Lutter øre 5 år

Det er fem år siden Mari og jeg hadde vårt første betalte oppdrag sammen og Lutter øre ble en realitet! Vi er så utrolig stolte over at vi har klart dette.

Screen Shot 2017-03-17 at 12.22.57

Vi har feiret jubileet med å investere i en visuell profil og en ny nettside. Nettsiden og den visuelle profilen er designet av JAH JAH Studio, et nystartet, feministisk designfirma som holder til i Bergen. Sånne folk har man jo lyst til å samarbeide med. Sjekk dem ut!

Som oftest når man kikker tilbake på en tidsperiode føles det både som kort og lang tid. Vi er utrolig stolte av å ha holdt på i fem år. Samtidig føles det som vi bare så vidt har startet med det vi egentlig vil gjøre. En av de første ideene våre var radiofortellinger knyttet til kollektivtrafikkruter. Det jobber vi fremdeles med. Verden, teknologien og publikum er kanskje litt mer mottakelige for den ideen nå enn de var for fem år siden. Det har skjedd en del på den fronten siden vi begynte. Nå har vi vår egen webapp for stedsspesifikk radio som Benedicte Raae  fra Lilly Labs har utviklet for oss og med oss.

Det morsomste vi har opplevd er kanskje å ha fått jobbet med et stort spenn av sjangre. Vi har laget klassiske audioguider, hørespill for barn, lydfortellinger med musikk og lydeffekter, mer tradisjonelle radioreportasjer, vi har intervjuer forskere, fått bruke arkivmateriale og leke oss med lydkulisser.

 

Lutter øre jobber med lyd, men vi jobber også med hva som er god formidling. Vi mener at lyd kan noe som ikke handler om det å lytte, men det å se. Det er kjernen i stedsspesifikk radio. Vi vil at lyden skal få lytteren til å se omgivelsene på en ny måte. Vi mener at det er et stort potensiale i å koble lyd med gjenstander i utstillinger. Vi vil gi publikum mulighet til å forstå de ofte uforståelige gjenstandene i montrene, uten å måtte flytte blikket og oppmerksomheten til en tekst et annet sted. Vi vil koble museumsgjenstandene med menneskene som bryr seg om dem. Vi vil gi publikum mulighet til å oppleve engasjementet og kunnskapen som forskere, historikere, arkeologer og entusiaster sitter på.

lutterore_logo_soundcloud_rosa

August

IMG_20160812_150301Lesesalen på Blindern er stille i begynnelsen av august. Hvis jeg har arbeidsdager i Oslo uten møter drar jeg noen ganger hit. Her er det høyt under taket og plass til å tenke, og fremdeles er det feriestille.

Neste uke starter prosjektene opp igjen. Jeg skal være på Teknisk Museum to dager. Det ene delprosjektet i Tingenes metode, Olsens kikkert, er i full gang og har utstillingsåpning i slutten av august. På tirsdag skal Mari og jeg på møte med Munchmuseet for å sette i gang arbeidet med en audioguide som skal være ferdig i midten av oktober. Samtidig er vi i gang med samarbeidet med magasinet KOTE som skal bruke oslohistorier.no til sin neste utgave.

I København er det omrokkeringer i kontorfelleskapet. Noen skal videre, noen nye skal inn, og vi planlegger kontorfest 26. august.

 

Tingenes metode

Framover, omtrent annenhver uke, vil jeg være å finne her i LAB på Teknisk museum.

IMG_1063 IMG_1085

Fra begynnelsen av april har jeg vært tilknyttet forskningsprosjektet Tingenes metode, et prosjekt i regi av Teknisk museum, i samarbeid med Kulturhistorisk museum og Oslo museum.

Tingenes metode har som formål å uvikle nye metoder for forskning på museene. Argumentet som ligger til grunn for prosjektet er at man på museer ikke kan forske på samme måte som på universiteter og lignende forskningsinstitusjoner, fordi museene også har to andre F’er – nemlig forvaltning og formidling. Forskningen på museene bør være tettere sammenvevd med forvaltningen og formidlingen enn den er i dag, både for å gjøre det mer realistisk at man får tid til å forske hvis man jobber på et museum og for at forskningen på museene skal bidra med annen type kunnskap enn det andre forskningsinstitusjoner kan.

Tingenes metode har derfor som mål å utvikle metoder for forskning hvor tingene står i sentrum og hvor forskningen foregår samtidig og er sammenvevd med utstillingsproduksjon. En metode der forskning, ustillingsproduksjon og samlingsforvaltning er tre sider av samme sak, og ikke representerer tre forskjellige praksiser som sjelden overlapper. Prosjektet bygger på teorier om ting som relasjonelle objekter som samler mennesker og har politiske betydning. I Tingenes metode skal vi undersøke om det er mulig å utvikle en metode for forskning på museene der man gjennom tingene og tingenes nettverk – de menneskene, institusjonene og argumentene som tingene leder til – kan få tilgang til ny kunnskap og åpne opp for nye problemstillinger.

I tillegg til det teoretiske utgangspunktet har prosjektet en praktisk side som går ut på å undersøke hvordan denne tankegangen kan fungere i en hektisk museumshverdag. Og det er her min rolle i prosjektet kommer inn. Jeg skal fungere som prosjektkoordinator for de fem delprosjektene, og i det ligger det at jeg skal sørge for at prosjektene blir dokumentert, at de har fremdrift og at de følger opp på problemstillingen. I tillegg skal jeg studere prosjektene utenfra – hvordan fungerer det egentlig når en tverrfaglig museumsgruppe skal jobbe praktisk med utgangspunkt i tingene?

Det som gjør prosjektet ekstra spennende for min del er at scenografi spiller en stor rolle i delprosjektene på Teknisk museum. For hva slags rolle spiller scenografien i museumsutstillinger? Hva gjør scenografien med tingene og med forskningen? Hva tilfører det? Dette ligger tett opp til de spørsmålene jeg har arbeidet med som handler om hvordan man både kan ta tingene på alvor, samtidig som man lager effektfulle, estetiske utstillingsverker.

IMG_1070

Tingenes metode er et prosjekt som gjerne vil knytte kontakter med andre, så om du har noen spørsmål eller jobber med noe lignende, er det bare å ta kontakt. Det kommer også en nettside om prosjektet om ikke så lenge.

Å vekke publikums fantasi

Pierre Curie has come on stage in Marie’s life at the precise moment at which it was suitable that he should appear.

            The year 1894 has begun. Marie is assured of obtaining her license in July. She is beginning to look beyond, she is more available, and the spring is beautiful. Pierre is already captive to his singular little blond person.

            It is clear that, making his way at once through the realms of the sublime and of theoretical physics, Pierre still finds himself alone at thirthy-five years. And Marie Sklodowska very quickly appears to him as the Unique, capable of accompany him there.

           But lofty thinking is ill compensated. At thirty-six years, Pierre Curie earns thirty-six hundred francs per year at the School of Physics.

 She was one of those who work one single furrow.

Lydia Davis, utdrag fra novellen ”Marie Curie, So Honorable Woman” (2001)

 

Formidling handler om å skape bilder i publikums hode. Det handler om å få publikum til å leve seg inn i det som formidles. Det er først da formidlingen fungerer.

Man ønsker at publikum skal få en forståelse for noen historiske hendelser eller et naturfaglig fenomen, og kanskje til og med få et endret syn på verden. Men for å forstå må man relatere det man får vite til noe man allerede har med seg. Den informasjonen som presenteres må resonnere og vekke gjenklang hos publikum. Utfordringen er å finne de ordene og bildene som gjør det.

Lydia Davis, som jeg begynte dette innlegget med, er en mester i å formidle mye med få ord. Hennes novelle om Marie Curie gir en forståelse for Marie Curie som person, men også for tiden hun levde i.

Hvor mye informasjon trenger man, og hvilken informasjon trenger man for at besøkerens egen fantasi skal ta over?

I litteraturen er det det visuelle som må fylles inn av leseren, i film er det ofte karakterenes tanker og følelser man selv må tolke. På teater må man fylle ut omgivelsene og i moderne teateroppsetninger eksperimenterer man med hvor lite scenografi som egentlig behøves. Noen filmskapere leker også med dette grepet. For eksempel Lars von Trier i Dogville. I Dogville er alle vegger og veier bare krittstreker på et svart gulv, likevel tar det ikke så lang tid før man ser landsbyen for seg uten problemer. I Joe Wrights filmatisering av Anna Karenina spilles mange av scenene på et stort teater. Publikum kan velge å bare se den scenografien som er eller se for seg de ”naturlige” omgivelsene (en gate, en stue, et soverom) som teatersettingen illustrerer. Publikum er selv med på å skape verket.

I utstillinger er det også en vekselvirkning mellom scenografi og publikums forestillinger. Men er det tydelig for utstillingsdesignere hvilken verden man vil flytte publikum til? Og er det et bevisst valg om når man vil vekke forestillinger og når man vil trekke oppmerksomheten til tingene og situasjonen her og nå?

För at läsprocessen och läsförståelsen ska fungera på utställningsgolvet kräver jag att innehållet i texten är formulerat så att jag får leva med min fantasi och mina associationer, texten ska väcka inre bilder. Budskapet ska komma mig till del genom att beröra både mitt aktiva och mitt meditativa jag.

Margaretha Ekarv, fra boka Smaka på orden: Om tekster i utställningar (1991)

Kontorfellesskap

bilde 2.JPG

Jeg har hatt et utrolig hyggelig kontorfellesskap i år, i et lite hus i en liten gate som heter Krusemyntegade, ikke så langt fra Statens museum for kunst. Det er mange ting som har vært bra med dette kontoret. Det ligger i et rolig område, men tett på sentrum likevel. Jeg hadde min egen, faste plass uten at det kostet en formue. Og sist, men ikke minst, så delte jeg det med to inspirerende og dyktige personer som jeg har studert sammen med. De jobber også selvstendig med kunst og kultur fordi de vil, ikke fordi de er jobbsøkende, og de vet hva jeg jobber med. Jeg trenger derfor ikke å forklare hva jeg holder på med hele tiden. Det frigjør ganske mye energi. Det er viktig med nye impulser og tverrfaglig samarbeid. Men det er også viktig med stabilitet og en tydelig retning. Da hjelper det å ha folk rundt seg som ligner en selv.

Dessverre kunne vi ikke ha det lille huset lenger enn ut november, så nå er jeg i gang med å lete etter noe nytt. Men nå vet jeg i hvert fall hva jeg leter etter.