Høstens tema: Virkemidler i utstillinger

Jobb og prosjekter, Teori

Litteraturen har jeg-person, beskrivelser, metaforer, sammenligning, personifisering, allvitende forteller, hopp i tid, tilbakeblikk, spenningskurve, forskjellige synsvinkler, osv. Filmen har i tillegg ulike billedutsnitt, klipp mellom forskjellige bilder, voice over, musikk, osv.  Diktet har bokstavrim, setningsbrudd, rim, osv.

Men hva er utstillingsmediets virkemidler?

Utstillinger har selvfølgelig gjenstander, utstillingstekster, bilder, film, lyd, det fysiske rommet og så videre. Men det er ikke virkemidler eller fortellende elementer i seg selv. Det er ulike medier. Bokens sider og bokstaver er ikke i seg selv med på å trekke deg inn i historien.

Denne høsten arbeider jeg med å forstå og bruke virkemidler i utstillinger. For å kunne lage bedre og mer spennende utstillinger og formidlingsprosjekter og for å kunne forstå utstillingene jeg ser bedre. En tekst med gode virkemidler tyder på en avsender som virkelig ønsker å fortelle oss noe, og som har gjort seg umake for å få oss til å forstå det.

Utstillingens sammensetning av ulike medietekster, gjenstander og interiør, kan brukes på samme måte som man klipper mellom forskjellige bilder i film. Meningen ligger ikke bare i enkeltelementene, men også i møtet mellom dem. En utstilling kan også ha forskjellig fortellertid (presens, preteritum, eller framtid), forskjellig synsvinkel (forskere, museet, personlige historier), fortellerstilen kan variere, det kan være brudd, sammenligninger, og metaforer, pauser og dypdykk.

God bruk av medietilpassede virkemidler kan gi publikum bedre opplevelser og gjøre at man lærer mer eller bedre. I hvor stor grad man skal forvente at publikum lærer noe av en utstilling er omdiskutert. Mange mener man heller bør satse på å inspirere og gi følelsesmessige opplevelser. Men her en dag begynte jeg å tenker over at jeg aldri har hørt noen klage over at de lærte for mye av en utstilling. Det folk klager over er informasjon som blir formidlet uten omtanke. Å fokusere på å inspirere eller gi opplevelser er kanskje bare en annen måte å si at man formidler informasjon med omtanke og bruk av gode, medietilpassede virkemidler. Spørsmålet er hva slags virkemidler er mest effektive å bruke i utstillingsmediet?

Hvilke virkemidler som er gode å bruke henger sammen med mediets kvaliteter og publikumssituasjonen og –opplevelsen. Det henger også sammen med hva slags historie man vil fortelle og hvordan man vil fortelle den. Utstillingsmediet er et komplekst medium hvor det er vanskelig å styre publikumsopplevelsen fordi det er så mange ukjente faktorer i spill. Som Polly McKenna-Cress og Janet A. Kamien skriver:

The fact is exhibition is a very limited medium or form of direct communication. Although it can tap a huge variety of communication methods, users are still moving through space on potentially tired feet, having to work to ”get” what the exhibition is about by reading, thoughtful looking, and other forms of engagement. There are no particular payoffs for all this effort – no diploma, no raise, no improved G.P.A. – only personal satisfaction. And there are no punishment for simply cruising through.*

Et av spørsmålene jeg skal jobbe med og studere i høst er:hva slags narrative strukturer og virkemidler gir det mening å bruke i utstillingsmediet for å gjøre dette lettere for publikum å få med seg det som formidles?

Endel av refleksjonene og studiene vil jeg publisere løpende her på bloggen.

*Polly McKenna-Cress & Janet Kamien (2013) Creating exhibitions: Collaboration in the planning, development, and design of innovative experiences.

Tekster med avsendere

Lutter øre, Teori

I Lutter øre arbeider vi med å formidle komplekse problemstillinger, historie, forskning og viten. Det gjør vi ved å bruk lyd som medium og samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet lytteren er i som virkemiddel. Vi mener at det i de fleste tilfeller er viktig at fagfolkene og forskerne selv får lov til å formidle det de er eksperter på. Alle tekster har en avsender, og vi mener det er lettere for publikum å forstå en tekst dersom man kjenner denne avsenderen. Vårt bidrag er å skape en god ramme for innholdet.

I utstillingsproduksjon er samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet helt sentralt og også der mener jeg at forskere og fagfolks stemmer burde bli mer synlige. Viten er ikke en objektiv størrelse, og prosjektene museet setter i gang er resultater av enkeltpersoner og gruppers engasjement og ideer. Jeg tror også at det vil være lettere for publikum å forstå utstillinger om avsenderen ble tydeligere. Særlig nå når verken publikum eller museum anser museets fortelling som den eneste og riktigste. Likevel bruker man fremdeles et formidlingsspråk som skjuler avsendere, motiver og kontekstuelle påvirkninger. Ønsker man at det skal se ut som om utstillingene oppstår ut av intet?

Betydningen av begynnelsen

Teori

Alle filmskapere og forfattere vet hvor stor betydning starten på en bok eller en film har. Det er her man setter tonen. Det er her man skal føre publikum vekk fra den virkelige verden og inn i en fortelling, uansett om det er fiksjon eller fakta det handler om. Utstillinger skal sjelden oppleves i én bestemt rekkefølge (som en film eller en roman), men alle utstillinger har likevel en begynnelse. Som regel er det én inngang, og en besøkende vil alltid ha et øyeblikk som er ens første møte med utstillingen.

Betydningen av en god begynnelse virker ofte undervurdert når det gjelder utstillinger. Ofte blir man som besøkende brått kastet inn til masse informasjon man har få forutsetninger for å kunne fordøye og navigere godt i på egenhånd. Jeg har en mistanke om at mange utstillinger produseres fra et ståsted som er midt inne i utstillingsrommet. Man ser for seg utstillingen slik den ser ut for en som allerede er der inne, i stedet for som en som beveger seg utenfra og inn.
Det er mange måter man kan begynne en utstilling på, akkurat som det er mange måter å starte en roman eller en film. Det kan være et stemningsskapende anslag. Det kan være informasjon om hvorfor denne utstillingen er laget. Det kan være begynnelsen av historien som skal fortelles. Det kan være en oversikt over utstillingen som helhet. Det kan være et spørsmål som utstillingen svarer på. Eller det kan være en aktivitet som aktiverer publikum og engasjerer dem i utstillingens tema. Og sikkert mye mer.
Hva som er best kommer bare an på hva som er utstillingens type og formål. Det er begynnelsen som hjelper publikum til å forstå hvordan de videre skal oppføre seg og forstå det de ser og opplever. Og dermed kan den også være nøkkelen til positive utstillingsopplevelser.

Hva slags begynnelser trenger folk for å få gode utstillingsopplevelser? Hva slags begynnelser passer til hvilke typer av utstillinger? 

Naturhistoriske museer

Museumsbesøk, Teori

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger
På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser – et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer
På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at…” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer
Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer
Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette? 
Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

1cf12-img_0275

Natural history museum i London
Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

f5477-img_5393

American Museum of Natural History i New York
Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris
Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.
Zoologisk museum i Oslo
Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino
Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en  ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history
Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Presentasjon av masteroppgaven på LARM

Jobb og prosjekter, Masteroppgave, Teori

Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: «The practices of exhibiting sound».

I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og «virkelighetseffekter». Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk «riktig» estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

  • Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
  • Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
  • Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
  • Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
  • Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

* Andrea Witcomb (2007) «The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum», i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.