Kan utstillinger fortelle historier?

På et uformelt museumsseminar jeg var med på før jul diskuterte vi om utstillinger kan forteller historier. Nei, mente mange, utstillinger er ikke et medium som er godt til å fortelle historier Presset om å fortelle historier har gått for langt, ble det sagt. Museene må gjøre det de er gode til, ikke prøve å gjøre noe som ikke går.

Jeg forstår frustrasjonen og argumentet. En utstilling er ikke en spillefilm eller en roman. Utstillingsmediet kan kanskje ikke fortelle sammenhengende historier med en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning på samme måte som andre medier. Vi risikerer å glemme hva utstillingsmediet kan hvis vi bare fokuserer på fortelle spennende historier. Samtidig er jeg uenig i at utstillinger ikke kan forteller historier, eller at vi ikke skal tenke historier når vi lager utstillinger.

 

Fortelling som verktøy

Å tenke i historier kan være et verktøy til å tenke form, oppbygging, struktur og spenning i en utstilling. Et narrativ kan skape nysgjerrighet og motivere publikum til å ta til seg informasjonen som presenteres. Narrative grep kan bidra til struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i innholdet. Og sist, men ikke minst, en fortelling kan få fram hvorfor det er viktig å stille ut dette. Hva er det som er på spill? Hvorfor skal vi få vite dette?

Det jeg mener er viktig å huske på når man jobber med utstillinger er at fortellingene kan plasseres på forskjellige plan i en utstilling. Fortellingen trenger ikke nødvendigvis ligge i det historiske materialet. Narrativet som fører publikum gjennom utstillingen kan også være fortellingen om hvorfor denne utstillingen er produsert, om forskerne som avdekket ny informasjon eller om gjenstand som man hadde glemt at man hadde.

Går man detaljert inn i teorien om hva et narrativ er kan det godt hende at man ikke kan kalle dette fortellinger, men ved å tenke i fortellinger kan det bli lettere å svare på spørsmål som: Hva får publikum vite først? Hvem handler dette om? Hva er konsekvensene og hvorfor er dette viktig? Hva skjedde og har det som skjedde noen betydning for oss i dag?

 

Fortellinger i utstillingen Det dyrebare

IMG_0143

Utstillingen Det dyrebare på Zoologisk museum i København er et godt eksempel på hvordan fortellinger kan ligge på forskjellige nivåer i en utstilling og hvordan fortellingene kan skape fremdrift og nysgjerrighet hos publikum. Det dyrebare er en ny, fast utstilling på Zoologisk museum. Den viser museets viktigste og mest spesielle gjenstander fra samlingen. Utstillingen har narrativ på to nivåer. Det ene narrativet er den overordnede historien som dekker hele utstillingen. Den er enkel, kanskje kan man ikke kalle det en historie engang. Kanskje er det mer som en vinkling eller utgangspunkt. Men den gir en sammenheng å forstå gjenstandene i. Det er historien om at Zoologisk museum har gjenstander som er samlet inn av forskere i over 400 år. De fleste ligger i magasinene, men nå skal du få se noen av de mest bemerkelsesverdige tingene som museet har.

Dette er ikke en historie i den forstand at det er en hovedperson som går igjennom forskjellige ting, og så skjer det noe dramatisk og så vender det, og så er det en slutt. I stedet skapes historien i hver enkelt publikum. Hovedpersonen er museet. Gjenstandene blir til hendelser i museets historie. Gjenstandene er med på å forme hva museet har vært og hva det er. Gjenstandene er dramatiske hendelser for et zoologisk museum.

Det andre nivået av narrativitet ligger i presentasjonen av hver enkelt gjenstand. Hver gjenstand er utstyrt med en tekstplakat som forteller historien om hvordan den kom inn i museets samling og hvorfor den er spesiell. Disse korte historiene forteller mye om gjenstandene, men også mye om tidligere tiders naturfaglige forskning og datidens syn på både dyr og mennesker. Historiene engasjerer, og er korte nok til at man orker å lese en til, og en til. Ikke minst engasjerer de fordi menneskene bak bevaringen av gjenstanden kommer til syne. Andre mennesker engasjement er alltid fascinerende, uansett hvor lite vi selv bryr oss om det de er opptatt av. Vi identifiserer oss med andre mennesker. Det gjør museumssamlingen mer levende.

IMG_0150
I tillegg til å vise hvordan en utstilling kan bruke fortellinger på forskjellige nivåer synes jeg at utstillingen også viser hvordan gjenstander kan ha betydning i en fortelling. Man må finne den settingen hvor en gjenstand gjør en forskjell, og man må gi publikum en forståelse av hvorfor gjenstandene er utstilt. Det får man her. Vi får hele veien forklaringer på hvorfor museet har tatt vare på disse gjenstandene og hvorfor de er interessante. Og hver gjenstand har sin spesielle historie. De kommer fra et sted, de var viktige for noe mennesker. Man lærer kanskje ikke så mye om dinosaurer, eller om vannbøfler eller om Darwins teorier, men man forstår at det finnes mennesker som vet ufattelig mye om disse tingene og for hvem disse gjenstandene er utrolig viktige. Og det kan føre til at man blir nysgjerrig selv. Hva er det egentlig som er så spennende med vannaksene?

IMG_0151

Naturhistoriske museer

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger
På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser – et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer
På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at…” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer
Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer
Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette? 
Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

1cf12-img_0275

Natural history museum i London
Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

f5477-img_5393

American Museum of Natural History i New York
Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris
Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.
Zoologisk museum i Oslo
Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino
Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en  ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history
Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Notater og sitater, 2.sept.

American Museum of Natural History (2013)




 The habitat diorama express man’s effort to classify, define and generally comprehend the natural world by means of an ecological model. (9)

Some of the major controversies hidden in the diorama concept are: taxonomic versus ecologic understanding; art versus science; popular education versus scientific documentation; culturally biased perception versus «objectivity»; and «omni-max» versus diorama. (9)

Habitat Dioramas – Illusions of Wilderness in Museums of NAtural History, by Karen Wonders.
London Natural History Museum (2011)

As historians of science, we can help to arouse the Sleeping Beauty of many a natural history museum by historicizing, and this means: by re-humanizing it. (239)

Looking at an object of nature, I noticed, as in a distant mirror, that nature is but part of our human history. (240)

«Re-Humanizing a sleeping Beauty – A Historians Vision of Natural History Collections»,
 by Christoph Meinel (From Private to Public).

Turin Natural History Museum (2013)

 Naturama er formidler av natur, men er ikke selv natur. Det er iscenesættelse. Det er forførelse. Det er magi. (10)

Målet er at give museets gæster et overvældende indtryk af naturens skønhed og via denne fascination og viden at skabe forståelse for vores forunderlige og mangfoldige verden. (15)

Naturama – moderne naturhistorie (informasjonshefte om Naturama i Svendborg) 

Å bli ønsket velkommen av en utstilling

En utstilling har ikke nødvendigvis en fast rekkefølge, men som regel er det kun én inngang til utstillingen, og publikum har alltid ett første møte med utstillingen. Dette første møtet har mye å si for hvordan man oppfatter en utstilling. Og jeg tror man kan vinne mye på å bruke litt tid på å utforme en god start for publikum.

Jeg kan ikke si jeg ble så fristet til å gå inn i utstillingen «Finstemte kvinnfolk» på Norsk folkemuseum da jeg så denne inngangen.  Hadde jeg ikke vært spesielt interessert i å se utstillingen, som er laget i forbindelse med stemmerettsjubileet, hadde jeg kanskje snudd da jeg måtte lete meg fram til enden av en tom gang for å finne utstillingen.




Inngangen på utstillingen «Hodejeger» på naturhistorisk museum på Tøyen var mer innbydende.



Det var også inngangen til «Horsepower» på kulturhistorisk museum, selv om jeg ikke klarer å venne meg til at de har securitas vakter i stedet for museumsvakter.



Min foreløpige favoritt er inngangen til utstillingsrommene på Popsenteret i Oslo. De har laget en intro til utstillingen som man bli stående ved, uten at den er overfylt med informasjon. Den er bare enkel og elegant.


Man blir, bokstavlig talt, ønsket velkommen av senterets hovedpersoner. Skjermene viser ansiktene til mer eller mindre kjente norske popartister som skifter på å si «velkommen til Popsenteret».I tillegg til portalen av skjermer består inngangspartiet også av en gang hvor popmusikkens kjerneelementer, melodi, sangtekst og artist spiller sammen med utstillingsmediets tredimensjonale form på en enkel, men virkningsfull måte.




Jeg har tidligere skrevet om hvordan utstillinger tar i mot publikum i et innlegg om Petter Dass museet og i et om Frammuseet.

Forstyrrende kunst for faktaorienterte museer?

Kulturrådets årskonferanse handler i år om møtet mellom museer, arkiv og kunst. En av sesjonene på konferansens andre dag har overskriften «Forstyrrelser». I denne sesjonen stilles spørsmålene:

Er det virkelig slik at kunsten bare er berikende for arkiver og museer? Kan den være forstyrrende? Bringer den uorden i måten museer og arkiver oppfatter seg selv og driver sin virksomhet? Forvirrer den måten historier fortelles og formidles på? Eller kan forstyrrelser også være gjensidig fruktbare?


I en kommentar i Aftenpostens aftennummer torsdag 6.oktober diskuterer Jan Kjetil Andersen disse spørsmålene etter en tur på Zoologisk museum i Oslo. Der vises for tiden utstillingen «Doktor Proktors samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes» (D.D.S.Ø.I.K), som er basert på Jo Nesbøs barnebøker om Doktor Proktor. Andersen dømmer ikke utstillingen nord og ned, men setter ord på den forvirringen, den forstyrrelsen, kunst kan skape i en kontekst der man forventer å møte fakta.


Det problematiske oppstår når man ikke kan skille fantasi fra virkelighet. Når man tar barna med i et naturhistorisk museum forventer vi å finne dyr fra virkelighetens verden. De andre dyrene kan vi gå på biblioteket og lese om, helt gratis.

Mange av disse dyrene er på kanten av hva man forventer å finne i virkelighetens verden. Som voksen må man derfor bruke tid på å lese plakaten nøye før man etterhvert forstår at dette dyret er nok lit for spesielt til å finnes på ordentlig. (…) Barn har ingen sjanse til å forstå om dyrene virkelig finnes eller ikke, og det er jo det som er så morsomt, eller hva? (…) Det sterkeste budskapet fra denne utstillingen er at virkeligheten ikke er spennende nok.


I går var jeg så heldig å snakke med Tor Jessen fra Play Create som har designet utstillingen «Apejenta Ida» som er Zoologisk museums andre skiftende utstilling som vises nå. I løpet av samtalen kom vi inn på Doktor Proktor utstillingen. Jessen var av en annen oppfatning enn Andersen og mener at selv om utstillingen ikke forteller fakta om dyr og zoologi, så trekker den de besøkendes oppmerksomhet mot dette fagfeltet.


Hva mener du?
Hva slags rolle kan kunsten spille for de faktaorienterte museene? Er kunst kun forstyrrende i denne konteksten, eller kan kunst belyse en tematikk på andre verdifulle måter? Er det nok at et museum vekker folks nysgjerrighet på et tema slik at de selv kan finne informasjon andre steder, eller skal museumsgjestene sitte igjen med konkret faktakunnskap etter besøket?


Finnes det forresten et godt begrep for det jeg her har kalt «faktaorienterte museer»? Fagmuseer?