Å vekke publikums fantasi

Pierre Curie has come on stage in Marie’s life at the precise moment at which it was suitable that he should appear.

The year 1894 has begun. Marie is assured of obtaining her license in July. She is beginning to look beyond, she is more available, and the spring is beautiful. Pierre is already captive to his singular little blond person.

It is clear that, making his way at once through the realms of the sublime and of theoretical physics, Pierre still finds himself alone at thirthy-five years. And Marie Sklodowska very quickly appears to him as the Unique, capable of accompany him there.

But lofty thinking is ill compensated. At thirty-six years, Pierre Curie earns thirty-six hundred francs per year at the School of Physics.

She was one of those who work one single furrow.

Lydia Davis, utdrag fra novellen ”Marie Curie, So Honorable Woman” (2001)

Formidling handler om å skape bilder i publikums hode. Det handler om å få publikum til å leve seg inn i det som formidles. Det er først da formidlingen fungerer.

Man ønsker at publikum skal få en forståelse for noen historiske hendelser eller et naturfaglig fenomen, og kanskje til og med få et endret syn på verden. Men for å forstå må man relatere det man får vite til noe man allerede har med seg. Den informasjonen som presenteres må resonnere og vekke gjenklang hos publikum. Utfordringen er å finne de ordene og bildene som gjør det.

Lydia Davis, som jeg begynte dette innlegget med, er en mester i å formidle mye med få ord. Hennes novelle om Marie Curie gir en forståelse for Marie Curie som person, men også for tiden hun levde i.

Hvor mye informasjon trenger man, og hvilken informasjon trenger man for at besøkerens egen fantasi skal ta over?

I litteraturen er det det visuelle som må fylles inn av leseren, i film er det ofte karakterenes tanker og følelser man selv må tolke. På teater må man fylle ut omgivelsene og i moderne teateroppsetninger eksperimenterer man med hvor lite scenografi som egentlig behøves. Noen filmskapere leker også med dette grepet. For eksempel Lars von Trier i Dogville. I Dogville er alle vegger og veier bare krittstreker på et svart gulv, likevel tar det ikke så lang tid før man ser landsbyen for seg uten problemer. I Joe Wrights filmatisering av Anna Karenina spilles mange av scenene på et stort teater. Publikum kan velge å bare se den scenografien som er eller se for seg de ”naturlige” omgivelsene (en gate, en stue, et soverom) som teatersettingen illustrerer. Publikum er selv med på å skape verket.

I utstillinger er det også en vekselvirkning mellom scenografi og publikums forestillinger. Men er det tydelig for utstillingsdesignere hvilken verden man vil flytte publikum til? Og er det et bevisst valg om når man vil vekke forestillinger og når man vil trekke oppmerksomheten til tingene og situasjonen her og nå?

För at läsprocessen och läsförståelsen ska fungera på utställningsgolvet kräver jag att innehållet i texten är formulerat så att jag får leva med min fantasi och mina associationer, texten ska väcka inre bilder. Budskapet ska komma mig till del genom att beröra både mitt aktiva och mitt meditativa jag.

Margaretha Ekarv, fra boka Smaka på orden: Om tekster i utställningar (1991)

Formidling med entusiasme

Lutter øre

Man er ikke engasjert i alt. Sånn er det bare. Men museene har en målsetning – som er både en forpliktelse og et ønske – om å nå alle. De skal formidle museets tema til flest mulig. Samtidig går mange mennesker på museum uten å ha en genuin interesse av det som formidles. Kanskje kommer man med skolen, eller med familie, kanskje er man på ferie. Museene har derfor et stort publikum som ikke nødvendigvis er engasjerte i utgangspunktet.

I Lutter øre er vi tenker vi mye over denne problemstillingen, for hvordan formidler man et tema til noen som ikke er personlig og genuint opptatt av dette temaet?

Vi mener at et formidlingsprosjekt er nødt til å gjennomsyres av at avsenderen mener at dette er både spennende og viktig. for selv om ingen er engasjert og interessert i alt, forføres vi gjerne av andres engasjement. En engasjert avsender kan derfor overbevise de fleste om at det hun forteller om er spennende.

I Lutter øre jobber vi med to hovedtilganger til dette. Den ene er å la entusiasmen komme til uttrykk gjennom formen og strukturen, hvor hver detalj ivaretas og presenteres på en gjennomtenkt måte. Den andre er å la engasjementet komme til uttrykk gjennom muntlig, levende samtale eller fortelling. Forskjellen på disse to grepene kan for eksempel sees i forskjellen på de to podkastene Radiolab og Filmfrelst. Radiolabs podkastepisoder er stramt tilrettelagt og bygget opp som en spenningsroman, mens Filmfrelsts episoder kan strekke seg ut over flere timer og er kun basert på samtaler mellom genuint interesserte og engasjerte filmeksperter.

Lydfortellinger til Bogstad gård

Jobb og prosjekter, Lutter øre

Mari og jeg har jobbet med et veldig morsomt prosjekt i år. Vi har laget lydfortellinger til Bogstad gård, et herskapsgods fra 1700-tallet som ligger i Sørkedalen utenfor Oslo.

Jeg har alltid syntes 1600- og 1700-tallet har vært vanskelig å forstå. Det er lettere å leve seg inn i 1800-tallets industrialisering eller middelalderens konger og bønder. Derfor har det vært veldig gøy å få fordype seg i Bogstad gårds historie for det har tvunget meg til å forstå noen historiske sammenhenger jeg før ikke har orket å sette meg inn i. Hvordan var det i Norge før løsrivelsen fra Danmark? Hvem var eliten? Hvor kom de fra og hvordan tjente de penger? Hvorfor har vi egentlig Oslomarka?

Lydfortellingene vi har laget tar nok ikke for seg alle disse spørsmålene, men kanskje kan du også få et nytt syn på 1700-tallet ved å høre dem. I hvertfall får du vite hvem denne Peder Anker egentlig var, og du kan nyte den behagelige stemmen til skuespilleren Morten Røhrt som vi har vært så heldige å få samarbeide med i dette prosjektet.

Som vanlig var oppdraget vi fikk å fortelle hele historien til stedet, til alle målgrupper. Denne gangen valgte vi å løse det ved å lage to hovedfortellinger en på norsk og en på engelsk, som forteller den overordnede historien til Bogstad gård, og fire kortere tematiske fortellinger.

Klikk på titlene for å høre historiene:

Historien om Nordmarksgodsets maktsenter

The Versailles of Norway

2015: BÆÆ! Det bor fortsatt dyr på Bogstad

1772: Barokk er passé

1793: Veier og atter veier

1789: Et barn blir født på Bogstad gård

Formidling og fordypning

Debatt

Målet med en utstillingen er ofte å vekke publikums nysgjerrighet og inspirere dem til å selv oppsøke mer informasjon om tematikken etter museumsbesøket. Dette har jeg selv argumentert for. Grunnen er at man gjerne vil lære folk noe, men at man har gått vekk fra å ha som mål at folk skal lære noe bestemt. Da føles det bedre å si at man skal få dem til å ville lære noe mer når de kommer hjem. Jeg har i det siste endret mening. Dette kan godt være et mål, men det kan ikke være et hovedmål eller et suksesskriterium, for da vil de aller fleste utstillinger feile for de aller fleste besøkende.

Jeg tror vi må tørre å ta skrittet helt ut og si at formålet med en utstilling er at publikum har en god opplevelse i en lærings- og kunnskapssetting. Det er her og nå opplevelsen er – å forvente at opplevelsen skal strekke seg utover i de besøkendes liv er urealistisk – når gikk du selv hjem og oppsøkte mer informasjon om et tema etter å ha vært på en utstilling? Jeg gjør det aldri. Det er i hvert fall aldri en direkte, målbar sammenheng mellom en utstilling jeg ser og for eksempel bøker jeg låner på biblioteket. For hvis jeg er så interessert i noe at jeg oppsøker informasjon om det, så er det nok også derfor jeg har oppsøkt en utstilling. Det går sjelden den andre veien.

Jeg tenker at man i stedet, rett og slett, skal ha som mål og gi publikum gode minner og gode opplevelser – ikke gode som i kun positive, hyggelig, men som i minneverdige og interessante. Det er det utstillingene og formidlingstiltakene skal oppnå. Men i tillegg skal museene være kunnskapssentre for de som er spesielt interesserte. Jeg synes museer i mye større grad enn de gjør i dag bør tilgjengeliggjøre og dele av sine fagressurser. Victoria&Albert Museum i London er et godt eksempel på et museum jeg tror arbeider etter denne tankegangen.

De setter opp tiltrekkende utstillinger som er opplevelser i seg selv, samtidig som de har nettsider som er fulle av faglig innhold for spesielt interesserte. Museet har gjennomgått en modernisering og revitalisering de siste årene og en av taktikkene de har lagt har vært å styrke den faglige formidlingen og være en kunnskapsbank for alle som er interessert i design og kunsthåndverk.

Er du for eksempel interessert i broderi har de en egen temaside med lange, detaljerte artikler, masse bilder, filmer og annonser for relaterte arrangementer.

Eller hvis du ikke fikk sett Alexander McQueen utstillingen kan du se en nettversjon med knivskarpe bilder, kontekstualiserende tekster og filmer med intervjuer.

Å sammenligne seg med V&A kan virke som sammenligning fullstendig ute av proporsjoner for de fleste museer, men jeg tror likevel det er en fruktbar måte å tenke på. De fleste publikummeren ønsker seg bare en god opplevelse, mens noen er på jakt etter omfattende faglig kunnskap, og da bør de få det, men i et format som er tilpasset fordypning. Jeg tror også det vil være morsommere å lage utstillinger hvis man vet at kunnskapsbanken som ligger til grunn for utstillingen er tilgjengelig, på en måte som fungerer, et annet sted.

Sanne historier og ekte narrativ

Teori

Sanne historier

Hvordan man forteller historier i et bestemt medium påvirkes av hvilke forventninger publikum har til dette bestemte mediet. Alle medier og mediesjangre har noen definerende kvaliteter som gjør at vi kaller noe et fotografi, noe et maleri, noe en roman og noe annet en avis. Noen definerende kvaliteter er bestemt av den fysiske formen (et fotografi utfolder seg for eksempel kun i rom, ikke i tid), mens andre har utviklet seg gradvis gjennom mediets brukshistorie (en spillefilm varer for eksempel mellom 1,5 til 2,5 time). De definerende kvalitetene er de mer eller mindre faste rammene for hva man kan gjøre med et bestemt medium og en bestemt mediesjanger uten å bryte med publikums forventninger til mediet. Både det å holde seg til de definerende kvalitetene og det å bryte med dem kan være virkningsfullt. I begge tilfeller leker man med publikums forventninger.

Et av de definerende kvalitetene ved kultur- og naturhistoriske utstillinger er at de forteller sanne historier. Jeg vil påstå at en av de viktigste motivasjonene vi har for å gå på museum er at vi ønsker å lære noe nytt om verden. Men publikum forventer ikke bare å se gamle gjenstander eller få formidlet fakta om verden, vi forventer også å få en opplevelse.

Balansen mellom underholdning/opplevelse og sannhet/autentisitet kan variere, og forhandles kontinuerlig mellom publikum og museum, men om museet forlater sannheten helt så bryter det en uskrevet kontrakt med publikum. Vil vi ha en underholdende spenningsfortelling ser vi heller film eller leser en bok. Vil vi ha kunst går vi på kunstutstilling.

Ekte narrativ

En måte å gi publikum en opplevelse på er å fortelle gode historier med et ordentlig narrativ med aktører, spenningskurve og noe som står på spill. Problemet er at det ikke er alle sanne historier som har et godt narrativ.

Et spørsmål som jeg har jobbet med i det siste er: Hvis man ikke vet nok om fortiden til å lage et narrativ, og man ikke ønsker å dikte opp et – kan man likevel bruke narrativ som virkemiddel?

Dette er vanskelig, og jeg er overhodet ikke ferdig med å tenke dette. Men her er noe av det jeg tenker akkurat nå

For det første – det er alltid et narrativ. Et eller annet sted.

For det andre så kan narrativet være rammen, den trenger ikke nødvendigvis være det innholdet man vil formidle. Faktainformasjonen man lærer av en fortelling kan være noe helt annet enn fortellingens elementer. Et narrativ om noen forskere som har forsket på en pilespiss i 20 år kan være en inngang til å få vite mer om pilespissens historie. Kanskje er det også mer spennende å få vite hvorfor forskerne har vært så opptatt av denne pilespissen enn å bare få vite at den er fra år 700 og ble funnet i en utgravning i Tønsberg. Man kan lære noe om pilespissen og dens kontekst, selv om pilespissen eller pilespissens opprinnelige eier ikke er hovedaktørene i fortellingen.

Utfordringen med denne tilgangen er at sanne narrativ kan være ubehagelige – nettop fordi de handler om ekte mennesker, ekte konflikter og ting som faktisk har konsekvenser. Ligger disse fortellingene for tett opp til nåtiden, vil det være mange meninger om hvordan den skal fortelles og det kan være veldig problematisk å sette hendelsene inn i fortellingens form der man uunngåelig er nødt til å forenkle noe. Det er derfor et stort krav å stille til museene at de skal fortelle sanne narrativ. Men er det noe man kan kreve likevel hvis man ser museenes rolle i et større samfunnsperspektiv?

Jeg har tidligere skrevet om fortellinger i utstillinger i innlegget ”Kan utstillinger fortelle historier?” og jeg har skrevet om fakta og fiksjon i innlegget ”Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger”