Kontorfellesskap

Om å være selvstendig/frilanser, Uncategorized

bilde 2.JPG

Jeg har hatt et utrolig hyggelig kontorfellesskap i år, i et lite hus i en liten gate som heter Krusemyntegade, ikke så langt fra Statens museum for kunst. Det er mange ting som har vært bra med dette kontoret. Det ligger i et rolig område, men tett på sentrum likevel. Jeg hadde min egen, faste plass uten at det kostet en formue. Og sist, men ikke minst, så delte jeg det med to inspirerende og dyktige personer som jeg har studert sammen med. De jobber også selvstendig med kunst og kultur fordi de vil, ikke fordi de er jobbsøkende, og de vet hva jeg jobber med. Jeg trenger derfor ikke å forklare hva jeg holder på med hele tiden. Det frigjør ganske mye energi. Det er viktig med nye impulser og tverrfaglig samarbeid. Men det er også viktig med stabilitet og en tydelig retning. Da hjelper det å ha folk rundt seg som ligner en selv.

Dessverre kunne vi ikke ha det lille huset lenger enn ut november, så nå er jeg i gang med å lete etter noe nytt. Men nå vet jeg i hvert fall hva jeg leter etter.

Oslouke i november

Jobb og prosjekter, Lutter øre

Jeg har vært en uke i Oslo for litt intensivt arbeid sammen med Mari. I tillegg til møter om pågående prosjekter og mange hyggelige arbeidsøkter i samme rom – det går jo ellers i skype for det meste – fikk vi lov til å snakke om arbeidet vårt på to arrangementer.

Fredag den 13. november holdt vi et opplegg på Kultur- og naturreises erfaringskonferanse. Kultur- og naturreise er et stort ”tverretatlig innovasjonsprosjekt” som har hatt som mål tilgjengeliggjøre offentlige data om kultur og natur og bidra til at dette kan formidles på mobile plattformer. Prosjektet ble startet i 2012 og er nå avsluttet. Prosjektet har jobbet med tre piloter – Akerselva, Dovre og Bø og Sauherad. Lutter øre har bidratt til prosjektet ved å lage korte lydfortellinger til Akerselvapiloten og Bø og Sauherad-piloten, og det var erfaringene fra dette vi fortalte om på konferansen. Lydfortellingene til Akerselvapiloten er de samme som vi har brukt til å lage Trikkepodkasten vår som du kan lytte til fra www.kollektivradio.no.

Vi har fulgt KNreise gjennom hele prosjektperioden, noe som har vært veldig viktig og spennende for oss i oppstarten av Lutter øre. Det har blitt arrangert en rekke seminarer i forbindelse med prosjektet, og vi har hatt mulighet til å delta på en del av dem. Det har gitt oss mye faglig, mange gode kontakter og et inntrykk av hva som skjer på området mobil formidling i Norge akkurat nå.

Det andre arrangementet vi deltok på var et internt seminar på Kulturhistorisk museum hvor vi hodlt et foredrag om lyd i utstillinger. Her fortalte vi om hvordan vi tenker når vi jobber med lyd som element i en utstilling og viste en del eksempler fra prosjekter vi har gjort. I tillegg hadde vi en god samtale om temaet etterpå med tilhørerne. Det er alltid gøy å få dykke litt ned i det faglige og teoretiske og vi jobber nå med å skrive en artikkel om lydformidling basert på blant annet dette foredraget.

Å komponere en utstilling

Teori

Komposisjon betyr ”sammensetning, blanding” står det i Store norske leksikon, og innenfor billedkunsten er begrepet en ” betegnelse for de enkelte delers innbyrdes ordning og gruppering i et kunstverk, med tanke på å skape en helhetsvirkning.” (snl.no).

Å komponere noe vil derfor si å skape noe, å sette sammen deler til en helhet. Komposisjon er derfor viktig i alle typer kunst- og uttrykksformer.

Men hva vil det si å komponere en utstilling?

Utstillinger kan bruke komposisjonsgrep fra alle andre kunstarter, både visuell kunst, film, skulptur, litteratur og arkitektur. Men hvordan kombinerer vi på best mulig måte arkitekturens komposisjonsprinsipper med litteraturens og bildets?

Finnes det noen komposisjonsprinsipper som er særegne for utstillinger?

Every day the same dream

Formidlingsprosjekter

Skjermbilde 2015-11-11 kl. 09.30.31

For et par år siden tenkte jeg en del på hva en ”nettutstilling” kunne være for noe, og jeg skrev en hel serie av blogginnlegg om nettutstillinger.

Det er ikke så mange som snakker om nettutstillinger lenger. Digital formidling har begynt å få sine egne former og sjangre og trenger kanskje ikke lenger kle seg ut som sine analoge søstre.

For å få nye ideer om hva museumsformidling på nett kan være, prøver jeg å se på andre former for digital kultur. Som for eksempel spill.

Her om dagen kom jeg over dette lille spillet – Every day the same dream – som er en blanding av et spill, et kunstverk og en politisk kommentar til dagens samfunn. Det er laget av Molleindustria som siden 2003 har brukt dataspill for å kommentere samfunnstrukturer, med særlig fokus på den kapitalistiske utnyttelsen av arbeidskraft og passiviserende populærkultur.

Samtidig med lanseringen av de første spillene i 2003 publiserte de også et manifest hvor de blant annet skriver:

”Molleindustria doesn’t like video games, for this very reason it creates them. When the Nouvelle Vague critics got sick of bashing the film industry from the pages of the Cahier du Cinema, they began to make their own films, with the limited means at their disposal. That’s what we aim for: channeling the sacrosanct horror for the current mainstream video games toward a constructive and deconstructive process. Foster a debate involving the galaxies of media-activism, software and net art, regular gamers and their fiercest detractors. Create a space in which theoretical and practical critique march hand in hand.”

Å dele

Om å være selvstendig/frilanser

” Personlig opplever jeg at mennesker som åpner opp, er nysgjerrige og rause har mer å bidra med både i egne og andres prosesser enn de som velger ikke å være det,” skriver Anniken Fjelberg i et blogginnlegg på Grunderpulsen.

Å dele er skummelt. Avslører man for mye? Vil noen stjele ideene? Blir man lurt til å gjøre noe man egentlig burde få betalt for? Kommer man til å få noe igjen for det?

Dessuten tar det tid å dele. Man går på møter som aldri fører til noe. Man bruker tid på andres prosjekter i stedet for sine egne.

Men som regel er det verdt det.

”Dette understøttes av Øyvind Kvalnes ved Handelshøyskolen BI, som i en artikkel i DN i februar skrev at folk som deler kunnskap er bedre rustet til nyskapning enn de som holder ting for seg selv. En smart gründer byr på seg selv og sin kunnskap til de rundt seg – ikke bare ber om å få tilgang på andres kompetanse. Og de aller smarteste begynner med å gi selv, før de ber om noe fra andre.”

Les hele Anniken Fjelbergs innlegg her. http://www.grunderpulsen.no/rause-rollemodeller-ruler/