til de definerende kvalitetene og det å bryte med dem kan være virkningsfullt. I begge tilfeller leker man med publikums forventninger.

Et av de definerende kvalitetene ved kultur- og naturhistoriske utstillinger er at de forteller sanne historier. Jeg vil påstå at en av de viktigste motivasjonene vi har for å gå på museum er at vi ønsker å lære noe nytt om verden. Men publikum forventer ikke bare å se gamle gjenstander eller få formidlet fakta om verden, vi forventer også å få en opplevelse.

Balansen mellom underholdning/opplevelse og sannhet/autentisitet kan variere, og forhandles kontinuerlig mellom publikum og museum, men om museet forlater sannheten helt så bryter det en uskrevet kontrakt med publikum. Vil vi ha en underholdende spenningsfortelling ser vi heller film eller leser en bok. Vil vi ha kunst går vi på kunstutstilling.

 

Ekte narrativ

En måte å gi publikum en opplevelse på er å fortelle gode historier med et ordentlig narrativ med aktører, spenningskurve og noe som står på spill. Problemet er at det ikke er alle sanne historier som har et godt narrativ.

Et spørsmål som jeg har jobbet med i det siste er: Hvis man ikke vet nok om fortiden til å lage et narrativ, og man ikke ønsker å dikte opp et – kan man likevel bruke narrativ som virkemiddel?

Dette er vanskelig, og jeg er overhodet ikke ferdig med å tenke dette. Men her er noe av det jeg tenker akkurat nå

For det første – det er alltid et narrativ. Et eller annet sted.

For det andre så kan narrativet være rammen, den trenger ikke nødvendigvis være det innholdet man vil formidle. Faktainformasjonen man lærer av en fortelling kan være noe helt annet enn fortellingens elementer. Et narrativ om noen forskere som har forsket på en pilespiss i 20 år kan være en inngang til å få vite mer om pilespissens historie. Kanskje er det også mer spennende å få vite hvorfor forskerne har vært så opptatt av denne pilespissen enn å bare få vite at den er fra år 700 og ble funnet i en utgravning i Tønsberg. Man kan lære noe om pilespissen og dens kontekst, selv om pilespissen eller pilespissens opprinnelige eier ikke er hovedaktørene i fortellingen.

Utfordringen med denne tilgangen er at sanne narrativ kan være ubehagelige – nettop fordi de handler om ekte mennesker, ekte konflikter og ting som faktisk har konsekvenser. Ligger disse fortellingene for tett opp til nåtiden, vil det være mange meninger om hvordan den skal fortelles og det kan være veldig problematisk å sette hendelsene inn i fortellingens form der man uunngåelig er nødt til å forenkle noe. Det er derfor et stort krav å stille til museene at de skal fortelle sanne narrativ. Men er det noe man kan kreve likevel hvis man ser museenes rolle i et større samfunnsperspektiv?

Jeg har tidligere skrevet om fortellinger i utstillinger i innlegget ”Kan utstillinger fortelle historier?” og jeg har skrevet om fakta og fiksjon i innlegget ”Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger”

Hva skal utstillingstekster?

Utstillingstekster bør brukes like varsomt, sparsomt og nøye gjennomtenkt som gjenstander, film og romlige virkemidler. Men hva skal utstillingstekstene?

Kort er bedre en langt?

I boka Present on Site: Transforming Exhibitions and Museums sammenligner Bruno Ingemann de nye tekstene i Nationalmuseets faste utstilling fra 2008 med de gamle tekstene fra 1972. Tekstene i den nye utstillingen er mye kortere enn i den gamle, og dette blir på museets hjemmeside trukket frem som noe positivt, men Ingemann er ikke enig i at å korte ned tekstene i seg selv fører til bedre utstillingstekster.

”When the National Museum enthusiastically writes that it took 18 hours to read all the texts in the 1972 exhibition and it only takes one and a half hour in the new exhibition, they have missed the point. Namely that the key is to 1) create a fundamental framework through which visitors must see the exhibition and 2) define significant issues in the exhibition. The point is also that the composition of objects (and not text) must also provide a common thread.” (Ingemann 2012, 71).

Jeg har verken sett den gamle eller den nye utstillingen, så jeg skal ikke si noe om jeg synes Ingemann har rett eller ikke, men jeg synes det er et interessant argument og et viktig poeng at fokuset på korte tekster kan få oss til å glemme de viktigste av alt – meningen og sammenhengen.

Hva er en god tekst?

Utstillingstekster skal være lettleste, ha stor nok skrift, en god font. Dette er retningslinjer som stort sett alle som lager utstillinger følger i dag. Og det har helt klart hjulpet på lesbarheten i utstillinger at man har arbeidet mye med dette. Men når dette er på plass, hva skal det ellers til for at utstillingstekster fungerer ekstra godt?

En utstillingstekst må fungere på tre ulike parametere for å bli god. Det må være godt designet, den man formidle noe interessant innhold og den må oppleves som en meningsfull del av utstillingen som helhet.

Min erfaring er at det beste en utstillingstekst kan gjøre er å få meg til å se gjenstandene, tenke over dem og forstå deres rolle i historien og for forskningen.

Etter å ha jobbet med stedsspesifikk radio noen år har jeg igjen og igjen fått erfare at når man jobber med innhold som skal forstås i sammenheng med fysiske omgivelser så skal man, for å holde på lytterens oppmerksomhet, sørge for at man hele tiden kobler den informasjonen man formidler til det man ser. Blir det lenge mellom referansene til omgivelsene mister lytteren lett fokuset. Det samme tror jeg gjelder for utstillinger. Den besøkendes oppmerksomhet må hele veien ledes tilbake til gjenstandene eller stedet man er på. Hvis ikke kan man jo bare lese en bok hjemme i sofaen. Tekstene bør ikke oppleves som viktigere enn tingene.

Museet for Søfart

Et eksempel på en utstilling hvor samspillet mellom tekster og gjenstander fungerer veldig godt er den faste utstillingen på det nye Museet for Søfart i Helsingør. Overordnet er denne utstillingen veldig god. Men noe av det som gjorde opplevelsen ekstra positiv, synes jeg, var at utstillingsdesignet fikk meg til å se på gjenstandene.

IMG_0497

Det er flere grunner til at de har fått til dette. For det første har de valgt å lage en utstilling basert på samlingene, i stedet for å prøve å fortelle en kronologisk historie om dansk sjøfart. For det andre er hver historie de forteller knyttet til en eller flere gjenstander. Det er i det hele tatt lite overordnet informasjon. De store linjene kommer fram gjennom gjenstandene og deres historier.

IMG_0499

I følge en artikkel i New York Times er museene stadig mer opptatt av tekstene i utstillingen. Det viktigste tegnet på at en tekst fungerer er hvis noen leser den høyt, mener museumskonsulenten Judy Rand.

Kan utstillinger fortelle historier?

På et uformelt museumsseminar jeg var med på før jul diskuterte vi om utstillinger kan forteller historier. Nei, mente mange, utstillinger er ikke et medium som er godt til å fortelle historier Presset om å fortelle historier har gått for langt, ble det sagt. Museene må gjøre det de er gode til, ikke prøve å gjøre noe som ikke går.

Jeg forstår frustrasjonen og argumentet. En utstilling er ikke en spillefilm eller en roman. Utstillingsmediet kan kanskje ikke fortelle sammenhengende historier med en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning på samme måte som andre medier. Vi risikerer å glemme hva utstillingsmediet kan hvis vi bare fokuserer på fortelle spennende historier. Samtidig er jeg uenig i at utstillinger ikke kan forteller historier, eller at vi ikke skal tenke historier når vi lager utstillinger.

 

Fortelling som verktøy

Å tenke i historier kan være et verktøy til å tenke form, oppbygging, struktur og spenning i en utstilling. Et narrativ kan skape nysgjerrighet og motivere publikum til å ta til seg informasjonen som presenteres. Narrative grep kan bidra til struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i innholdet. Og sist, men ikke minst, en fortelling kan få fram hvorfor det er viktig å stille ut dette. Hva er det som er på spill? Hvorfor skal vi få vite dette?

Det jeg mener er viktig å huske på når man jobber med utstillinger er at fortellingene kan plasseres på forskjellige plan i en utstilling. Fortellingen trenger ikke nødvendigvis ligge i det historiske materialet. Narrativet som fører publikum gjennom utstillingen kan også være fortellingen om hvorfor denne utstillingen er produsert, om forskerne som avdekket ny informasjon eller om gjenstand som man hadde glemt at man hadde.

Går man detaljert inn i teorien om hva et narrativ er kan det godt hende at man ikke kan kalle dette fortellinger, men ved å tenke i fortellinger kan det bli lettere å svare på spørsmål som: Hva får publikum vite først? Hvem handler dette om? Hva er konsekvensene og hvorfor er dette viktig? Hva skjedde og har det som skjedde noen betydning for oss i dag?

 

Fortellinger i utstillingen Det dyrebare

IMG_0143

Utstillingen Det dyrebare på Zoologisk museum i København er et godt eksempel på hvordan fortellinger kan ligge på forskjellige nivåer i en utstilling og hvordan fortellingene kan skape fremdrift og nysgjerrighet hos publikum. Det dyrebare er en ny, fast utstilling på Zoologisk museum. Den viser museets viktigste og mest spesielle gjenstander fra samlingen. Utstillingen har narrativ på to nivåer. Det ene narrativet er den overordnede historien som dekker hele utstillingen. Den er enkel, kanskje kan man ikke kalle det en historie engang. Kanskje er det mer som en vinkling eller utgangspunkt. Men den gir en sammenheng å forstå gjenstandene i. Det er historien om at Zoologisk museum har gjenstander som er samlet inn av forskere i over 400 år. De fleste ligger i magasinene, men nå skal du få se noen av de mest bemerkelsesverdige tingene som museet har.

Dette er ikke en historie i den forstand at det er en hovedperson som går igjennom forskjellige ting, og så skjer det noe dramatisk og så vender det, og så er det en slutt. I stedet skapes historien i hver enkelt publikum. Hovedpersonen er museet. Gjenstandene blir til hendelser i museets historie. Gjenstandene er med på å forme hva museet har vært og hva det er. Gjenstandene er dramatiske hendelser for et zoologisk museum.

Det andre nivået av narrativitet ligger i presentasjonen av hver enkelt gjenstand. Hver gjenstand er utstyrt med en tekstplakat som forteller historien om hvordan den kom inn i museets samling og hvorfor den er spesiell. Disse korte historiene forteller mye om gjenstandene, men også mye om tidligere tiders naturfaglige forskning og datidens syn på både dyr og mennesker. Historiene engasjerer, og er korte nok til at man orker å lese en til, og en til. Ikke minst engasjerer de fordi menneskene bak bevaringen av gjenstanden kommer til syne. Andre mennesker engasjement er alltid fascinerende, uansett hvor lite vi selv bryr oss om det de er opptatt av. Vi identifiserer oss med andre mennesker. Det gjør museumssamlingen mer levende.

IMG_0150
I tillegg til å vise hvordan en utstilling kan bruke fortellinger på forskjellige nivåer synes jeg at utstillingen også viser hvordan gjenstander kan ha betydning i en fortelling. Man må finne den settingen hvor en gjenstand gjør en forskjell, og man må gi publikum en forståelse av hvorfor gjenstandene er utstilt. Det får man her. Vi får hele veien forklaringer på hvorfor museet har tatt vare på disse gjenstandene og hvorfor de er interessante. Og hver gjenstand har sin spesielle historie. De kommer fra et sted, de var viktige for noe mennesker. Man lærer kanskje ikke så mye om dinosaurer, eller om vannbøfler eller om Darwins teorier, men man forstår at det finnes mennesker som vet ufattelig mye om disse tingene og for hvem disse gjenstandene er utrolig viktige. Og det kan føre til at man blir nysgjerrig selv. Hva er det egentlig som er så spennende med vannaksene?

IMG_0151