Lydfortellinger om Oslo på Digitalt fortalt

Jobb og prosjekter, Lutter øre

digitalt fortalt kan du nå lytte til 15 korte lydproduksjoner om Oslos historie. Det er resultatet av arbeidet Mari og jeg har gjort for Kultur- og naturreise i vinter. Alle våre produksjoner er merket med Lutter øre.

I dette prosjektet har vi arbeidet videre med stedsspesifikke intervjuer,  et grep vi også brukte en del i Tusenårsstien i lyd.

Ettersom fortellingene skulle være så korte, helst ikke lenger enn ett minutt, fikk vi en noen nye utfordringer å bryne oss på, blant annet disse to:

1) Hvor mye skal man regissere et intervjuobjekt for å få godt materiale til et ett-minutts lydklipp, uten å miste det naturlige og levende språket som folk bruker når de snakker uten manus?

– Vi fant etterhvert ut at det fungerte godt å først ha en samtale med intervjuobjektet hvor vi sammen fant frem til to til fire fortellinger /steder som vi ønsket å konsentrere oss om. Deretter oppsøkte vi stedene og intervjuobjektet kunne fortelle sin historie/ fortelle om dette stedet.

2) For å bygge opp under konseptet stedsspesifikk radio ønsker vi i utgangspunktet å referere konkret til stedet i lydklippet (henvisninger, beskrivelser, guiding), men når produksjonen kun skal være ett minutt, så vil dette ta dyrebar tid fra selve fortellingen, så her måtte det gjøres en prioritering.

– I alle tilfeller hvor vi hadde muligheten til stedsspesifikke referanser valgte vi å kutte dem ut til fordel for fortellingen. Det som gjorde at vi følte vi kunne gjøre dette uten å ødelegge konseptet var at på digitaltfortalt.no oppleves lydklippet i sammenheng med visuelt materiale som kart, bilder, tekst og linker til relevant tilleggsopplysninger og kilder. Tilsammen forankrer dette fortellingen til stedet, om enn på en annen måte enn referanser i selve lydklippet vil gjøre.

Det har vært veldig spennende å få gjøre dette prosjektet, ikke minst fordi vi har fått mulighet til å snakke med så mange mennesker med mye kunnskap. Tusen takk til Marianne Skjulhaug, Odd Iglebæk, Ole Løken, Tom Sørbø og Eirik Bakkum fra Grünerløkka historielag, Geir Høyem, Sidsel Levin og Kultur- og naturreise!

Noen tanker fra konferansen "Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst."

Bloggstafett
Den siste tiden har vært travel. Det planlagte innlegget fra kulturrådets årskonferanse har derfor blitt utsatt alt for lenge. Men jeg gjør et forsøk likevel.

Konferansen hadde et godt og variert program. Mange forskjellige temaer ble diskutert, og mye fortjener å bli husket. Men for at ikke dette innlegget skal gå utover alle proporsjoner vil jeg skrive om de to delene jeg fikk mest ut av.

«Fortiden for tiden» var en samtale mellom historiker Synne Corell, forfatter Espen Søbye, direktør for Lillehammer museum Ågot Gammersvik og musiker Espen Sommer Eide. Ordstyrer var Jonas Ekeberg. Temaet om ble diskutert var først og fremst hvordan vi presenterer fortiden, og hvordan vi bruker fortiden i dag til forskjell fra tidligere. Dette er noe jeg kom innpå i arbeidet med masteroppgaven min, og et tema jeg kan tenke meg å arbeide videre med. Jeg har skrevet litt om det tidligere, her og her.

Spesielt var det Synne Corell som tok opp dette temaet og som inspirerte. Hun brukte kunstverket «The Lynching of Leo Frank» av Oliver Lutz som eksempel, og stilte spørsmålet: Hvordan visualiserer vi fortid? Dette kunstverket tar utgangspunkt i et fotografi av lynsjingen av jøden Leo Frank. Bildet ble opprinnelig brukt som en souvernir og som et bevis på at «jeg var der» for de som deltok i lynsjingen. Kunstverket tar utgangspunkt i fotografiets sjanger, men snur den opprinnelige stoltheten noen kunne føle for bildet, til en påminnelse om at vi alle er en del av historien. Hun brukte kunstverket som utgangspunkt for å snakke om at det vi ser på som vår fortid ikke alltid er den samme for andre, og at ulike oppfatninger av fortiden også kommer til syne i den dokumentasjonen av fortiden som finnes. Kunstverket setter fokus både på hvordan de som opplevde hendelsen presenterer sin nære fortid, og hvordan vi i ettertid kan bruke deres presentasjon på nye måter for å fortelle en annen historie.

Bruk av kilder og arkivmateriale på nye måter var et gjennomgående tema i samtalen. Espen Sommer Eide hadde før samtalen presentert sitt arbeid med opptak av utdøende samiske språk. Som musiker har han redigert, manipulert og klippet sammen opptak til estetiske komposisjoner. Samtidig som han ganske strukturert har samlet inn opptak av ord. Hans prosjekt befinner seg derfor på grensa mellom dokumentasjon og estetikk. Et av spørsmålene som ble stilt av ordstyreren var: «Kan man både ta vare på kilder og estetisere kilder?» Espen Søbye var den i panelet som var mest kritisk. Han mente det er skummelt å estetisere kilder, men måtte innrømme at det er vanskelig å komme unna: «Jeg er selv varsom med å estetisere kilder, men selv det er jo også estetikk.»

«Forstyrrelser» var en av fem parallellsesjoner, og den tok utgangspunkt i kulturrådets prosjekt «Museale forstyrrelser». Innleggene var presentasjoner av samarbeid mellom kunstnere og museum, med svært reflekterte innleggsholdere som stilte interessante spørsmål og engasjerte publikum. I stedet for å prøve å gjengi det som ble sagt vil jeg trekke frem to relaterte spørsmål som utfordrer vår forståelse av forskjellen mellom et kulturhistorisk museum og en kunstner.

1) Er kunstnere de museumsansatte/museenes alibi for å slippe å ta tak i kompliserte og vanskelige spørsmål selv?

Jeg husker ikke helt hvem som stilte spørsmålet, men tror det var Eva-Sofi Ernstell fra Armémuseet i Stockholm. Hun sa i hvert fall «Vi er feige. Når kunstnere slippes inn da er det greit for da har ikke museet ‘ansvaret’.»

2) Gjorde kunstneren noe museet selv ikke kunne gjort?

Dette spørsmålet ble stilt fra salen til Ole Aastad Bråthen som presenterte Valdresmuseas deltakelse i museale forstyrrelser, et samarbeid med kunstneren Pierre Lionel Matt.

Museene tar gradvis i bruk flere og flere estetiske og symbolske virkemidler for å formidle fortiden. Noen ganger er det vanskelig å se den store forskjellen på et kunstverk og en utstilling som formidler fortiden gjennom sanseinntrykk i stedet for fakta, slik jeg diskuterte i mitt bloggstafettinnlegg «På grensen til kunst?». Kjernen i disse spørsmålene er den forskjellige statusen til en kunster og en museumsansatt/utstillingsdesigner. Kan en «vanlig» ansatt på et museum/en «vanlig» utstillingsdesigner få lov til å lage utstillinger med kunstneriske virkemidler? Hva vil da skje med vår forståelse av museet som institusjon? Kommer dette til å gjøre utstillingsdesignere til «auteurer» og utstillinger til «verk»? Formålet med å åpne museets dører for kunstnere er å få inn andre perspektiver, men kan ikke alle mennesker komme med et annet, og personlig, perspektiv?

Dag to av konferansen åpnet med en presentasjon av verket «Saganatt» av Marianne Heier, som kan sees ute på Maihaugen. Jeg synes dette er et godt eksempel på at grensen mellom hva en kunstner kan gjøre og museet kan gjøre er uklar. Verket består av en asfaltert vei gjennom boligfeltet med de moderne eneboligene på Maihaugen. Husene er plassert i kronologisk rekkefølge, og asfaltsveien starter i «1968», dvs et sted mellom huset fra 1960- tallet og huset fra 1970-tallet. Grunnen til at veien starter i 1968 er at det var da det norske oljeeventyret startet. Denne fysiske delen av verket mener jeg at museet uten problemer selv kunne ha laget. Det er et fint, konkret og visuelt virkemiddel for fortelle noe om utviklingen i Norge. Men prosessen som førte til dette resultatet, og de tankene som ligger rundt, det kunne nok ikke museet i samme grad ha stått for. Jeg husker dessverre ikke alt hun sa, og vil derfor ikke prøve å gjengi det her. Spørsmålet er kanskje hvor mye av denne prosessen og alle de bakenforliggende tankene publikum får med seg når de går på den asfalterte veien?

Mer kunne vært skrevet, men dette får være nok for denne gang. Mange av inntrykkene og tankene jeg fikk i løpet av de to dagene på Lillehammer vil nok dukke opp igjen i senere innlegg.

Andre tanker om konferansen kan leses i dette innlegget av Olaug Irene Røssvik Andreassen. Skriv gjerne i kommentarfeltet om du har skrevet noe, eller kjenner til andre blogginnlegg e.l. om konferansen.

How do we understand history in the age of digital media?

Masteroppgave

p { margin-bottom: 0.21cm

The last two weeks I have been thinking about this question. First I thought about it after visiting the Churchill Museum in London. This exhibition rely heavily on original photographs, films and sound recordings from Churchill’s life. There were of course objects as well, but the main source of information was the different kinds of media. The question that popped up in my mind was; if the ideal exhibition is the one that consists of original photographs and film, to give us the opportunity to see the objects/persons of interest in action in their natural context, how will exhibitions dealing with the «pre-media world» look like?

When I last weekend helped out with the conference Remix Cinema, organized by two phd students from the Oxford Internet Institute, the question again became relevant. The conference discussed different types of remixing, and different kinds of practices connected to reorganizing and recontextualization of film. In one of its sessions Thijs van Exel and Annelies Termeer, talked about a remix project done by the EYE Film Institute in the Netherlands. The EYE Film Institute holds a large collection of film. Much of this collection is now part of a digitization project called Images for the Future. To give the project some attention a remix workshop and a competition was held. The material provided for remix was early silent film that was all public domain.
Exel and Termeer’s presentation of the project, and talks by other speakers at the conference, encouraged many questions; what do remixing do with our sense of history? Do the focus on photographic visual media content from the past make us forget the time before the camera was invented? Will we identify more with a person we can see on a photograph, than a person that was not photographed, but only painted? Will we experience a great divide between the times before the photograph and the time after?
Will the possibilities of interacting with the past through media content change the way we present history, and how will it affect the way we present and understand the past we only can access through text and drawings?

Rather than examining three different kinds of museum, as I planned to do, I have decided to concentrate my thesis on history museums, and I hope to touch upon some of the questions asked above.