Every day the same dream

Skjermbilde 2015-11-11 kl. 09.30.31

For et par år siden tenkte jeg en del på hva en ”nettutstilling” kunne være for noe, og jeg skrev en hel serie av blogginnlegg om nettutstillinger.

Det er ikke så mange som snakker om nettutstillinger lenger. Digital formidling har begynt å få sine egne former og sjangre og trenger kanskje ikke lenger kle seg ut som sine analoge søstre.

For å få nye ideer om hva museumsformidling på nett kan være, prøver jeg å se på andre former for digital kultur. Som for eksempel spill.

Her om dagen kom jeg over dette lille spillet – Every day the same dream – som er en blanding av et spill, et kunstverk og en politisk kommentar til dagens samfunn. Det er laget av Molleindustria som siden 2003 har brukt dataspill for å kommentere samfunnstrukturer, med særlig fokus på den kapitalistiske utnyttelsen av arbeidskraft og passiviserende populærkultur.

Samtidig med lanseringen av de første spillene i 2003 publiserte de også et manifest hvor de blant annet skriver:

”Molleindustria doesn’t like video games, for this very reason it creates them. When the Nouvelle Vague critics got sick of bashing the film industry from the pages of the Cahier du Cinema, they began to make their own films, with the limited means at their disposal. That’s what we aim for: channeling the sacrosanct horror for the current mainstream video games toward a constructive and deconstructive process. Foster a debate involving the galaxies of media-activism, software and net art, regular gamers and their fiercest detractors. Create a space in which theoretical and practical critique march hand in hand.”

Formidling og fordypning

Målet med en utstillingen er ofte å vekke publikums nysgjerrighet og inspirere dem til å selv oppsøke mer informasjon om tematikken etter museumsbesøket. Dette har jeg selv argumentert for. Grunnen er at man gjerne vil lære folk noe, men at man har gått vekk fra å ha som mål at folk skal lære noe bestemt. Da føles det bedre å si at man skal få dem til å ville lære noe mer når de kommer hjem. Jeg har i det siste endret mening. Dette kan godt være et mål, men det kan ikke være et hovedmål eller et suksesskriterium, for da vil de aller fleste utstillinger feile for de aller fleste besøkende.

Jeg tror vi må tørre å ta skrittet helt ut og si at formålet med en utstilling er at publikum har en god opplevelse i en lærings- og kunnskapssetting. Det er her og nå opplevelsen er – å forvente at opplevelsen skal strekke seg utover i de besøkendes liv er urealistisk – når gikk du selv hjem og oppsøkte mer informasjon om et tema etter å ha vært på en utstilling? Jeg gjør det aldri. Det er i hvert fall aldri en direkte, målbar sammenheng mellom en utstilling jeg ser og for eksempel bøker jeg låner på biblioteket. For hvis jeg er så interessert i noe at jeg oppsøker informasjon om det, så er det nok også derfor jeg har oppsøkt en utstilling. Det går sjelden den andre veien.

Jeg tenker at man i stedet, rett og slett, skal ha som mål og gi publikum gode minner og gode opplevelser – ikke gode som i kun positive, hyggelig, men som i minneverdige og interessante. Det er det utstillingene og formidlingstiltakene skal oppnå. Men i tillegg skal museene være kunnskapssentre for de som er spesielt interesserte. Jeg synes museer i mye større grad enn de gjør i dag bør tilgjengeliggjøre og dele av sine fagressurser. Victoria&Albert Museum i London er et godt eksempel på et museum jeg tror arbeider etter denne tankegangen.

De setter opp tiltrekkende utstillinger som er opplevelser i seg selv, samtidig som de har nettsider som er fulle av faglig innhold for spesielt interesserte. Museet har gjennomgått en modernisering og revitalisering de siste årene og en av taktikkene de har lagt har vært å styrke den faglige formidlingen og være en kunnskapsbank for alle som er interessert i design og kunsthåndverk.

Er du for eksempel interessert i broderi har de en egen temaside med lange, detaljerte artikler, masse bilder, filmer og annonser for relaterte arrangementer.

Eller hvis du ikke fikk sett Alexander McQueen utstillingen kan du se en nettversjon med knivskarpe bilder, kontekstualiserende tekster og filmer med intervjuer.

Å sammenligne seg med V&A kan virke som sammenligning fullstendig ute av proporsjoner for de fleste museer, men jeg tror likevel det er en fruktbar måte å tenke på. De fleste publikummeren ønsker seg bare en god opplevelse, mens noen er på jakt etter omfattende faglig kunnskap, og da bør de få det, men i et format som er tilpasset fordypning. Jeg tror også det vil være morsommere å lage utstillinger hvis man vet at kunnskapsbanken som ligger til grunn for utstillingen er tilgjengelig, på en måte som fungerer, et annet sted.

Nettutstilling – Del 5: Hva skal nettutstillinger brukes til?

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium, Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut?)

Medietekster som tilhører samme sjanger brukes til det samme formålet, og har derfor noen likheter. Men hva skal nettutstillinger brukes til? Det var dårlig med svar i diskusjonen, og ingen hadde egentlig noen erfaringer med vellykkede nettutstillingsbesøk. Derfor var det desto flere spørsmål:

Er nettutstillingen en aktivitet?

Skal man se/ta/spille/oppleve en nettutstilling med samme innstilling som når man setter seg for å se en film, eller spille et spill?

Når forestiller man seg at folk skal bruke nettutstillingene?

Søndag formiddag? Fredag kveld? Mens man venter på bussen? Mens man tar toget? Er det mobilen som blir nettutstillingens tekniske medium?

Hvor lenge ønsker man at folk er inne på nettutstillinger?

De digitale fortellingene på Digitalt fortalt er korte, kun 3 minutter. Samtidig vet man at folk kan bruke timer på dataspill og nett-tv. Hvor skal man plassere nettutstillinga? Er det noe man tilfeldigvis havner innom, eller noe man oppsøker og setter av tid til å bruke?

Hvem er målgruppen?

Er det skoleelever? Barnefamilier? De som ellers ikke går på museet? Ungdommer? Unge voksne? Eldre? Den vitebegjærlige, eller den som søker opplevelser?

Hvorfor oppsøker man en nettutstilling?

For å finne svaret på et spørsmål? For å få en estetisk opplevelse? For å se på bilder av gjenstander fra museets magasiner? For å høre en fortelling? For å gjøre oppgaver? For å delta med egen kunnskap? For å komme i kontakt med museet?

Jeg tror dette er forventninger som må avklares både hos produsenter og brukere av nettutstillinger. Så lenge man ikke har noen klar forståelse av når og hvordan nettutstillinger skal oppleves, så er det vanskelig å få grep på hva det er eller hva det kan være.

Nettutstilling – Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut? Økonomi og muligheter.

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium.)

I diskusjonen om nettutstillinger var vi langt fra å klare å sette ord på hvordan en nettutstilling ser ut eller oppleves. Men en ting var alle var enige i, og det var at nettutstillinger må ha en spesiell atmosfære som skiller seg fra museets nettsider. Nettutstillinger må være noe annet.

Andre forslag nettutstillingers karaktertrekk var blant annet:

  • Nettutstillingen er avgrenset.
  • Det er brukerens bevegelsesrom som er definerende.
  • Man må ha mulighet til å bevege seg rundt slik man selv ønsker.
  • Det må være et faglig utgangspunkt.
  • Hensikt og avsender må være klar.
  • Det må være en klar mening bak.

Spørsmål som dukket opp:

  • Er det form eller innhold som skal definere nettutstillingen?
  • Må det være en fagperson som står bak?
  • Hva med brukermedvirkning?

Og som noen så godt sa det: ”Vi har jo en slags forestilling om hva det kan være siden vi reagerer med en gang på det vi mener ikke er en nettutstilling.”

Kanskje må vi bare begynne å lage nettutstillinger?

Den økonomiske utfordringen

Et problem, som det er viktig å erkjenne, er den økonomiske utfordringen det er for et museum å lage en nettutstilling. Mange har nok en ganske tydelig forestilling av hvordan en god nettutstilling burde være, men slike multimediale prosjekter vil kreve store ressurser. Utfordringen er da å finne løsninger som museene har økonomisk og kompetansemessig muligheter til å gjennomføre.

Kanskje bør man lete etter inspirasjon i helt andre miljøer og blant helt andre uttrykk enn det som vanligvis knyttes til museer. Kanskje kreves det også en helt annen nytenkning hos museene for hvordan nettet kan brukes. Hvordan kan man for eksempel bruke allerede eksisterende plattformer? Hvor mye kan man få til med en enkel html-nettside og hyperlinker? Kanskje burde man hente inspirasjon fra interaktiv litteratur? Kanskje man må leke litt?

Jeg tar gjerne utfordringen med å prøve å lage en nettutstilling med bruk av for eksempel en bloggplattform, med utgangspunkt i de karaktertrekkene som er listet opp i begynnelsen av innlegget.

Nettutstilling – Del 3: Nettutstilling som medium

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?.)

Overgangen til dataskjermen
På nettet er det mange eksempler på etterligninger av andre eldre medier – for eksempel nettaviser, nett-radio, nett-tv, nettmagasiner og e-bøker. For noen medier er overgangen til nett smertefri, og mediet trenger ikke store endringer for å tilpasse seg dataskjermen og distribusjonen over nett. Utstillingen, derimot, er et av de mediene som har større problemer med overgangen til dataskjermen. Det mister rett og slett en veldig viktig del av sitt opprinnelige særpreg, nemlig tredimensjonaliteten. Uten tredimensjonaliteten er ikke utstillingen så mye annet enn tekst og bilder. Det vil si, det ligner en bok, et magasin, o.l.

Andre kjennetegn ved utstillingen som medium er multimedialitet, et spesifikt sammfunnsoppdrag, en forankring i faglig forskning, publikums frihet til å selv velge hva man vil se og når man vil se det (i motsetning til film). Disse kjennetegnene overlever overgangen til nett, men hvis man fjerner tredimensjonaliteten, så passer denne karakteristikken også til et tema-magasin, et tidskrift og en foto-reportasje. Om man tar innholdet i en utstilling og gjør det todimensjonalt hvordan skiller det seg fra disse sjangrene?

Kanskje kan man finne svaret ved å se på avsenderen og samfunnsoppdraget. Utstillingers avsendere er tradisjonelt anonyme og flertallige (menneskene), og samtidig svært synlig og enhetlig (institusjonen). I tillegg er innholdet forankret i forskning. Museumsutstillinger har også et samfunnsoppdrag som er svært annerledes enn aviser og magasiner. Kanskje er det her man finner de definerende faktorene for nettutstillinger?

Museets eget medium
Utstillingen er museenes medium, slik teaterforestillingen er teatrenes, og avisen er avishusenes. Når man skal vurdere bruken av begrepet nettutstilling så må man spørre seg om man skal ta mest hensyn til utstillingens tradisjonelle egenskaper som medium, eller om man skal ta utgangspunkt i utstillingen som museets særegne medium. Lager man nettutstillinger fordi man ønsker å legge utstillinger på nettet, eller fordi man flytter museets aktivitet fra bygningen til dataskjermen? Utstillingen er museenes medium, men ikke museets eneste medium. Museer kommuniserer også gjennom bøker, artikler, kataloger, blogger, nettsider, sms, sosialenettverk og så videre.

Hvis man finner ut at man ønsker å lage et todimensjonalt motsvar til den tredimensjonale utstillingen, og hvis rommet er det som til syvende og sist er den definerende faktoren for den fysiske utstillingen, hva er den definerende faktoren for nettutstillingen? Hva er nettutstillingens ”romlighet”? Holder det å bytte ut fysiske gjenstander med fotografier av gjenstander, og publikums kroppslige bevegelse i rommet med navigasjon gjennom ulike nettsider?