Er det virkelig slik at kunsten bare er berikende for arkiver og museer? Kan den være forstyrrende? Bringer den uorden i måten museer og arkiver oppfatter seg selv og driver sin virksomhet? Forvirrer den måten historier fortelles og formidles på? Eller kan forstyrrelser også være gjensidig fruktbare?

I en kommentar i Aftenpostens aftennummer torsdag 6.oktober diskuterer Jan Kjetil Andersen disse spørsmålene etter en tur på Zoologisk museum i Oslo. Der vises for tiden utstillingen «Doktor Proktors samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes» (D.D.S.Ø.I.K), som er basert på Jo Nesbøs barnebøker om Doktor Proktor. Andersen dømmer ikke utstillingen nord og ned, men setter ord på den forvirringen, den forstyrrelsen, kunst kan skape i en kontekst der man forventer å møte fakta.
Det problematiske oppstår når man ikke kan skille fantasi fra virkelighet. Når man tar barna med i et naturhistorisk museum forventer vi å finne dyr fra virkelighetens verden. De andre dyrene kan vi gå på biblioteket og lese om, helt gratis.Mange av disse dyrene er på kanten av hva man forventer å finne i virkelighetens verden. Som voksen må man derfor bruke tid på å lese plakaten nøye før man etterhvert forstår at dette dyret er nok lit for spesielt til å finnes på ordentlig. (…) Barn har ingen sjanse til å forstå om dyrene virkelig finnes eller ikke, og det er jo det som er så morsomt, eller hva? (…) Det sterkeste budskapet fra denne utstillingen er at virkeligheten ikke er spennende nok.
Hva slags rolle kan kunsten spille for de faktaorienterte museene? Er kunst kun forstyrrende i denne konteksten, eller kan kunst belyse en tematikk på andre verdifulle måter? Er det nok at et museum vekker folks nysgjerrighet på et tema slik at de selv kan finne informasjon andre steder, eller skal museumsgjestene sitte igjen med konkret faktakunnskap etter besøket?
Finnes det forresten et godt begrep for det jeg her har kalt «faktaorienterte museer»? Fagmuseer?
Legg igjen en kommentar