Fortellinger i fortid og nåtid

Kulturhistoriske utstillinger fortelles oftest i fortid ettersom de stort sett handler om historiske hendelser. Den klassiske fortellerformen er også fortidsformen – ”Det var en gang….” Men i sammenheng med det økte fokuset på å ikke bare formidle fakta, men også opplevelser og følelser har også presens-formen fått en plass i museumsformidlingen. Presens er et godt virkemiddel for å trekke publikum inn i en handling, og vi kjenner den godt fra litteraturen.

Bruk av presens som virkemiddel knytter utstillingsmediet tettere til film og teater ved at man bygger opp en følelse av at hendelsene utspiller seg foran deg her og nå. Samtidig kan virkemiddelet få enda en dimensjon i og med at besøkeren faktisk beveger seg rundt. Man kan oppnå en følelse av at man ikke bare betrakter hendelsene, men også er med på dem. Man kan koble besøkerens fysiske, samtidige opplevelser til en fortelling som fortelles i nåtid, og dermed inkludere besøkeren i fortellingen.

På bymuseet i London- Museum of London – har de to audiovisuelle, omsluttende installasjoner som minner mye om hverandre, bortsett fra at den ene forteller i presens og den andre i preteritum. Det gir to ganske forskjellige opplevelser for besøkeren.

Pleasure Gardens

5661c-img_1714Den ene installasjonen er en rekonstruksjon av en fornøyelseshave fra 1700-tallet. Installasjonen består av et rom med én inngang. Veggene i rommet er dekket av store projeksjoner og montre med klær fra perioden.

31093-img_1711

I midten av rommet er det enkle scenografiske elementer som skaper assosiasjoner til en hage. Projeksjonene viser film hvor skuespillere spiller scener fra en forlystelseshage i London. Et tilhørende lydspor fyller rommet.

Menneskene på veggene er i samme størrelse som publikum og filmen som vises på de ulike veggene skaper en 360 graders opplevelse av scenen som utspiller seg. Museumsbesøkeren står midt i den historiske settingen.

War room

17274-img_1748Den andre installasjonen handler om bombingen av London under 2. verdenskrig og er også et rom hvor film, lyd og gjenstander er kombinert for å skape en omsluttende opplevelse for publikum. Men i stedet for å gi besøkeren en følelse av å være med under bombingen, ser man i denne installasjonen tilbake på hendelsene. For selv om lydsporet gir deg lyden av bomber som faller, så er bildene som vises på veggen en kombinasjon av historiske bilder og filmopptak av mennesker som forteller om sine opplevelser under krigen. Vi som ser på deler ikke disse erfaringene, vi får dem fortalt. Det er historier om noe som skjedde i fortiden, noe vi ser tilbake på og minnes.

503c6-img_0499

77e51-img_1749

Det er tydelig er at museet har ønsket å formidle to forskjellige ting med de to installasjonene. I den første installasjonen er formålet å gi dagens mennesker en følelseav hvordan det var i forlystelseshagene. Publikums opplevelse av hagen og livet der er viktigere enn historiske fakta og opplevelsene til de mennesker som faktisk brukte forlystelseshagene på 1700-tallet. Det som formidles er et fenomen, mer enn konkrete hendelser, og det gjøres et forsøk på å skape gjenkjennelse for fortiden hos dagens mennesker. I den andre installasjonen derimot, er de konkrete, spesifikke historiene viktige. Det er ikke en installasjon som formidler en generell opplevelse av krig. Det er en installasjon som formidler spesifikke, personlige hendelser og opplevelser knyttet til bombingen av London. Vi som ikke har opplevd krigen (noe som gjelder de fleste av museumsgjestene) får fortalt hvordan det var av de som har opplevd den.

Presentasjon av masteroppgaven på LARM

Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: «The practices of exhibiting sound».

I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og «virkelighetseffekter». Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk «riktig» estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

  • Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
  • Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
  • Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
  • Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
  • Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

* Andrea Witcomb (2007) «The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum», i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.

Danseren – det der som setter deg igang.

For en stund siden skaffet jeg meg Merete Morken Andersens bok Skriveboka. Boka er full av nyttige tips og refleksjoner om det å skrive, både skjønnlitterært og sakprosa. Særlig liker jeg Andersens beskrivelser av de fem stadiene i skriveprosessen, eller de fem musene som hun kaller dem – danseren, samleren, skaperen, ordneren og analytkeren. Å bli klar over disse fem stadiene, og de fem ulike måtene å jobbe på og forholde seg til teksten, kan være til stor hjelp for å unngå å stå fast i arbeidet med en tekst.

Jeg har tidligere, uten å bruke Andersens betegnelse, skrevet om danseren. Det var i dette innlegget som handlet om hvordan jeg endte opp med å skrive masteroppgave om historiske utstillinger og medier. Det jeg beskriver i dette innlegget er hvordan danseren ble satt i sving. I følge Andersen er det danseren som får deg til å bli nysgjerrig og som ser nye ting i sammenheng. Jeg skriver i innlegget «As most master students, I believe, my interest for my chosen subject did not arise from a pointed and specific question or hypothesis, but rather from a vague feeling that there is something here. Something that might be revealed if you dig deeper into it. Something that intrigues you, but you are not sure why.» Dette noe, det er danseren i arbeid.

Selv om Andersens bok handler om det å skrive, så gjelder de fem musene for alt skapende arbeid. Det er veldig nyttig å bli klar over disse ulike fasene i sitt eget arbeidet, men kanskje enda viktigere når man arbeider sammen med andre. Hvordan kan man gi rom for hverandres dansere? Når har man samlet nok informasjon? Hvordan skal man gi rom for at mange kan skape sammen? Hvem skal ta seg av å ordne materialet? Setter man av tid til å analysere det man har gjort?

Done



 

The thesis is done. It is written, printed and handed in.
It ended up as a study of the role of historical media texts (photographs, newspapers, film, drawings, sound recordings etc.) in cultural history exhibitions. My main research question was:

How do media texts from the past work in cultural history exhibitions when experience is em­phasized, when media are used not only to present contextual information about museum objects, and digital tech­nology provides novel possibilities for display?

To focus the study, four questions of particular interest were fore­grounded:
– How do media texts from the past work in relation to media texts about the past in the exhibition?
– How can we understand media texts from the past in relation to the museum object?
– How do media texts from the past work in relation to the special spa­tial charac­ter of the exhibition?
– How do media texts from the past contribute to the creation of histo­ricity in the exhibition?
I analysed six media installations from the Museum of London and six media installations from the Churchill Museum in London.
One of my conclutions is that media texts are used as copies of a situation or event, and not presented as objects with a history of their own. Information about why the media text was produced and how it was used is not available in the exhibition, and is not used to create meaning in the exhibition. One of my main arguments is therefore that media texts are used as «reality effects», rather than treated like historical remains.

If you want to read the thesis, e-mail me at hegebhuseby@gmail.com.

Two interesting research projects

@font-face { font-family: «Times New Roman»; }p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: «Times New Roman»; }table.MsoNormalTable { font-size: 10pt; font-family: «Times New Roman»; }div.Section1 { page: Section1; }

This week I came across two research projects that are touching upon the same questions that I am currently working with.

Two days ago I was so lucky that I was able to attend a talk by Ross Parry at the Department of Education here in Oxford. Parry is the program director for Museum Studies at the University of Leicester, and he has digital heritage as his main research field. Wednesday he talked about his new project called “Museums and make-believe. Reclaiming the illusory within heritage.” This project will continue his previous work about the relation between the museum and the computer. Museums have been quite sceptical about computers and digital media, and Parry argues that this is because computers seem to do the complete opposite of what museums do. Museums rely on the original, the authentic and the empirical evidence, while digital media and the internet often are associated with the copy, the manipulated and the fictional. Parry’s argument is that the features of the computer also have been important aspects of museum practice through the history. The authenticity museums rely on is not only created by facts. Imitation, immersion, illustration and irony has been as important argues Parry. This relation between factual historicity and imitation is something I am discussing in my thesis, but specificly related to the use of media texts. Media texts are both used as illustrative, immersive elements, but also as historical evidences and traces from the past (as objects are), and I see it as one of the museum’s challenges to be able to balance the two. Maybe will Parry’s study provide some helpful reflections on how museums historically and today are balancing between the factual and the illusionary.

The second project I was made aware of by a tweet from @formidlingsnet. Christian Hviid Mortensen has announced the start-up of his PhD project Radio as immaterial heritage in a museological context. You can read about it here, on formidlingsnet.dk, or on his newly started blog. One of his main focuses will be how to “display” radio recordings as objects in cultural history museums, because sound usually ends up as an aesthetic effect. This question is really close to what I am dealing with, and I look forward to follow his study. Media texts are getting more and more important for museums, both as sources and exhibition elements. Knowledge about how media texts produced outside the museum, should be treated in an exhibition is therefore very welcome.