Å vekke publikums fantasi

Pierre Curie has come on stage in Marie’s life at the precise moment at which it was suitable that he should appear.

            The year 1894 has begun. Marie is assured of obtaining her license in July. She is beginning to look beyond, she is more available, and the spring is beautiful. Pierre is already captive to his singular little blond person.

            It is clear that, making his way at once through the realms of the sublime and of theoretical physics, Pierre still finds himself alone at thirthy-five years. And Marie Sklodowska very quickly appears to him as the Unique, capable of accompany him there.

           But lofty thinking is ill compensated. At thirty-six years, Pierre Curie earns thirty-six hundred francs per year at the School of Physics.

 She was one of those who work one single furrow.

Lydia Davis, utdrag fra novellen ”Marie Curie, So Honorable Woman” (2001)

 

Formidling handler om å skape bilder i publikums hode. Det handler om å få publikum til å leve seg inn i det som formidles. Det er først da formidlingen fungerer.

Man ønsker at publikum skal få en forståelse for noen historiske hendelser eller et naturfaglig fenomen, og kanskje til og med få et endret syn på verden. Men for å forstå må man relatere det man får vite til noe man allerede har med seg. Den informasjonen som presenteres må resonnere og vekke gjenklang hos publikum. Utfordringen er å finne de ordene og bildene som gjør det.

Lydia Davis, som jeg begynte dette innlegget med, er en mester i å formidle mye med få ord. Hennes novelle om Marie Curie gir en forståelse for Marie Curie som person, men også for tiden hun levde i.

Hvor mye informasjon trenger man, og hvilken informasjon trenger man for at besøkerens egen fantasi skal ta over?

I litteraturen er det det visuelle som må fylles inn av leseren, i film er det ofte karakterenes tanker og følelser man selv må tolke. På teater må man fylle ut omgivelsene og i moderne teateroppsetninger eksperimenterer man med hvor lite scenografi som egentlig behøves. Noen filmskapere leker også med dette grepet. For eksempel Lars von Trier i Dogville. I Dogville er alle vegger og veier bare krittstreker på et svart gulv, likevel tar det ikke så lang tid før man ser landsbyen for seg uten problemer. I Joe Wrights filmatisering av Anna Karenina spilles mange av scenene på et stort teater. Publikum kan velge å bare se den scenografien som er eller se for seg de ”naturlige” omgivelsene (en gate, en stue, et soverom) som teatersettingen illustrerer. Publikum er selv med på å skape verket.

I utstillinger er det også en vekselvirkning mellom scenografi og publikums forestillinger. Men er det tydelig for utstillingsdesignere hvilken verden man vil flytte publikum til? Og er det et bevisst valg om når man vil vekke forestillinger og når man vil trekke oppmerksomheten til tingene og situasjonen her og nå?

För at läsprocessen och läsförståelsen ska fungera på utställningsgolvet kräver jag att innehållet i texten är formulerat så att jag får leva med min fantasi och mina associationer, texten ska väcka inre bilder. Budskapet ska komma mig till del genom att beröra både mitt aktiva och mitt meditativa jag.

Margaretha Ekarv, fra boka Smaka på orden: Om tekster i utställningar (1991)

Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger

17274-img_1748

Jeg sier ofte at det er noe utrolig spennende med å få vite hva vi helt sikkert vet om fortiden, og at museene ikke må ødelegge dette. Men jeg har lurt på hvorfor jeg mener dette, og om det ikke er fryktelig kjedelig? Ønsker jeg ikke at utstillinger skal være spennende og levende?

Jeg er en av dem som synes et av de mest spennende øyeblikkene i en historisk film er når rulleteksten kommer og man kanskje får noen opplysninger om de ekte menneskene filmen er basert på. Hvordan så de egentlig ut? Hva skjedde med dem etter på? Disse opplysningene hadde imidlertid ikke vært så spennende om jeg ikke hadde sett en engasjerende spillefilm først. Spenningen oppstår i kontrasten mellom den fyldige historiske fiksjonsfortellingen og de få faktaene som knytter filmen til virkeligheten.

 

Å forstå at fortiden har vært nåtid

I historiske spillefilmer lever man seg inn i et univers uten å vite hva som er sant og hva som er fiksjon. Man gir seg hen til fortellingen og lar seg rive med. Jeg tror at når man deretter får informasjon hva som hendte med menneskene i filmen ”etter rulleteksten” eller ser bilder av de ekte personene filmen er basert på, så åpner det opp for en forståelse av at filmen verken er en fasit, eller ren fantasi. Faktaopplysningene viser at filmen er én tolkning og åpner dermed også opp for publikums egne forståelse av historien. I mellomrommet mellom fiksjon og fakta er det plass til fantasien – og den historiske forståelsen.

Jeg synes selv at jeg i møtet mellom fakta og fortelling et øyeblikk kan fatte at fortiden faktisk har funnet sted. Det er en følelse jeg synes ligner på forståelsen av at verdensrommet finnes. Det handler om å forstå i et glimt at verden er større en oss, og større enn vår tid.

Denne opplevelsen av historie som noen historiske filmer skaper ved hjelp av samspillet mellom en forførende fortelling og tørre, konkrete fakta, er vel også den opplevelsen mange museer ønsker å skape med utstillingene sine. Man vil at publikum selv skal fylle inn hullene og få en forståelse av tid.

Det store spørsmålet er hvordan gjør man dette i en utstilling?

 

Samarbeid med kunstnere?

Ofte prøver man å få fortellingen inn i utstillingen. Tableauet er et godt eksempel på en teknikk hvor museet skaper en illusjon av en helhet som man kan leve seg inn i og la seg forføre av. I dag bruker museene flere medier for å skape samme effekt (som film, lyd og digitale spill).

Det jeg er usikker på er om kontrasten mellom fiksjon og virkelighet kan bli stor nok i museet. Kan et museum lage så spennende og fyldige fortellinger at publikum blir revet med? Og hva skjer egentlig med museets rolle i samfunnet om man tar i bruk fiksjon på samme måte som historiske filmer gjør?

En måte noen museer velger å løse denne utfordringen på er å samarbeide med kunstnere og historiefortellere i forskjellige medier (filmskapere, forfattere, teaterregissører o.l). Kunstnerne kan lage fortellingene, mens museet står for å fakta. På den måten kan begge parter gjøre det de er best på, og publikum får både i pose og sekk.

 

Museet som rulleteksten til populærkulturen

En annen måte man kanskje kan jobbe med dette er å tenke at museene står for faktaene på rulleteksten. De er rulleteksten til den store mengden historisk underholdning utenfor museet. Det betyr ikke at museet skal fortelle oss at fortellingene er falske, men at de skal være dem som gjør at vi faktisk kan tro på dem. Museene kobler fortellingene til virkeligheten.

Men hvis publikum skal få en opplevelse av spenningen mellom fortellinger og fiksjon, må utstillingen på en eller annen måte referere til de historiske fiksjonsuniversene slik at publikum kobler museets fakta med de framstillingene og fortellingene om historien som de allerede kjenner.

 

En umulig oppgave?

Men er det mulig å lage en utstilling som bevisst skal skape en opplevelse i møtet mellom publikum og innhold, det vil si i møtet mellom det publikum allerede vet og det man får vite i utstillingen, når museets gjester spenner over alt fra turister til lokale skoleklasser?

 

En som har blant annet har skrevet om hvordan gode utstillinger er de som gir plass til publikums egen fantasi og forestillinger er den australske forskeren Andrea Witcomb. I artikkelen «En glippe for fantasien» (Museumsnytt nr4/2014) refererer jeg til hennes begrep «gap» i omtalen av utstillingen «Britain – One Million Years of the Human Story» på Natural History Museum i London.

Fortellinger i fortid og nåtid

Kulturhistoriske utstillinger fortelles oftest i fortid ettersom de stort sett handler om historiske hendelser. Den klassiske fortellerformen er også fortidsformen – ”Det var en gang….” Men i sammenheng med det økte fokuset på å ikke bare formidle fakta, men også opplevelser og følelser har også presens-formen fått en plass i museumsformidlingen. Presens er et godt virkemiddel for å trekke publikum inn i en handling, og vi kjenner den godt fra litteraturen.

Bruk av presens som virkemiddel knytter utstillingsmediet tettere til film og teater ved at man bygger opp en følelse av at hendelsene utspiller seg foran deg her og nå. Samtidig kan virkemiddelet få enda en dimensjon i og med at besøkeren faktisk beveger seg rundt. Man kan oppnå en følelse av at man ikke bare betrakter hendelsene, men også er med på dem. Man kan koble besøkerens fysiske, samtidige opplevelser til en fortelling som fortelles i nåtid, og dermed inkludere besøkeren i fortellingen.

På bymuseet i London- Museum of London – har de to audiovisuelle, omsluttende installasjoner som minner mye om hverandre, bortsett fra at den ene forteller i presens og den andre i preteritum. Det gir to ganske forskjellige opplevelser for besøkeren.

Pleasure Gardens

5661c-img_1714Den ene installasjonen er en rekonstruksjon av en fornøyelseshave fra 1700-tallet. Installasjonen består av et rom med én inngang. Veggene i rommet er dekket av store projeksjoner og montre med klær fra perioden.

31093-img_1711

I midten av rommet er det enkle scenografiske elementer som skaper assosiasjoner til en hage. Projeksjonene viser film hvor skuespillere spiller scener fra en forlystelseshage i London. Et tilhørende lydspor fyller rommet.

Menneskene på veggene er i samme størrelse som publikum og filmen som vises på de ulike veggene skaper en 360 graders opplevelse av scenen som utspiller seg. Museumsbesøkeren står midt i den historiske settingen.

War room

17274-img_1748Den andre installasjonen handler om bombingen av London under 2. verdenskrig og er også et rom hvor film, lyd og gjenstander er kombinert for å skape en omsluttende opplevelse for publikum. Men i stedet for å gi besøkeren en følelse av å være med under bombingen, ser man i denne installasjonen tilbake på hendelsene. For selv om lydsporet gir deg lyden av bomber som faller, så er bildene som vises på veggen en kombinasjon av historiske bilder og filmopptak av mennesker som forteller om sine opplevelser under krigen. Vi som ser på deler ikke disse erfaringene, vi får dem fortalt. Det er historier om noe som skjedde i fortiden, noe vi ser tilbake på og minnes.

503c6-img_0499

77e51-img_1749

Det er tydelig er at museet har ønsket å formidle to forskjellige ting med de to installasjonene. I den første installasjonen er formålet å gi dagens mennesker en følelseav hvordan det var i forlystelseshagene. Publikums opplevelse av hagen og livet der er viktigere enn historiske fakta og opplevelsene til de mennesker som faktisk brukte forlystelseshagene på 1700-tallet. Det som formidles er et fenomen, mer enn konkrete hendelser, og det gjøres et forsøk på å skape gjenkjennelse for fortiden hos dagens mennesker. I den andre installasjonen derimot, er de konkrete, spesifikke historiene viktige. Det er ikke en installasjon som formidler en generell opplevelse av krig. Det er en installasjon som formidler spesifikke, personlige hendelser og opplevelser knyttet til bombingen av London. Vi som ikke har opplevd krigen (noe som gjelder de fleste av museumsgjestene) får fortalt hvordan det var av de som har opplevd den.

Utstilling på film, film om utstilling, utstillingsfilm

Munch-museet har laget en trailer om museets to kommende utstillinger, og Oslo Kino viser «Leonardo da Vinci: Painter at the Court of Milan« som er en utstilling produsert av U.K National Gallery.

Jeg har tidligere satt spørsmålstegn ved om det vi kaller nettutstillinger egentlig er utstillinger, og det samme kan vel gjøres her. Hvor går grensen mellom film og utstilling i disse to eksemplene?

Munch-museets film utgir seg ikke for å være en utstilling, kun en forsmak på kommende utstillinger. Noe jeg synes er et spennende grep. Filmen/utstillingen om da Vinci har jeg ikke sett. Kanskje burde jeg det, for intermedialisten i meg blir veldig nysgjerrig på hvordan man skal forstå denne blandingen av et to-dimensjonalt medium og et utpreget tre-dimensjonalt medium.

How do we understand history in the age of digital media?

p { margin-bottom: 0.21cm

The last two weeks I have been thinking about this question. First I thought about it after visiting the Churchill Museum in London. This exhibition rely heavily on original photographs, films and sound recordings from Churchill’s life. There were of course objects as well, but the main source of information was the different kinds of media. The question that popped up in my mind was; if the ideal exhibition is the one that consists of original photographs and film, to give us the opportunity to see the objects/persons of interest in action in their natural context, how will exhibitions dealing with the «pre-media world» look like?

When I last weekend helped out with the conference Remix Cinema, organized by two phd students from the Oxford Internet Institute, the question again became relevant. The conference discussed different types of remixing, and different kinds of practices connected to reorganizing and recontextualization of film. In one of its sessions Thijs van Exel and Annelies Termeer, talked about a remix project done by the EYE Film Institute in the Netherlands. The EYE Film Institute holds a large collection of film. Much of this collection is now part of a digitization project called Images for the Future. To give the project some attention a remix workshop and a competition was held. The material provided for remix was early silent film that was all public domain.
Exel and Termeer’s presentation of the project, and talks by other speakers at the conference, encouraged many questions; what do remixing do with our sense of history? Do the focus on photographic visual media content from the past make us forget the time before the camera was invented? Will we identify more with a person we can see on a photograph, than a person that was not photographed, but only painted? Will we experience a great divide between the times before the photograph and the time after?
Will the possibilities of interacting with the past through media content change the way we present history, and how will it affect the way we present and understand the past we only can access through text and drawings?

Rather than examining three different kinds of museum, as I planned to do, I have decided to concentrate my thesis on history museums, and I hope to touch upon some of the questions asked above.