For en stund siden skaffet jeg meg Merete Morken Andersens bok Skriveboka. Boka er full av nyttige tips og refleksjoner om det å skrive, både skjønnlitterært og sakprosa. Særlig liker jeg Andersens beskrivelser av de fem stadiene i skriveprosessen, eller de fem musene som hun kaller dem – danseren, samleren, skaperen, ordneren og analytkeren. Å bli klar over disse fem stadiene, og de fem ulike måtene å jobbe på og forholde seg til teksten, kan være til stor hjelp for å unngå å stå fast i arbeidet med en tekst.

Jeg har tidligere, uten å bruke Andersens betegnelse, skrevet om danseren. Det var i dette innlegget som handlet om hvordan jeg endte opp med å skrive masteroppgave om historiske utstillinger og medier. Det jeg beskriver i dette innlegget er hvordan danseren ble satt i sving. I følge Andersen er det danseren som får deg til å bli nysgjerrig og som ser nye ting i sammenheng. Jeg skriver i innlegget «As most master students, I believe, my interest for my chosen subject did not arise from a pointed and specific question or hypothesis, but rather from a vague feeling that there is something here. Something that might be revealed if you dig deeper into it. Something that intrigues you, but you are not sure why.» Dette noe, det er danseren i arbeid.

Selv om Andersens bok handler om det å skrive, så gjelder de fem musene for alt skapende arbeid. Det er veldig nyttig å bli klar over disse ulike fasene i sitt eget arbeidet, men kanskje enda viktigere når man arbeider sammen med andre. Hvordan kan man gi rom for hverandres dansere? Når har man samlet nok informasjon? Hvordan skal man gi rom for at mange kan skape sammen? Hvem skal ta seg av å ordne materialet? Setter man av tid til å analysere det man har gjort?