Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger

Teori

Jeg sier ofte at det er noe utrolig spennende med å få vite hva vi helt sikkert vet om fortiden, og at museene ikke må ødelegge dette. Men jeg har lurt på hvorfor jeg mener dette, og om det ikke er fryktelig kjedelig? Ønsker jeg ikke at utstillinger skal være spennende og levende?

Jeg er en av dem som synes et av de mest spennende øyeblikkene i en historisk film er når rulleteksten kommer og man kanskje får noen opplysninger om de ekte menneskene filmen er basert på. Hvordan så de egentlig ut? Hva skjedde med dem etter på? Disse opplysningene hadde imidlertid ikke vært så spennende om jeg ikke hadde sett en engasjerende spillefilm først. Spenningen oppstår i kontrasten mellom den fyldige historiske fiksjonsfortellingen og de få faktaene som knytter filmen til virkeligheten.

Å forstå at fortiden har vært nåtid

I historiske spillefilmer lever man seg inn i et univers uten å vite hva som er sant og hva som er fiksjon. Man gir seg hen til fortellingen og lar seg rive med. Jeg tror at når man deretter får informasjon hva som hendte med menneskene i filmen ”etter rulleteksten” eller ser bilder av de ekte personene filmen er basert på, så åpner det opp for en forståelse av at filmen verken er en fasit, eller ren fantasi. Faktaopplysningene viser at filmen er én tolkning og åpner dermed også opp for publikums egne forståelse av historien. I mellomrommet mellom fiksjon og fakta er det plass til fantasien – og den historiske forståelsen.

Jeg synes selv at jeg i møtet mellom fakta og fortelling et øyeblikk kan fatte at fortiden faktisk har funnet sted. Det er en følelse jeg synes ligner på forståelsen av at verdensrommet finnes. Det handler om å forstå i et glimt at verden er større en oss, og større enn vår tid.

Denne opplevelsen av historie som noen historiske filmer skaper ved hjelp av samspillet mellom en forførende fortelling og tørre, konkrete fakta, er vel også den opplevelsen mange museer ønsker å skape med utstillingene sine. Man vil at publikum selv skal fylle inn hullene og få en forståelse av tid.

Det store spørsmålet er hvordan gjør man dette i en utstilling?

Samarbeid med kunstnere?

Ofte prøver man å få fortellingen inn i utstillingen. Tableauet er et godt eksempel på en teknikk hvor museet skaper en illusjon av en helhet som man kan leve seg inn i og la seg forføre av. I dag bruker museene flere medier for å skape samme effekt (som film, lyd og digitale spill).

Det jeg er usikker på er om kontrasten mellom fiksjon og virkelighet kan bli stor nok i museet. Kan et museum lage så spennende og fyldige fortellinger at publikum blir revet med? Og hva skjer egentlig med museets rolle i samfunnet om man tar i bruk fiksjon på samme måte som historiske filmer gjør?

En måte noen museer velger å løse denne utfordringen på er å samarbeide med kunstnere og historiefortellere i forskjellige medier (filmskapere, forfattere, teaterregissører o.l). Kunstnerne kan lage fortellingene, mens museet står for å fakta. På den måten kan begge parter gjøre det de er best på, og publikum får både i pose og sekk.

Museet som rulleteksten til populærkulturen

En annen måte man kanskje kan jobbe med dette er å tenke at museene står for faktaene på rulleteksten. De er rulleteksten til den store mengden historisk underholdning utenfor museet. Det betyr ikke at museet skal fortelle oss at fortellingene er falske, men at de skal være dem som gjør at vi faktisk kan tro på dem. Museene kobler fortellingene til virkeligheten.

Men hvis publikum skal få en opplevelse av spenningen mellom fortellinger og fiksjon, må utstillingen på en eller annen måte referere til de historiske fiksjonsuniversene slik at publikum kobler museets fakta med de framstillingene og fortellingene om historien som de allerede kjenner.

En umulig oppgave?

Men er det mulig å lage en utstilling som bevisst skal skape en opplevelse i møtet mellom publikum og innhold, det vil si i møtet mellom det publikum allerede vet og det man får vite i utstillingen, når museets gjester spenner over alt fra turister til lokale skoleklasser?

En som har blant annet har skrevet om hvordan gode utstillinger er de som gir plass til publikums egen fantasi og forestillinger er den australske forskeren Andrea Witcomb. I artikkelen «En glippe for fantasien» (Museumsnytt nr4/2014) refererer jeg til hennes begrep «gap» i omtalen av utstillingen «Britain – One Million Years of the Human Story» på Natural History Museum i London.

Høstens tema: Virkemidler i utstillinger

Jobb og prosjekter, Teori

Litteraturen har jeg-person, beskrivelser, metaforer, sammenligning, personifisering, allvitende forteller, hopp i tid, tilbakeblikk, spenningskurve, forskjellige synsvinkler, osv. Filmen har i tillegg ulike billedutsnitt, klipp mellom forskjellige bilder, voice over, musikk, osv. Diktet har bokstavrim, setningsbrudd, rim, osv.

Men hva er utstillingsmediets virkemidler?

Utstillinger har selvfølgelig gjenstander, utstillingstekster, bilder, film, lyd, det fysiske rommet og så videre. Men det er ikke virkemidler eller fortellende elementer i seg selv. Det er ulike medier. Bokens sider og bokstaver er ikke i seg selv med på å trekke deg inn i historien.

Denne høsten arbeider jeg med å forstå og bruke virkemidler i utstillinger. For å kunne lage bedre og mer spennende utstillinger og formidlingsprosjekter og for å kunne forstå utstillingene jeg ser bedre. En tekst med gode virkemidler tyder på en avsender som virkelig ønsker å fortelle oss noe, og som har gjort seg umake for å få oss til å forstå det.

Utstillingens sammensetning av ulike medietekster, gjenstander og interiør, kan brukes på samme måte som man klipper mellom forskjellige bilder i film. Meningen ligger ikke bare i enkeltelementene, men også i møtet mellom dem. En utstilling kan også ha forskjellig fortellertid (presens, preteritum, eller framtid), forskjellig synsvinkel (forskere, museet, personlige historier), fortellerstilen kan variere, det kan være brudd, sammenligninger, og metaforer, pauser og dypdykk.

God bruk av medietilpassede virkemidler kan gi publikum bedre opplevelser og gjøre at man lærer mer eller bedre. I hvor stor grad man skal forvente at publikum lærer noe av en utstilling er omdiskutert. Mange mener man heller bør satse på å inspirere og gi følelsesmessige opplevelser. Men her en dag begynte jeg å tenker over at jeg aldri har hørt noen klage over at de lærte for mye av en utstilling. Det folk klager over er informasjon som blir formidlet uten omtanke. Å fokusere på å inspirere eller gi opplevelser er kanskje bare en annen måte å si at man formidler informasjon med omtanke og bruk av gode, medietilpassede virkemidler. Spørsmålet er hva slags virkemidler er mest effektive å bruke i utstillingsmediet?

Hvilke virkemidler som er gode å bruke henger sammen med mediets kvaliteter og publikumssituasjonen og –opplevelsen. Det henger også sammen med hva slags historie man vil fortelle og hvordan man vil fortelle den. Utstillingsmediet er et komplekst medium hvor det er vanskelig å styre publikumsopplevelsen fordi det er så mange ukjente faktorer i spill. Som Polly McKenna-Cress og Janet A. Kamien skriver:

The fact is exhibition is a very limited medium or form of direct communication. Although it can tap a huge variety of communication methods, users are still moving through space on potentially tired feet, having to work to ”get” what the exhibition is about by reading, thoughtful looking, and other forms of engagement. There are no particular payoffs for all this effort – no diploma, no raise, no improved G.P.A. – only personal satisfaction. And there are no punishment for simply cruising through.*

Et av spørsmålene jeg skal jobbe med og studere i høst er:hva slags narrative strukturer og virkemidler gir det mening å bruke i utstillingsmediet for å gjøre dette lettere for publikum å få med seg det som formidles?

Endel av refleksjonene og studiene vil jeg publisere løpende her på bloggen.

*Polly McKenna-Cress & Janet Kamien (2013) Creating exhibitions: Collaboration in the planning, development, and design of innovative experiences.

Paris

Jobb og prosjekter, Museumsbesøk

Jeg bor i Paris i vår. Og Paris er på samme tid både en veldig spennende museumsby, og ikke så veldig spennende museumsby. Paris er kjent for store, flotte, gamle museer. Museer man «må» se når man er her. De har nok av besøk ser det ut som. Her er det lange køer hver helg.

Jeg har vært her litt over en måned, og det eneste museet jeg har besøk et Louvre. Jeg var der første søndag i februar, for da var det gratis. Det vil si at det var veldig mange andre som også ville besøke Louvre. Om formiddagen var køen så lang:

Om ettermiddagen var den kortere, og vi kom oss inn halvannen time før stengetid. Da hadde vi vandret rundt i Paris sentrum en hel dag allerede. Halvannen time var derfor mer enn nok. Det ble et veldig kort og overfladisk besøk på et av verdens mest kjente museer. Jeg fikk sett litt av egyptsamlingen og litt av den greske, og noen glimt av andre gamle steinfigurer da jeg prøvde å finne en café hvor jeg kunne sette meg ned og få noe mat. Jeg var generelt lite interessert og ble lite imponert. Jeg må kanskje gi det en sjanse til. For flott, det er de jo.

Men det kan virke som om det ikke er behov for nyskapning og modernisering her i byen. Turistene kommer uansett. De står i kø uansett. Og det holder å kunne krysse museet av på lista, man trenger ikke å ha fått en fantastisk pedagogisk, spennende og interaktiv museumsopplevelse i tillegg. Og det skjønner jeg jo egentlig godt. Mona Lisa er Mona Lisa, liksom. Vanskelig å toppe det med digitale duppeditter. Og er det kunst man vil se, så er det nok å ta av. Men for min del er det ikke så mye som har vekket nysgjerrigheten, sånn museumsfaglig. De kulturhistoriske museene er lite å skryte av. Gammeldagse og trauste og alt står på fransk (ja, nå har jeg jo et mål om å forbedre franske mens jeg er her, så jeg burde kanskje ikke klage over det). I fjor besøkte jeg et av de naturhistoriske museene i Jardin de Plantes, Grand Galerie de l’Évolution, og det var en spennende opplevelse. Men noe lignende i kategorien kulturhistorisk har jeg ikke klart å finne.

VIKING – klassisk utstilling i flott drakt

Museumsbesøk

VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

Mer om VIKING:
Martins Museumsblog: Vikings on display

Notater og sitater, 2.sept.

Teori

American Museum of Natural History (2013)

The habitat diorama express man’s effort to classify, define and generally comprehend the natural world by means of an ecological model. (9)

Some of the major controversies hidden in the diorama concept are: taxonomic versus ecologic understanding; art versus science; popular education versus scientific documentation; culturally biased perception versus «objectivity»; and «omni-max» versus diorama. (9)

Habitat Dioramas – Illusions of Wilderness in Museums of NAtural History, by Karen Wonders.

London Natural History Museum (2011)

As historians of science, we can help to arouse the Sleeping Beauty of many a natural history museum by historicizing, and this means: by re-humanizing it. (239)

Looking at an object of nature, I noticed, as in a distant mirror, that nature is but part of our human history. (240)

«Re-Humanizing a sleeping Beauty – A Historians Vision of Natural History Collections»,

by Christoph Meinel (From Private to Public).

Turin Natural History Museum (2013)

Naturama er formidler av natur, men er ikke selv natur. Det er iscenesættelse. Det er forførelse. Det er magi. (10)

Målet er at give museets gæster et overvældende indtryk af naturens skønhed og via denne fascination og viden at skabe forståelse for vores forunderlige og mangfoldige verden. (15)

Naturama – moderne naturhistorie (informasjonshefte om Naturama i Svendborg)