Hva skal utstillingstekster?

Museumsbesøk, Teori

Utstillingstekster bør brukes like varsomt, sparsomt og nøye gjennomtenkt som gjenstander, film og romlige virkemidler. Men hva skal utstillingstekstene?

Kort er bedre en langt?

I boka Present on Site: Transforming Exhibitions and Museums sammenligner Bruno Ingemann de nye tekstene i Nationalmuseets faste utstilling fra 2008 med de gamle tekstene fra 1972. Tekstene i den nye utstillingen er mye kortere enn i den gamle, og dette blir på museets hjemmeside trukket frem som noe positivt, men Ingemann er ikke enig i at å korte ned tekstene i seg selv fører til bedre utstillingstekster.

”When the National Museum enthusiastically writes that it took 18 hours to read all the texts in the 1972 exhibition and it only takes one and a half hour in the new exhibition, they have missed the point. Namely that the key is to 1) create a fundamental framework through which visitors must see the exhibition and 2) define significant issues in the exhibition. The point is also that the composition of objects (and not text) must also provide a common thread.” (Ingemann 2012, 71).

Jeg har verken sett den gamle eller den nye utstillingen, så jeg skal ikke si noe om jeg synes Ingemann har rett eller ikke, men jeg synes det er et interessant argument og et viktig poeng at fokuset på korte tekster kan få oss til å glemme de viktigste av alt – meningen og sammenhengen.

Hva er en god tekst?

Utstillingstekster skal være lettleste, ha stor nok skrift, en god font. Dette er retningslinjer som stort sett alle som lager utstillinger følger i dag. Og det har helt klart hjulpet på lesbarheten i utstillinger at man har arbeidet mye med dette. Men når dette er på plass, hva skal det ellers til for at utstillingstekster fungerer ekstra godt?

En utstillingstekst må fungere på tre ulike parametere for å bli god. Det må være godt designet, den man formidle noe interessant innhold og den må oppleves som en meningsfull del av utstillingen som helhet.

Min erfaring er at det beste en utstillingstekst kan gjøre er å få meg til å se gjenstandene, tenke over dem og forstå deres rolle i historien og for forskningen.

Etter å ha jobbet med stedsspesifikk radio noen år har jeg igjen og igjen fått erfare at når man jobber med innhold som skal forstås i sammenheng med fysiske omgivelser så skal man, for å holde på lytterens oppmerksomhet, sørge for at man hele tiden kobler den informasjonen man formidler til det man ser. Blir det lenge mellom referansene til omgivelsene mister lytteren lett fokuset. Det samme tror jeg gjelder for utstillinger. Den besøkendes oppmerksomhet må hele veien ledes tilbake til gjenstandene eller stedet man er på. Hvis ikke kan man jo bare lese en bok hjemme i sofaen. Tekstene bør ikke oppleves som viktigere enn tingene.

Museet for Søfart

Et eksempel på en utstilling hvor samspillet mellom tekster og gjenstander fungerer veldig godt er den faste utstillingen på det nye Museet for Søfart i Helsingør. Overordnet er denne utstillingen veldig god. Men noe av det som gjorde opplevelsen ekstra positiv, synes jeg, var at utstillingsdesignet fikk meg til å se på gjenstandene.

IMG_0497

Det er flere grunner til at de har fått til dette. For det første har de valgt å lage en utstilling basert på samlingene, i stedet for å prøve å fortelle en kronologisk historie om dansk sjøfart. For det andre er hver historie de forteller knyttet til en eller flere gjenstander. Det er i det hele tatt lite overordnet informasjon. De store linjene kommer fram gjennom gjenstandene og deres historier.

IMG_0499

I følge en artikkel i New York Times er museene stadig mer opptatt av tekstene i utstillingen. Det viktigste tegnet på at en tekst fungerer er hvis noen leser den høyt, mener museumskonsulenten Judy Rand.

Kan utstillinger fortelle historier?

Debatt, Museumsbesøk, Teori

På et uformelt museumsseminar jeg var med på før jul diskuterte vi om utstillinger kan forteller historier. Nei, mente mange, utstillinger er ikke et medium som er godt til å fortelle historier Presset om å fortelle historier har gått for langt, ble det sagt. Museene må gjøre det de er gode til, ikke prøve å gjøre noe som ikke går.

Jeg forstår frustrasjonen og argumentet. En utstilling er ikke en spillefilm eller en roman. Utstillingsmediet kan kanskje ikke fortelle sammenhengende historier med en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning på samme måte som andre medier. Vi risikerer å glemme hva utstillingsmediet kan hvis vi bare fokuserer på fortelle spennende historier. Samtidig er jeg uenig i at utstillinger ikke kan forteller historier, eller at vi ikke skal tenke historier når vi lager utstillinger.

 

Fortelling som verktøy

Å tenke i historier kan være et verktøy til å tenke form, oppbygging, struktur og spenning i en utstilling. Et narrativ kan skape nysgjerrighet og motivere publikum til å ta til seg informasjonen som presenteres. Narrative grep kan bidra til struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i innholdet. Og sist, men ikke minst, en fortelling kan få fram hvorfor det er viktig å stille ut dette. Hva er det som er på spill? Hvorfor skal vi få vite dette?

Det jeg mener er viktig å huske på når man jobber med utstillinger er at fortellingene kan plasseres på forskjellige plan i en utstilling. Fortellingen trenger ikke nødvendigvis ligge i det historiske materialet. Narrativet som fører publikum gjennom utstillingen kan også være fortellingen om hvorfor denne utstillingen er produsert, om forskerne som avdekket ny informasjon eller om gjenstand som man hadde glemt at man hadde.

Går man detaljert inn i teorien om hva et narrativ er kan det godt hende at man ikke kan kalle dette fortellinger, men ved å tenke i fortellinger kan det bli lettere å svare på spørsmål som: Hva får publikum vite først? Hvem handler dette om? Hva er konsekvensene og hvorfor er dette viktig? Hva skjedde og har det som skjedde noen betydning for oss i dag?

 

Fortellinger i utstillingen Det dyrebare

IMG_0143

Utstillingen Det dyrebare på Zoologisk museum i København er et godt eksempel på hvordan fortellinger kan ligge på forskjellige nivåer i en utstilling og hvordan fortellingene kan skape fremdrift og nysgjerrighet hos publikum. Det dyrebare er en ny, fast utstilling på Zoologisk museum. Den viser museets viktigste og mest spesielle gjenstander fra samlingen. Utstillingen har narrativ på to nivåer. Det ene narrativet er den overordnede historien som dekker hele utstillingen. Den er enkel, kanskje kan man ikke kalle det en historie engang. Kanskje er det mer som en vinkling eller utgangspunkt. Men den gir en sammenheng å forstå gjenstandene i. Det er historien om at Zoologisk museum har gjenstander som er samlet inn av forskere i over 400 år. De fleste ligger i magasinene, men nå skal du få se noen av de mest bemerkelsesverdige tingene som museet har.

Dette er ikke en historie i den forstand at det er en hovedperson som går igjennom forskjellige ting, og så skjer det noe dramatisk og så vender det, og så er det en slutt. I stedet skapes historien i hver enkelt publikum. Hovedpersonen er museet. Gjenstandene blir til hendelser i museets historie. Gjenstandene er med på å forme hva museet har vært og hva det er. Gjenstandene er dramatiske hendelser for et zoologisk museum.

Det andre nivået av narrativitet ligger i presentasjonen av hver enkelt gjenstand. Hver gjenstand er utstyrt med en tekstplakat som forteller historien om hvordan den kom inn i museets samling og hvorfor den er spesiell. Disse korte historiene forteller mye om gjenstandene, men også mye om tidligere tiders naturfaglige forskning og datidens syn på både dyr og mennesker. Historiene engasjerer, og er korte nok til at man orker å lese en til, og en til. Ikke minst engasjerer de fordi menneskene bak bevaringen av gjenstanden kommer til syne. Andre mennesker engasjement er alltid fascinerende, uansett hvor lite vi selv bryr oss om det de er opptatt av. Vi identifiserer oss med andre mennesker. Det gjør museumssamlingen mer levende.

IMG_0150
I tillegg til å vise hvordan en utstilling kan bruke fortellinger på forskjellige nivåer synes jeg at utstillingen også viser hvordan gjenstander kan ha betydning i en fortelling. Man må finne den settingen hvor en gjenstand gjør en forskjell, og man må gi publikum en forståelse av hvorfor gjenstandene er utstilt. Det får man her. Vi får hele veien forklaringer på hvorfor museet har tatt vare på disse gjenstandene og hvorfor de er interessante. Og hver gjenstand har sin spesielle historie. De kommer fra et sted, de var viktige for noe mennesker. Man lærer kanskje ikke så mye om dinosaurer, eller om vannbøfler eller om Darwins teorier, men man forstår at det finnes mennesker som vet ufattelig mye om disse tingene og for hvem disse gjenstandene er utrolig viktige. Og det kan føre til at man blir nysgjerrig selv. Hva er det egentlig som er så spennende med vannaksene?

IMG_0151

Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger

Teori

17274-img_1748

Jeg sier ofte at det er noe utrolig spennende med å få vite hva vi helt sikkert vet om fortiden, og at museene ikke må ødelegge dette. Men jeg har lurt på hvorfor jeg mener dette, og om det ikke er fryktelig kjedelig? Ønsker jeg ikke at utstillinger skal være spennende og levende?

Jeg er en av dem som synes et av de mest spennende øyeblikkene i en historisk film er når rulleteksten kommer og man kanskje får noen opplysninger om de ekte menneskene filmen er basert på. Hvordan så de egentlig ut? Hva skjedde med dem etter på? Disse opplysningene hadde imidlertid ikke vært så spennende om jeg ikke hadde sett en engasjerende spillefilm først. Spenningen oppstår i kontrasten mellom den fyldige historiske fiksjonsfortellingen og de få faktaene som knytter filmen til virkeligheten.

 

Å forstå at fortiden har vært nåtid

I historiske spillefilmer lever man seg inn i et univers uten å vite hva som er sant og hva som er fiksjon. Man gir seg hen til fortellingen og lar seg rive med. Jeg tror at når man deretter får informasjon hva som hendte med menneskene i filmen ”etter rulleteksten” eller ser bilder av de ekte personene filmen er basert på, så åpner det opp for en forståelse av at filmen verken er en fasit, eller ren fantasi. Faktaopplysningene viser at filmen er én tolkning og åpner dermed også opp for publikums egne forståelse av historien. I mellomrommet mellom fiksjon og fakta er det plass til fantasien – og den historiske forståelsen.

Jeg synes selv at jeg i møtet mellom fakta og fortelling et øyeblikk kan fatte at fortiden faktisk har funnet sted. Det er en følelse jeg synes ligner på forståelsen av at verdensrommet finnes. Det handler om å forstå i et glimt at verden er større en oss, og større enn vår tid.

Denne opplevelsen av historie som noen historiske filmer skaper ved hjelp av samspillet mellom en forførende fortelling og tørre, konkrete fakta, er vel også den opplevelsen mange museer ønsker å skape med utstillingene sine. Man vil at publikum selv skal fylle inn hullene og få en forståelse av tid.

Det store spørsmålet er hvordan gjør man dette i en utstilling?

 

Samarbeid med kunstnere?

Ofte prøver man å få fortellingen inn i utstillingen. Tableauet er et godt eksempel på en teknikk hvor museet skaper en illusjon av en helhet som man kan leve seg inn i og la seg forføre av. I dag bruker museene flere medier for å skape samme effekt (som film, lyd og digitale spill).

Det jeg er usikker på er om kontrasten mellom fiksjon og virkelighet kan bli stor nok i museet. Kan et museum lage så spennende og fyldige fortellinger at publikum blir revet med? Og hva skjer egentlig med museets rolle i samfunnet om man tar i bruk fiksjon på samme måte som historiske filmer gjør?

En måte noen museer velger å løse denne utfordringen på er å samarbeide med kunstnere og historiefortellere i forskjellige medier (filmskapere, forfattere, teaterregissører o.l). Kunstnerne kan lage fortellingene, mens museet står for å fakta. På den måten kan begge parter gjøre det de er best på, og publikum får både i pose og sekk.

 

Museet som rulleteksten til populærkulturen

En annen måte man kanskje kan jobbe med dette er å tenke at museene står for faktaene på rulleteksten. De er rulleteksten til den store mengden historisk underholdning utenfor museet. Det betyr ikke at museet skal fortelle oss at fortellingene er falske, men at de skal være dem som gjør at vi faktisk kan tro på dem. Museene kobler fortellingene til virkeligheten.

Men hvis publikum skal få en opplevelse av spenningen mellom fortellinger og fiksjon, må utstillingen på en eller annen måte referere til de historiske fiksjonsuniversene slik at publikum kobler museets fakta med de framstillingene og fortellingene om historien som de allerede kjenner.

 

En umulig oppgave?

Men er det mulig å lage en utstilling som bevisst skal skape en opplevelse i møtet mellom publikum og innhold, det vil si i møtet mellom det publikum allerede vet og det man får vite i utstillingen, når museets gjester spenner over alt fra turister til lokale skoleklasser?

 

En som har blant annet har skrevet om hvordan gode utstillinger er de som gir plass til publikums egen fantasi og forestillinger er den australske forskeren Andrea Witcomb. I artikkelen «En glippe for fantasien» (Museumsnytt nr4/2014) refererer jeg til hennes begrep «gap» i omtalen av utstillingen «Britain – One Million Years of the Human Story» på Natural History Museum i London.

Høstens tema: Virkemidler i utstillinger

Jobb og prosjekter, Teori

Litteraturen har jeg-person, beskrivelser, metaforer, sammenligning, personifisering, allvitende forteller, hopp i tid, tilbakeblikk, spenningskurve, forskjellige synsvinkler, osv. Filmen har i tillegg ulike billedutsnitt, klipp mellom forskjellige bilder, voice over, musikk, osv.  Diktet har bokstavrim, setningsbrudd, rim, osv.

Men hva er utstillingsmediets virkemidler?

Utstillinger har selvfølgelig gjenstander, utstillingstekster, bilder, film, lyd, det fysiske rommet og så videre. Men det er ikke virkemidler eller fortellende elementer i seg selv. Det er ulike medier. Bokens sider og bokstaver er ikke i seg selv med på å trekke deg inn i historien.

Denne høsten arbeider jeg med å forstå og bruke virkemidler i utstillinger. For å kunne lage bedre og mer spennende utstillinger og formidlingsprosjekter og for å kunne forstå utstillingene jeg ser bedre. En tekst med gode virkemidler tyder på en avsender som virkelig ønsker å fortelle oss noe, og som har gjort seg umake for å få oss til å forstå det.

Utstillingens sammensetning av ulike medietekster, gjenstander og interiør, kan brukes på samme måte som man klipper mellom forskjellige bilder i film. Meningen ligger ikke bare i enkeltelementene, men også i møtet mellom dem. En utstilling kan også ha forskjellig fortellertid (presens, preteritum, eller framtid), forskjellig synsvinkel (forskere, museet, personlige historier), fortellerstilen kan variere, det kan være brudd, sammenligninger, og metaforer, pauser og dypdykk.

God bruk av medietilpassede virkemidler kan gi publikum bedre opplevelser og gjøre at man lærer mer eller bedre. I hvor stor grad man skal forvente at publikum lærer noe av en utstilling er omdiskutert. Mange mener man heller bør satse på å inspirere og gi følelsesmessige opplevelser. Men her en dag begynte jeg å tenker over at jeg aldri har hørt noen klage over at de lærte for mye av en utstilling. Det folk klager over er informasjon som blir formidlet uten omtanke. Å fokusere på å inspirere eller gi opplevelser er kanskje bare en annen måte å si at man formidler informasjon med omtanke og bruk av gode, medietilpassede virkemidler. Spørsmålet er hva slags virkemidler er mest effektive å bruke i utstillingsmediet?

Hvilke virkemidler som er gode å bruke henger sammen med mediets kvaliteter og publikumssituasjonen og –opplevelsen. Det henger også sammen med hva slags historie man vil fortelle og hvordan man vil fortelle den. Utstillingsmediet er et komplekst medium hvor det er vanskelig å styre publikumsopplevelsen fordi det er så mange ukjente faktorer i spill. Som Polly McKenna-Cress og Janet A. Kamien skriver:

The fact is exhibition is a very limited medium or form of direct communication. Although it can tap a huge variety of communication methods, users are still moving through space on potentially tired feet, having to work to ”get” what the exhibition is about by reading, thoughtful looking, and other forms of engagement. There are no particular payoffs for all this effort – no diploma, no raise, no improved G.P.A. – only personal satisfaction. And there are no punishment for simply cruising through.*

Et av spørsmålene jeg skal jobbe med og studere i høst er:hva slags narrative strukturer og virkemidler gir det mening å bruke i utstillingsmediet for å gjøre dette lettere for publikum å få med seg det som formidles?

Endel av refleksjonene og studiene vil jeg publisere løpende her på bloggen.

*Polly McKenna-Cress & Janet Kamien (2013) Creating exhibitions: Collaboration in the planning, development, and design of innovative experiences.

Test av audioguide på Château de Versailles

Museumsbesøk

Først og fremst viser audioguiden på Versailles hvordan man håndterer store mengder turister, fra veldig mange forskjellige land, med behov for informasjon på mange forskjellige språk. 

På Château de Versailles er en audioguide inkludert i billettprisen, og den er den viktigste kilden til informasjon om de historiske rommene man får se når man besøker slottet. 

Første etasje – film og lyd

I første etasje av slottet, som er den delen man først kommer inn i, får man en introduksjon til slottets historie og til bygningen og til parken. I denne delen av slottet er audioguiden knyttet til tre filmer som vises i tre forskjellige rom. Filmenes lydspor spilles ikke av ut i rommet, men på den enkeltes besøkendes audioguide-avspiller. Lyden starter automatisk når man kommer inn i rommet og den er sykronisert med filmen. Filmene består av 3D visualiseringer av slottet slik det så ut på forskjellige tidspunkter mikset sammen med historiske tegninger og malerier av slottet. Informasjonen på lydsporet er strukturert i kort setninger og korte avsnitt og er lett å få med seg. Filmen går i loop, men det går fint an å komme inn midt i og heller se begynnelsen når filmen starter på nytt.

Auioguiden gjør det mulig å vise én film med 11 forskjellige lydspor samtidig, i tillegg vil jeg tro at museets ansatte er takknemlige for å slippe å høre filmenes lydspor i loop kontinuerlig gjennom dagen. På et sted med så mange mennesker er det også behagelig for de besøkende å selv kunne styre når man vil høre lyd og ikke.

Andre etasje – klassisk audioguide

I resten av slottet fungerer audioguiden som man er vant til – man kommer til et rom hvor det står et tall, man taster tallet inn på avspilleren og får høre en stemme fortelle om rommet man står i. Det er en ganske rett frem fortellerstemme som hovedsaklig fokuserer på takmaleriene og dekoren i rommet og litt om hva rommet ble brukt til. Lyden består kun av stemme, det er ingen lydbilder eller musikk. Noen steder brukes virkemidler som presens i beskrivelse av dagliglivet på slottet og opplesning av sitater fra historiske personer. Det veksler mellom en mannlig og en kvinnlig innleser, i hvert fall i den engelske guiden som jeg hørte. Det er få konkrete henvisninger til rommet man er i. Det gjorde at jeg flere ganger brukte litt tid på å finne ut hva de snakket om når de sa «maleriet er et symbol på ….» og lignende. Dersom de hadde lagt inn noe sånt som «Maleriet som du ser til høyre i taket…» ville det gitt lytteren litt tid til å orientere seg før den sentrale informasjonen kom.

Det var et lydspor til hvert rom, men ingen informasjon om hva lydpsoret handler om. Det gjorde det vanskelig å vite hvilke man skulle prioritere hvis man begynte å bli lei eller hadde dårlig tid. I tilegg var informasjonen veldig generell og jeg syntes ikke jeg lærte noe spesielt om Versailles som jeg ikke kjente til fra før. Versailles er et sted med en utrolig mangfoldig og spennende historie og det er derfor stort potensiale for tematiske turer. Men med så store mengder turister er guiden mer et virkemiddel for å lose mennesker så friksjonsfritt som mulig gjennom bygningen enn et tilbud for fordypning og særinteresser. Audioguiden gjør det mulig å gi informasjon til en stor mengde menneske, på en rekke forskjellige språk (i alt 11 språk) uten å tapetsere de historiske rommene med tekstplakater. Audioguiden hindrer også oppsamling og køer foran informasjonsskilt som kun kan leses av noen få mennesker av gangen. Men til å være en lydguide basert på et manus som skal passe for alle turister var det en god opplevelse, og siden guiden var inkludert i billetten slapp man å vurdere om det var verdt det eller ikke.

Og til sist, en praktisk detalj som jeg merket meg var at det var veldig mye mer behagelig å bruke høretelefoner, enn å holde avspilleren som et telefonrør opp til øret. Men da måtte man ha høretelefoner selv som man kunne plugge inn.