I helga har jeg, igjen, måttet gå en runde med meg selv om hva jeg holder på med og hvor jeg skal. Det som kanskje frustrerer og forundrer meg mest med å jobbe som selvstendig er at man er nødt til å minne seg selv på hva man holder på med så utrolig ofte. Noen perioder holder det men gang i uka, andre perioder må man ta runden hver eneste dag. Jeg håper at det er mulig å komme inn i en hverdag som ikke føles om en unntakstilstand, men jeg har begynt å tvile på at man noen gang blir helt trygg på at det man gjør er ok.

En ting er at man glemmer hvor man er på vei.

En annen ting er at man konstant tviler på at måten man har valgt å livnære seg på er legitim.

Det er derfor jeg blir så glad når jeg møter andre som jobber fulltid som frilansere eller selvstendige. Mange ønsker å ha en kontorplass for å komme seg opp om morgenen og ha noen å spise lunsj med. Like viktig, tror jeg, er det at man møter noen i samme situasjon som en selv. For å minske usikkerheten (som det er nok av fra før) trenger man å vite at det er andre som jobber på den samme måten som en selv. Det viser at det er mulig, at det ikke er uvanlig og at det er helt ok å jobbe på denne måten (dvs. du er ikke en urealistisk arbeidssky snylter på samfunnet selv om du ikke har fast jobb fra ni til fem). 

Dette er også grunnen til at jeg fremover kommer til å skrive mer om det å være selvstendig og frilanser. Kanskje kan jeg gi noen den oppmuntringen de behøver for å ikke gå i stå den dagen. Jeg har selv saumfart nettet for inspirasjon og oppmuntring og vet hva det betyr når man sitter der alene foran skrivebordet og venter på at det skal komme en mail.

God arbeidslyst!

(Som man sier her i Danmark)