Lydfortellinger til Bogstad gård

2. Maleri av Elias Meyer 1790

Mari og jeg har jobbet med et veldig morsomt prosjekt i år. Vi har laget lydfortellinger til Bogstad gård, et herskapsgods fra 1700-tallet som ligger i Sørkedalen utenfor Oslo.

Jeg har alltid syntes 1600- og 1700-tallet har vært vanskelig å forstå. Det er lettere å leve seg inn i 1800-tallets industrialisering eller middelalderens konger og bønder. Derfor har det vært veldig gøy å få fordype seg i Bogstad gårds historie for det har tvunget meg til å forstå noen historiske sammenhenger jeg før ikke har orket å sette meg inn i. Hvordan var det i Norge før løsrivelsen fra Danmark? Hvem var eliten? Hvor kom de fra og hvordan tjente de penger? Hvorfor har vi egentlig Oslomarka?

Lydfortellingene vi har laget tar nok ikke for seg alle disse spørsmålene, men kanskje kan du også få et nytt syn på 1700-tallet ved å høre dem. I hvertfall får du vite hvem denne Peder Anker egentlig var, og du kan nyte den behagelige stemmen til  skuespilleren Morten Røhrt som vi har vært så heldige å få samarbeide med i dette prosjektet.

Som vanlig var oppdraget vi fikk å fortelle hele historien til stedet, til alle målgrupper. Denne gangen valgte vi å løse det ved å lage to hovedfortellinger en på norsk og en på engelsk, som forteller den overordnede historien til Bogstad gård, og fire kortere tematiske fortellinger.

Klikk på titlene for å høre historiene:

Historien om Nordmarksgodsets maktsenter 

The Versailles of Norway

2015: BÆÆ! Det bor fortsatt dyr på Bogstad

1772: Barokk er passé

1793: Veier og atter veier

1789: Et barn blir født på Bogstad gård

Sanne historier og ekte narrativ

Sanne historier

Hvordan man forteller historier i et bestemt medium påvirkes av hvilke forventninger publikum har til dette bestemte mediet. Alle medier og mediesjangre har noen definerende kvaliteter som gjør at vi kaller noe et fotografi, noe et maleri, noe en roman og noe annet en avis. Noen definerende kvaliteter er bestemt av den fysiske formen (et fotografi utfolder seg for eksempel kun i rom, ikke i tid), mens andre har utviklet seg gradvis gjennom mediets brukshistorie (en spillefilm varer for eksempel mellom 1,5 til 2,5 time). De definerende kvalitetene er de mer eller mindre faste rammene for hva man kan gjøre med et bestemt medium og en bestemt mediesjanger uten å bryte med publikums forventninger til mediet. Både det å holde seg til de definerende kvalitetene og det å bryte med dem kan være virkningsfullt. I begge tilfeller leker man med publikums forventninger.

Et av de definerende kvalitetene ved kultur- og naturhistoriske utstillinger er at de forteller sanne historier. Jeg vil påstå at en av de viktigste motivasjonene vi har for å gå på museum er at vi ønsker å lære noe nytt om verden. Men publikum forventer ikke bare å se gamle gjenstander eller få formidlet fakta om verden, vi forventer også å få en opplevelse.

Balansen mellom underholdning/opplevelse og sannhet/autentisitet kan variere, og forhandles kontinuerlig mellom publikum og museum, men om museet forlater sannheten helt så bryter det en uskrevet kontrakt med publikum. Vil vi ha en underholdende spenningsfortelling ser vi heller film eller leser en bok. Vil vi ha kunst går vi på kunstutstilling.

 

Ekte narrativ

En måte å gi publikum en opplevelse på er å fortelle gode historier med et ordentlig narrativ med aktører, spenningskurve og noe som står på spill. Problemet er at det ikke er alle sanne historier som har et godt narrativ.

Et spørsmål som jeg har jobbet med i det siste er: Hvis man ikke vet nok om fortiden til å lage et narrativ, og man ikke ønsker å dikte opp et – kan man likevel bruke narrativ som virkemiddel?

Dette er vanskelig, og jeg er overhodet ikke ferdig med å tenke dette. Men her er noe av det jeg tenker akkurat nå

For det første – det er alltid et narrativ. Et eller annet sted.

For det andre så kan narrativet være rammen, den trenger ikke nødvendigvis være det innholdet man vil formidle. Faktainformasjonen man lærer av en fortelling kan være noe helt annet enn fortellingens elementer. Et narrativ om noen forskere som har forsket på en pilespiss i 20 år kan være en inngang til å få vite mer om pilespissens historie. Kanskje er det også mer spennende å få vite hvorfor forskerne har vært så opptatt av denne pilespissen enn å bare få vite at den er fra år 700 og ble funnet i en utgravning i Tønsberg. Man kan lære noe om pilespissen og dens kontekst, selv om pilespissen eller pilespissens opprinnelige eier ikke er hovedaktørene i fortellingen.

Utfordringen med denne tilgangen er at sanne narrativ kan være ubehagelige – nettop fordi de handler om ekte mennesker, ekte konflikter og ting som faktisk har konsekvenser. Ligger disse fortellingene for tett opp til nåtiden, vil det være mange meninger om hvordan den skal fortelles og det kan være veldig problematisk å sette hendelsene inn i fortellingens form der man uunngåelig er nødt til å forenkle noe. Det er derfor et stort krav å stille til museene at de skal fortelle sanne narrativ. Men er det noe man kan kreve likevel hvis man ser museenes rolle i et større samfunnsperspektiv?

Jeg har tidligere skrevet om fortellinger i utstillinger i innlegget ”Kan utstillinger fortelle historier?” og jeg har skrevet om fakta og fiksjon i innlegget ”Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger”

Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger

17274-img_1748

Jeg sier ofte at det er noe utrolig spennende med å få vite hva vi helt sikkert vet om fortiden, og at museene ikke må ødelegge dette. Men jeg har lurt på hvorfor jeg mener dette, og om det ikke er fryktelig kjedelig? Ønsker jeg ikke at utstillinger skal være spennende og levende?

Jeg er en av dem som synes et av de mest spennende øyeblikkene i en historisk film er når rulleteksten kommer og man kanskje får noen opplysninger om de ekte menneskene filmen er basert på. Hvordan så de egentlig ut? Hva skjedde med dem etter på? Disse opplysningene hadde imidlertid ikke vært så spennende om jeg ikke hadde sett en engasjerende spillefilm først. Spenningen oppstår i kontrasten mellom den fyldige historiske fiksjonsfortellingen og de få faktaene som knytter filmen til virkeligheten.

 

Å forstå at fortiden har vært nåtid

I historiske spillefilmer lever man seg inn i et univers uten å vite hva som er sant og hva som er fiksjon. Man gir seg hen til fortellingen og lar seg rive med. Jeg tror at når man deretter får informasjon hva som hendte med menneskene i filmen ”etter rulleteksten” eller ser bilder av de ekte personene filmen er basert på, så åpner det opp for en forståelse av at filmen verken er en fasit, eller ren fantasi. Faktaopplysningene viser at filmen er én tolkning og åpner dermed også opp for publikums egne forståelse av historien. I mellomrommet mellom fiksjon og fakta er det plass til fantasien – og den historiske forståelsen.

Jeg synes selv at jeg i møtet mellom fakta og fortelling et øyeblikk kan fatte at fortiden faktisk har funnet sted. Det er en følelse jeg synes ligner på forståelsen av at verdensrommet finnes. Det handler om å forstå i et glimt at verden er større en oss, og større enn vår tid.

Denne opplevelsen av historie som noen historiske filmer skaper ved hjelp av samspillet mellom en forførende fortelling og tørre, konkrete fakta, er vel også den opplevelsen mange museer ønsker å skape med utstillingene sine. Man vil at publikum selv skal fylle inn hullene og få en forståelse av tid.

Det store spørsmålet er hvordan gjør man dette i en utstilling?

 

Samarbeid med kunstnere?

Ofte prøver man å få fortellingen inn i utstillingen. Tableauet er et godt eksempel på en teknikk hvor museet skaper en illusjon av en helhet som man kan leve seg inn i og la seg forføre av. I dag bruker museene flere medier for å skape samme effekt (som film, lyd og digitale spill).

Det jeg er usikker på er om kontrasten mellom fiksjon og virkelighet kan bli stor nok i museet. Kan et museum lage så spennende og fyldige fortellinger at publikum blir revet med? Og hva skjer egentlig med museets rolle i samfunnet om man tar i bruk fiksjon på samme måte som historiske filmer gjør?

En måte noen museer velger å løse denne utfordringen på er å samarbeide med kunstnere og historiefortellere i forskjellige medier (filmskapere, forfattere, teaterregissører o.l). Kunstnerne kan lage fortellingene, mens museet står for å fakta. På den måten kan begge parter gjøre det de er best på, og publikum får både i pose og sekk.

 

Museet som rulleteksten til populærkulturen

En annen måte man kanskje kan jobbe med dette er å tenke at museene står for faktaene på rulleteksten. De er rulleteksten til den store mengden historisk underholdning utenfor museet. Det betyr ikke at museet skal fortelle oss at fortellingene er falske, men at de skal være dem som gjør at vi faktisk kan tro på dem. Museene kobler fortellingene til virkeligheten.

Men hvis publikum skal få en opplevelse av spenningen mellom fortellinger og fiksjon, må utstillingen på en eller annen måte referere til de historiske fiksjonsuniversene slik at publikum kobler museets fakta med de framstillingene og fortellingene om historien som de allerede kjenner.

 

En umulig oppgave?

Men er det mulig å lage en utstilling som bevisst skal skape en opplevelse i møtet mellom publikum og innhold, det vil si i møtet mellom det publikum allerede vet og det man får vite i utstillingen, når museets gjester spenner over alt fra turister til lokale skoleklasser?

 

En som har blant annet har skrevet om hvordan gode utstillinger er de som gir plass til publikums egen fantasi og forestillinger er den australske forskeren Andrea Witcomb. I artikkelen «En glippe for fantasien» (Museumsnytt nr4/2014) refererer jeg til hennes begrep «gap» i omtalen av utstillingen «Britain – One Million Years of the Human Story» på Natural History Museum i London.

Presentasjon av masteroppgaven på LARM

Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: «The practices of exhibiting sound».

I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og «virkelighetseffekter». Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk «riktig» estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

  • Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
  • Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
  • Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
  • Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
  • Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

* Andrea Witcomb (2007) «The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum», i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.

VIKING – klassisk utstilling i flott drakt

VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

Mer om VIKING:
Martins Museumsblog: Vikings on display