«… og siden har jeg haft den»

Formidlingsprosjekter, Jobb og prosjekter, Lutter øre

For snart to år siden skrev jeg et blogginnlegg om en super enkel teknisk løsning for audioguide.  Jeg så for meg en nettside med et søkefelt, og det var det. Benedicte Raae ble gira på ideen, og selv om vi har hatt mye annet på hver vår kant har vi fortsatt å snakke om at det ville være gøy å få testa dette en gang.

Da jeg i høst var med på et utstillingsprosjekt i Atelier Ahorn var det derfor opplagt å også inkludere noe lyd og få realisert den minimalistiske audioguideløsningen.

Utstillingsprosjektet var et samarbeid med billedkunster Maj Berger Madsen og scenograf og production designer Tine Lylloff. Prosjektet hadde arbeidstittelen «ting vi synes er spennende». Vi trengte alle tre kreativ inspirasjon og satte som en regel for prosjektet at det kun skulle handle om ting vi genuint syntes var spennende. De første gangene vi møttes snakket vi om håndarbeid, historie, fortellinger, teknikker, mønstre og gamle klesplagg. Deretter, nesten som et sidespor, begynte å snakke om ting vi hadde liggende hjemme som vi var ekstra glade i. Det viste seg at vi alle tre er samlere på forskjellige måter. Vi tok med oss våre private samlinger av minner og skatter og rariteter og fortalte hverandre historer om dem, og vi endte opp med et prosjektet som nettopp handlet om ting vi synes er spennende. Resultatet ble en utstilling som fikk tittelen «… og siden har jeg haft den.»

Driessen_2
Fra  utstillingsåpningen i Atelier Ahorn 16. november 2018. Foto: David Driessen.

Utstillingen besto av en rekke fotografier av tingene, både enkeltvis i 1:1 størrelse og i forskjellige sammensetninger. I tillegg tok vi opp fortellinger om tolv av gjenstandene, og Benedicte gjorde klar en nettside for avspilling, og dermed kom minimal-audioguideavspilleren i bruk!

_DRD5757.jpg

46361175_313439755919522_6208804791817076736_n

Kjerneideen for avspilleren er at den tekniske løsningen skal være så enkel at lytteren kan fokusere på tingene og historiene. Det viste seg å også appelere til barn. Denne gutten hørte tålmodig og helt på egenhånd igjennom alle de tolv historiene.

Utstillingen står ikke lenger, men man kan fremdeles teste avspilleren og høre historiene ved å bruke tallene på bildet her under.

"...og siden har jeg haft den"_uten.jpg

 

Kritikk av museumsutstillinger (KAM)

Jobb og prosjekter

Hvordan skal museumsutstillinger anmeldes? Hvem skal anmelde dem? Hvor skal anmeldelse publiseres? Og hvem er interessert i å lese anmeldelser av utstillinger?

Forrige onsdag hadde vi oppstartsmøte i prosjektet Kritikk av museumsutstillinger, i kortversjon – KAM. Helt konkret går prosjektet ut på at Museumsnytt får publisert flere utstillingsanmeldelser enn ellers. Normalt er det en anmeldelse per nummer, det vil si fire i året. I år blir det minst 14. Det er 7 anmeldere med i prosjektet og vi skal skrive to anmeldelser hver som vil bli publisert på nettsidene til Museumsnytt.

I tillegg til å øke antallet anmeldelser så skal vi også prøve å utforske nye formater for anmeldelsene. Akkurat hvordan disse eksperimentene blir vet vi ikke ennå, men på møtet diskuterte vi både lyd, film, twitter-anmeldelser, live-sendinger og ulike former for samarbeid mellom flere anmeldere.

I løpet av prosjektperioden kommer gruppa til å kommentere hverandres anmeldelser og dele inspirasjon, erfaringer og problemstillinger, hvorav de mest interessante blir samlet opp i en rapport.

 

Vil du lese mer om Tingenes metode?

Jobb og prosjekter, Teori

Tingenes metode. Museene som tingsteder ble tittelen på katalogen om prosjektet Tingenes metode. Den inneholder en introduksjon til det teoretiske utgangspunktet for prosjektet, presentasjoner av alle delprosjektene, refleksjoner over alle delprosjektene og innimellom noen praktiske tips til hvordan man gjennomfører denne typen prosjekter.

Tingenes metode. Museene som tingsteder kan lastes ned eller bestilles, gratis, på prosjektets nettside.

Screen Shot 2018-02-21 at 14.57.45.png

 

En ferdig og en uferdig publikasjon

Jobb og prosjekter, Om å være selvstendig/frilanser

Høstregnet har inntatt København og ettersom klokka har bikka fem har roen inntatt kontoret, selv om trafikken utenfor på Borups allé øker i takt med at folk har lyst til å komme seg hjem. Foran meg ligger en bunke ark som skal bli til rapporten for prosjektet Tingenes metode. Jeg vil ikke engang kalle det et manusutkast. Det er nok mer riktig å kalle det en modell. På noen sider står det bare en tittel, resten av arket er hvitt. Andre steder har jeg skrevet ut løsrevne tanker og ideer. Og tre av seks evalueringer av delprosjekter er på plass, men ikke redigert. Men det hjelper å ha noe konkret foran seg når man skal klare å forestille seg hvordan det hele skal se ut til slutt.

Ved siden av manusmodellen ligger en publikasjon som i sommer tok steget, ikke bare fra modell til manusutkast, men til helt fiks ferdig trykt bok. Antologien om kultur- og naturhistoriske utstillinger er nå å finne på biblioteker,  i nettbokhandler og på skrivebordet mitt. Etter at Pia fikk ideen til prosjektet har det gått to år med hardt og morsomt arbeid. At boka nå er ferdig er i høy grad takket være Museumsforlagets interesse i å utgi den og de fantastiske, tålmodige og flinke artikkelforfatterne. Takk!

I løpet av de neste to månedene skal jeg gjøre mitt beste for at rapportmodellen blir like virkelig som antologien. Og deadlinen er klar – 5. desember blir det lansering.

 

Hvor enkelt kan det gjøres?

Debatt, Lutter øre

Telefontegning

Nå har jeg jobba med lyd til museer i fem år. Helt fra første dag har teknologi vært et viktig tema for oss i Lutter øre. Lyd er flyktig, usynlig og uhåndgripelig. Vi er avhengige av teknologi for å bruke lyd som medium.

Grunnleggende sett kan man velge to strategier når man bruker lyd i en utstilling. Teknologien kan sitte fast på bestemte steder i utstillingen, eller museumsgjesten kan bære høyttalerne og avspilleren med seg rundt. Det siste er det som lenge har gått under betegnelsen «audioguide». Audioguiden har vært tenkt som en erstatning for en levende guide, og det er dermed naturlig at det er museumsgjesten som bærer guiden med seg.

Med smarttelefonenes inntog i en hver museumsgjests bukselomme har audioguiden fått et nytt liv i form av apper. Ofte er det omfattende formidlingsapper med masse bilder, tekst, film og lyd. De er nesten som en ekstra utstilling oppå utstillingen.

Det er en besnærende tanke å kunne legge masse informasjon et sted hvor den ikke overdynger utstillingen, men fremdeles er tilgjengelig for museumsgjestene. Samtidig er det problematisk av flere grunner og jeg tror ikke alltid denne typer apper løser det de er ment å løse. For det første: Er det egentlig mindre overveldende for publikum å ha store mengder tilgjengelig informasjon på telefonen enn i utstillingen? Og for det andre: Har man oppnådd det man vil hvis publikum blir gående å kikke ned i telefonen sin i stedet for på utstillingen?

I Lutter øre har vi tenkt mye på hva en teknisk løsning for lyd på museer bør kunne. Vi har snakket med mange forskjellige utviklere og vi har testet ulike løsninger. Foreløpig har vi ikke funnet en favoritt. I stedet har vi faktisk begynt å savne den gamle audioguideavspilleren. Det er paradoksalt fordi en av motivasjonene med å starte Lutter øre var å ta audioguiden inn i en ny tidsalder.

Det er egentlig bare to funksjoner man trenger for å lage en audioguide. Det ene er noe som kan lagre og avspille lydfiler, og det andre er en løsning som gjør at publikum spiller av de riktige lydfilene på riktig sted. Smarttelefonene kommer med mange nye muligheter for hvordan man kan koble lyd og sted, for eksempel ved bruk av GPS eller sensorløsninger som beacons. Dette kan fungere veldig godt i konsepter hvor mobiltelefonen spiller en sentral rolle for formidlingen. Samtidig er det veldig mange tilfeller hvor man ikke trenger så komplisert teknologi for å få til det man vil.

Mens jeg har jobbet med lyd til museer har jeg blitt mer og mer opptatt av at det er innholdet som skal oppdateres til en ny tidsalder. Det «gamle» systemet med å taste et tall og høre et lydspor er det egentlig ikke noe i veien med. I hvert fall ikke hvis man trenger en enkel måte å få lyd ut til museumsgjenstene. Jeg har derfor begynt å tenke at for å utvikle gode tekniske løsninger for lydformidling på museer må vi starte fra bunnen av. Vi må skrelle vekk alt unødvendig og se hva vi sitter igjen med. Både for å lage en løsning som faktisk fungerer for lyd, og for at teknologien ikke skal ta fokuset vekk fra innholdet.

Jeg har derfor tatt initiativ til å utvikle en «minimalaudioguide» som kun har de aller mest grunnleggende funksjonene og som setter lyden og utstillingen i sentrum. Jeg har presentert ideen for Benedicte Raae i Lilly Labs som vi har samarbeidet med tidligere og hun tente på prosjektet. Hun arbeider også etter ideen om at teknologi skal gjøres så enkelt som mulig, med fokus på funksjon. Løsningen vi ser for oss er en nettside som kan åpnes i browseren på telefonen (det vil si ikke en tung app som må lastes ned ). Den skal ha minimalt med grafisk utforming, ingen bilder og ikke noe. Det eneste man ser når man åpner nettsiden er en søkerute hvor man kan skrive inn tall. Tallene plasseres rundt i utstillingen, og når man skriver inn et tall starter lydklippet som hører til det bestemte stedet i utstillingen.

Når vi får testet løsningen kan det selvfølgelig hende vi legger til nye funksjoner, men ikke før vi er sikre på at det behøves. Det skal være en teknisk løsning for de tilfellene hvor man bare trenger noe helt enkelt som kan spille av lyd. Løsningen skal også være enkel for museene. Det skal være en lavterskel-løsning som gjør at man kan bruke lyd enklere og friere enn det man kan i dag.