«… og siden har jeg haft den»

Formidlingsprosjekter, Jobb og prosjekter, Lutter øre

For snart to år siden skrev jeg et blogginnlegg om en super enkel teknisk løsning for audioguide.  Jeg så for meg en nettside med et søkefelt, og det var det. Benedicte Raae ble gira på ideen, og selv om vi har hatt mye annet på hver vår kant har vi fortsatt å snakke om at det ville være gøy å få testa dette en gang.

Da jeg i høst var med på et utstillingsprosjekt i Atelier Ahorn var det derfor opplagt å også inkludere noe lyd og få realisert den minimalistiske audioguideløsningen.

Utstillingsprosjektet var et samarbeid med billedkunster Maj Berger Madsen og scenograf og production designer Tine Lylloff. Prosjektet hadde arbeidstittelen «ting vi synes er spennende». Vi trengte alle tre kreativ inspirasjon og satte som en regel for prosjektet at det kun skulle handle om ting vi genuint syntes var spennende. De første gangene vi møttes snakket vi om håndarbeid, historie, fortellinger, teknikker, mønstre og gamle klesplagg. Deretter, nesten som et sidespor, begynte å snakke om ting vi hadde liggende hjemme som vi var ekstra glade i. Det viste seg at vi alle tre er samlere på forskjellige måter. Vi tok med oss våre private samlinger av minner og skatter og rariteter og fortalte hverandre historer om dem, og vi endte opp med et prosjektet som nettopp handlet om ting vi synes er spennende. Resultatet ble en utstilling som fikk tittelen «… og siden har jeg haft den.»

Driessen_2
Fra  utstillingsåpningen i Atelier Ahorn 16. november 2018. Foto: David Driessen.

Utstillingen besto av en rekke fotografier av tingene, både enkeltvis i 1:1 størrelse og i forskjellige sammensetninger. I tillegg tok vi opp fortellinger om tolv av gjenstandene, og Benedicte gjorde klar en nettside for avspilling, og dermed kom minimal-audioguideavspilleren i bruk!

_DRD5757.jpg

46361175_313439755919522_6208804791817076736_n

Kjerneideen for avspilleren er at den tekniske løsningen skal være så enkel at lytteren kan fokusere på tingene og historiene. Det viste seg å også appelere til barn. Denne gutten hørte tålmodig og helt på egenhånd igjennom alle de tolv historiene.

Utstillingen står ikke lenger, men man kan fremdeles teste avspilleren og høre historiene ved å bruke tallene på bildet her under.

"...og siden har jeg haft den"_uten.jpg

 

Skattejegerne – en podkastserie om arkeologi

Formidlingsprosjekter, Lutter øre

Mari og jeg har lenge drømt å lage en podkastserie om arkeologi, og nå er pilotepisoden ferdig!

Pilotepisoden handler om middelalderarkeologi og et unikt funn i midten av Oslo.

Nå samler vi inn historier og ideer til resten av serien. Vi ønsker å lage en serie som handler om de gode skattefunnhistoriene, arkeologenes hverdag, betydningen av historie og tekniske utgravningsmetoder. Vi har lyst til å bli med på innsiden av institusjonene som har ansvar for å kartlegge, grave ut, ta vare på og formidle de sporene av fortiden som ligger i jorda under oss.

Tidligere denne uka hadde vi et møte med arkeologen Marianne Johansson som jobber i Akershus Fylkeskommune. Hun hadde masse gode historier fra felt og spennende synspunkter. Vi snakket om alt fra utgravningsteknikker til tv-serien Vikings og hvordan hun og kollegaene leter etter steinalderhavner langt oppe i skogen.

Noen betraktninger om arkeologien og historefagets betydning for samtiden blir det nok også. Da vi jobbet med historien til Dale-Gudbrandsgård ble vi kjent med arkeologiens betydning for nasjonalromantikken og oppbyggingen av Norge som nasjonalstat. Den tematikken vil vi gjerne gå mer inn i, i dette prosjektet. Å jobbe med historie handler like mye om samtiden som fortiden. Hva velger vi å snakke om? Hva velger vi å undersøke? I dag skal den arkeologiske forskningen være nøytral, men det er den jo aldri. Hva slags ideologier styrer historieforskningen og arkeologien i dag?

Vi vil også gjerne ha tips til hva som er spennende å høre om. Hvis du har ideer kan du skrive til oss på lutterore@gmail.com.

 

Every day the same dream

Formidlingsprosjekter

Skjermbilde 2015-11-11 kl. 09.30.31

For et par år siden tenkte jeg en del på hva en ”nettutstilling” kunne være for noe, og jeg skrev en hel serie av blogginnlegg om nettutstillinger.

Det er ikke så mange som snakker om nettutstillinger lenger. Digital formidling har begynt å få sine egne former og sjangre og trenger kanskje ikke lenger kle seg ut som sine analoge søstre.

For å få nye ideer om hva museumsformidling på nett kan være, prøver jeg å se på andre former for digital kultur. Som for eksempel spill.

Her om dagen kom jeg over dette lille spillet – Every day the same dream – som er en blanding av et spill, et kunstverk og en politisk kommentar til dagens samfunn. Det er laget av Molleindustria som siden 2003 har brukt dataspill for å kommentere samfunnstrukturer, med særlig fokus på den kapitalistiske utnyttelsen av arbeidskraft og passiviserende populærkultur.

Samtidig med lanseringen av de første spillene i 2003 publiserte de også et manifest hvor de blant annet skriver:

”Molleindustria doesn’t like video games, for this very reason it creates them. When the Nouvelle Vague critics got sick of bashing the film industry from the pages of the Cahier du Cinema, they began to make their own films, with the limited means at their disposal. That’s what we aim for: channeling the sacrosanct horror for the current mainstream video games toward a constructive and deconstructive process. Foster a debate involving the galaxies of media-activism, software and net art, regular gamers and their fiercest detractors. Create a space in which theoretical and practical critique march hand in hand.”