God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

Museumsbesøk

Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

Utstillingen heter «Velfærdsdrømme – Greve i det 20. århundre» og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra 
stasjonen.
Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv – måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant «kjører» en moped gjennom rommet. 
Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

 Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

Hva er formidling?

Debatt

På Idétorget, arrangert av Seksjon for formidling, på Museumsforbundets landsmøte i fjor kunne man få inntrykk av at formidling = skoleopplegg. I hvert fall handlet et flertall av de 11 presentasjonene om opplegg for skoleklasser.

Tre innlegg handlet om opplegg for vanlige besøkende, og kun ett av disse var rettet mot både barn og voksne. De andre to var rettet mot ganske små barn. Ett av innleggene handlet om en utstilling.
Da jeg begynte å jobbe med museer ble jeg veldig overrasket over at formidlingsavdelingen var noe annet enn utstillingsavdelingen. Det var det i hvert fall der jeg jobbet, men jeg har inntrykk av at det mange steder er et skille mellom formidlingsopplegg og utstillinger. Det kan virke som om de kreative, lekne, pedagogiske, morsomme løsningene er forbeholdt formidlingsarbeidet, mens utstillingene tar seg av det faglige, det seriøse og det ”sanne”.
En stor grunn til dette er nok utstillingens permanente karakter. Det er risikabelt å eksperimentere med noe som skal stå uendret i flere måneder eller år. Et skoleopplegg kan man alltids gjøre endringer i underveis. I stedet for at formidlingen er godt integrert i utstillingen, eller omvendt, virker det som formidlingsopplegg som regel er noe som blir lagt oppå utstilling.
Problemet er ikke formidlingsoppleggene eller omvisningene, alle vet jo at det ofte er morsommere og mer lærerikt om en person forteller deg noe, i motsetning til å lese om det på en plansje på veggen. Det er bra at museene også har slike tilbud til publikum. Problemet er at det ofte ser ut til å være dårlig sammenheng mellom utvikling av formidlingsopplegg og utstillinger. Jeg har ikke lang erfaring med dette, men på de utstillingsprosjektene jeg har vært med på så har det vært meningen at formidlerne skulle være en del av prosessen. Det har likevel endt med at de formidlingsmessige hensynene av forskjellige årsaker ikke har blitt lagt så stor vekt på. Men en positivt side ved å se på formidlingen som noe man legger ”oppå” utstillingen er at man da kan ha en fast generell utstilling i bunn, og så ha lett utskiftbare målgruppetilpassede formidlingsopplegg på toppen.
Kanskje er jeg mest nysgjerrig på hva disse formidlerne holder på med, for det er tydeligvis ikke det samme som meg. Kanskje er jeg bare misunnelig fordi mitt arbeid med utstillinger, i hvert fall foreløpig, ikke havner inn under kategorien formidling. Kanskje faller jeg bare mellom to-tre stoler – jeg er verken formidler, har spesiell fagkompetanse eller er designer, og har hittil trodd det er formidlerne jeg skal identifisere meg med.
Anne Karina Kjeldsen, ph.d-stipendiat ved Aarhus Universitet, holdt en foredrag på formidlingsseminaret ”Museet på tværs” i Horsens (ODMs internasjonale formidlinsseminar 2013) i forrige uke. Foredraget handlet først og fremst om strategisk kommunikasjon, men også en del om forholdet mellom de ulike faggruppene på et museet. Verdt å sette av en time til!
Opptak av foredraget kan du finne her.