Hvor enkelt kan det gjøres?

Telefontegning

Nå har jeg jobba med lyd til museer i fem år. Helt fra første dag har teknologi vært et viktig tema for oss i Lutter øre. Lyd er flyktig, usynlig og uhåndgripelig. Vi er avhengige av teknologi for å bruke lyd som medium.

Grunnleggende sett kan man velge to strategier når man bruker lyd i en utstilling. Teknologien kan sitte fast på bestemte steder i utstillingen, eller museumsgjesten kan bære høyttalerne og avspilleren med seg rundt. Det siste er det som lenge har gått under betegnelsen «audioguide». Audioguiden har vært tenkt som en erstatning for en levende guide, og det er dermed naturlig at det er museumsgjesten som bærer guiden med seg.

Med smarttelefonenes inntog i en hver museumsgjests bukselomme har audioguiden fått et nytt liv i form av apper. Ofte er det omfattende formidlingsapper med masse bilder, tekst, film og lyd. De er nesten som en ekstra utstilling oppå utstillingen.

Det er en besnærende tanke å kunne legge masse informasjon et sted hvor den ikke overdynger utstillingen, men fremdeles er tilgjengelig for museumsgjestene. Samtidig er det problematisk av flere grunner og jeg tror ikke alltid denne typer apper løser det de er ment å løse. For det første: Er det egentlig mindre overveldende for publikum å ha store mengder tilgjengelig informasjon på telefonen enn i utstillingen? Og for det andre: Har man oppnådd det man vil hvis publikum blir gående å kikke ned i telefonen sin i stedet for på utstillingen?

I Lutter øre har vi tenkt mye på hva en teknisk løsning for lyd på museer bør kunne. Vi har snakket med mange forskjellige utviklere og vi har testet ulike løsninger. Foreløpig har vi ikke funnet en favoritt. I stedet har vi faktisk begynt å savne den gamle audioguideavspilleren. Det er paradoksalt fordi en av motivasjonene med å starte Lutter øre var å ta audioguiden inn i en ny tidsalder.

Det er egentlig bare to funksjoner man trenger for å lage en audioguide. Det ene er noe som kan lagre og avspille lydfiler, og det andre er en løsning som gjør at publikum spiller av de riktige lydfilene på riktig sted. Smarttelefonene kommer med mange nye muligheter for hvordan man kan koble lyd og sted, for eksempel ved bruk av GPS eller sensorløsninger som beacons. Dette kan fungere veldig godt i konsepter hvor mobiltelefonen spiller en sentral rolle for formidlingen. Samtidig er det veldig mange tilfeller hvor man ikke trenger så komplisert teknologi for å få til det man vil.

Mens jeg har jobbet med lyd til museer har jeg blitt mer og mer opptatt av at det er innholdet som skal oppdateres til en ny tidsalder. Det «gamle» systemet med å taste et tall og høre et lydspor er det egentlig ikke noe i veien med. I hvert fall ikke hvis man trenger en enkel måte å få lyd ut til museumsgjenstene. Jeg har derfor begynt å tenke at for å utvikle gode tekniske løsninger for lydformidling på museer må vi starte fra bunnen av. Vi må skrelle vekk alt unødvendig og se hva vi sitter igjen med. Både for å lage en løsning som faktisk fungerer for lyd, og for at teknologien ikke skal ta fokuset vekk fra innholdet.

Jeg har derfor tatt initiativ til å utvikle en «minimalaudioguide» som kun har de aller mest grunnleggende funksjonene og som setter lyden og utstillingen i sentrum. Jeg har presentert ideen for Benedicte Raae i Lilly Labs som vi har samarbeidet med tidligere og hun tente på prosjektet. Hun arbeider også etter ideen om at teknologi skal gjøres så enkelt som mulig, med fokus på funksjon. Løsningen vi ser for oss er en nettside som kan åpnes i browseren på telefonen (det vil si ikke en tung app som må lastes ned ). Den skal ha minimalt med grafisk utforming, ingen bilder og ikke noe. Det eneste man ser når man åpner nettsiden er en søkerute hvor man kan skrive inn tall. Tallene plasseres rundt i utstillingen, og når man skriver inn et tall starter lydklippet som hører til det bestemte stedet i utstillingen.

Når vi får testet løsningen kan det selvfølgelig hende vi legger til nye funksjoner, men ikke før vi er sikre på at det behøves. Det skal være en teknisk løsning for de tilfellene hvor man bare trenger noe helt enkelt som kan spille av lyd. Løsningen skal også være enkel for museene. Det skal være en lavterskel-løsning som gjør at man kan bruke lyd enklere og friere enn det man kan i dag.

Formidling og fordypning

Målet med en utstillingen er ofte å vekke publikums nysgjerrighet og inspirere dem til å selv oppsøke mer informasjon om tematikken etter museumsbesøket. Dette har jeg selv argumentert for. Grunnen er at man gjerne vil lære folk noe, men at man har gått vekk fra å ha som mål at folk skal lære noe bestemt. Da føles det bedre å si at man skal få dem til å ville lære noe mer når de kommer hjem. Jeg har i det siste endret mening. Dette kan godt være et mål, men det kan ikke være et hovedmål eller et suksesskriterium, for da vil de aller fleste utstillinger feile for de aller fleste besøkende.

Jeg tror vi må tørre å ta skrittet helt ut og si at formålet med en utstilling er at publikum har en god opplevelse i en lærings- og kunnskapssetting. Det er her og nå opplevelsen er – å forvente at opplevelsen skal strekke seg utover i de besøkendes liv er urealistisk – når gikk du selv hjem og oppsøkte mer informasjon om et tema etter å ha vært på en utstilling? Jeg gjør det aldri. Det er i hvert fall aldri en direkte, målbar sammenheng mellom en utstilling jeg ser og for eksempel bøker jeg låner på biblioteket. For hvis jeg er så interessert i noe at jeg oppsøker informasjon om det, så er det nok også derfor jeg har oppsøkt en utstilling. Det går sjelden den andre veien.

Jeg tenker at man i stedet, rett og slett, skal ha som mål og gi publikum gode minner og gode opplevelser – ikke gode som i kun positive, hyggelig, men som i minneverdige og interessante. Det er det utstillingene og formidlingstiltakene skal oppnå. Men i tillegg skal museene være kunnskapssentre for de som er spesielt interesserte. Jeg synes museer i mye større grad enn de gjør i dag bør tilgjengeliggjøre og dele av sine fagressurser. Victoria&Albert Museum i London er et godt eksempel på et museum jeg tror arbeider etter denne tankegangen.

De setter opp tiltrekkende utstillinger som er opplevelser i seg selv, samtidig som de har nettsider som er fulle av faglig innhold for spesielt interesserte. Museet har gjennomgått en modernisering og revitalisering de siste årene og en av taktikkene de har lagt har vært å styrke den faglige formidlingen og være en kunnskapsbank for alle som er interessert i design og kunsthåndverk.

Er du for eksempel interessert i broderi har de en egen temaside med lange, detaljerte artikler, masse bilder, filmer og annonser for relaterte arrangementer.

Eller hvis du ikke fikk sett Alexander McQueen utstillingen kan du se en nettversjon med knivskarpe bilder, kontekstualiserende tekster og filmer med intervjuer.

Å sammenligne seg med V&A kan virke som sammenligning fullstendig ute av proporsjoner for de fleste museer, men jeg tror likevel det er en fruktbar måte å tenke på. De fleste publikummeren ønsker seg bare en god opplevelse, mens noen er på jakt etter omfattende faglig kunnskap, og da bør de få det, men i et format som er tilpasset fordypning. Jeg tror også det vil være morsommere å lage utstillinger hvis man vet at kunnskapsbanken som ligger til grunn for utstillingen er tilgjengelig, på en måte som fungerer, et annet sted.

Kan utstillinger fortelle historier?

På et uformelt museumsseminar jeg var med på før jul diskuterte vi om utstillinger kan forteller historier. Nei, mente mange, utstillinger er ikke et medium som er godt til å fortelle historier Presset om å fortelle historier har gått for langt, ble det sagt. Museene må gjøre det de er gode til, ikke prøve å gjøre noe som ikke går.

Jeg forstår frustrasjonen og argumentet. En utstilling er ikke en spillefilm eller en roman. Utstillingsmediet kan kanskje ikke fortelle sammenhengende historier med en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning på samme måte som andre medier. Vi risikerer å glemme hva utstillingsmediet kan hvis vi bare fokuserer på fortelle spennende historier. Samtidig er jeg uenig i at utstillinger ikke kan forteller historier, eller at vi ikke skal tenke historier når vi lager utstillinger.

 

Fortelling som verktøy

Å tenke i historier kan være et verktøy til å tenke form, oppbygging, struktur og spenning i en utstilling. Et narrativ kan skape nysgjerrighet og motivere publikum til å ta til seg informasjonen som presenteres. Narrative grep kan bidra til struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i innholdet. Og sist, men ikke minst, en fortelling kan få fram hvorfor det er viktig å stille ut dette. Hva er det som er på spill? Hvorfor skal vi få vite dette?

Det jeg mener er viktig å huske på når man jobber med utstillinger er at fortellingene kan plasseres på forskjellige plan i en utstilling. Fortellingen trenger ikke nødvendigvis ligge i det historiske materialet. Narrativet som fører publikum gjennom utstillingen kan også være fortellingen om hvorfor denne utstillingen er produsert, om forskerne som avdekket ny informasjon eller om gjenstand som man hadde glemt at man hadde.

Går man detaljert inn i teorien om hva et narrativ er kan det godt hende at man ikke kan kalle dette fortellinger, men ved å tenke i fortellinger kan det bli lettere å svare på spørsmål som: Hva får publikum vite først? Hvem handler dette om? Hva er konsekvensene og hvorfor er dette viktig? Hva skjedde og har det som skjedde noen betydning for oss i dag?

 

Fortellinger i utstillingen Det dyrebare

IMG_0143

Utstillingen Det dyrebare på Zoologisk museum i København er et godt eksempel på hvordan fortellinger kan ligge på forskjellige nivåer i en utstilling og hvordan fortellingene kan skape fremdrift og nysgjerrighet hos publikum. Det dyrebare er en ny, fast utstilling på Zoologisk museum. Den viser museets viktigste og mest spesielle gjenstander fra samlingen. Utstillingen har narrativ på to nivåer. Det ene narrativet er den overordnede historien som dekker hele utstillingen. Den er enkel, kanskje kan man ikke kalle det en historie engang. Kanskje er det mer som en vinkling eller utgangspunkt. Men den gir en sammenheng å forstå gjenstandene i. Det er historien om at Zoologisk museum har gjenstander som er samlet inn av forskere i over 400 år. De fleste ligger i magasinene, men nå skal du få se noen av de mest bemerkelsesverdige tingene som museet har.

Dette er ikke en historie i den forstand at det er en hovedperson som går igjennom forskjellige ting, og så skjer det noe dramatisk og så vender det, og så er det en slutt. I stedet skapes historien i hver enkelt publikum. Hovedpersonen er museet. Gjenstandene blir til hendelser i museets historie. Gjenstandene er med på å forme hva museet har vært og hva det er. Gjenstandene er dramatiske hendelser for et zoologisk museum.

Det andre nivået av narrativitet ligger i presentasjonen av hver enkelt gjenstand. Hver gjenstand er utstyrt med en tekstplakat som forteller historien om hvordan den kom inn i museets samling og hvorfor den er spesiell. Disse korte historiene forteller mye om gjenstandene, men også mye om tidligere tiders naturfaglige forskning og datidens syn på både dyr og mennesker. Historiene engasjerer, og er korte nok til at man orker å lese en til, og en til. Ikke minst engasjerer de fordi menneskene bak bevaringen av gjenstanden kommer til syne. Andre mennesker engasjement er alltid fascinerende, uansett hvor lite vi selv bryr oss om det de er opptatt av. Vi identifiserer oss med andre mennesker. Det gjør museumssamlingen mer levende.

IMG_0150
I tillegg til å vise hvordan en utstilling kan bruke fortellinger på forskjellige nivåer synes jeg at utstillingen også viser hvordan gjenstander kan ha betydning i en fortelling. Man må finne den settingen hvor en gjenstand gjør en forskjell, og man må gi publikum en forståelse av hvorfor gjenstandene er utstilt. Det får man her. Vi får hele veien forklaringer på hvorfor museet har tatt vare på disse gjenstandene og hvorfor de er interessante. Og hver gjenstand har sin spesielle historie. De kommer fra et sted, de var viktige for noe mennesker. Man lærer kanskje ikke så mye om dinosaurer, eller om vannbøfler eller om Darwins teorier, men man forstår at det finnes mennesker som vet ufattelig mye om disse tingene og for hvem disse gjenstandene er utrolig viktige. Og det kan føre til at man blir nysgjerrig selv. Hva er det egentlig som er så spennende med vannaksene?

IMG_0151

Om museer, biblioteker og svømmehaller

Design Museum Danmark: En sofa i utstillingen av Britiske tekstiler fra etterkrigstiden gir mulighet til å sitte ned og nyte det å være i et museum. Foto: Hege B. Huseby
.

Noe av det unike med museer er det at de er offentlige rom der det er kunnskap og ikke forbruk som står i sentrum. Jeg tror ikke man skal undervurdere hvor viktig museene er som steder hvor man kan tilbringe tid sammen med andre mennesker. Både kjente og fremmede. Det er her museer, biblioteker og offentlige svømmehaller har veldig mye til felles. De er positive, offentlige og inkluderende steder, hvor fokuset er læring og underholdning som ikke koster (mye) penger. Det er steder som alle kan oppsøke. Man trenger ikke booke en tid eller vente i kø (som regel). Dørene er åpne.

Dette er steder som ikke er forbeholdt en type mennesker, og som i stor grad også oppsøkes av mange forskjellige mennsker. Alle de tre sliter nok med å nå alle målsetninger og alle målgrupper, men de er det beste vi har. De er viktige og folk oppsøker slike steder av fri vilje og lyst.

Jeg tror museer først kan få stor betydning i samfunnet dersom museets hovedprioritet er å være en offentlig og åpen bygning. Et sted man kan være, lære og føle seg som en del av et mangfoldig felleskap. Museer er fantastiske på dager man ikke vil være hjemme, men heller ikke vil gjøre noe som krever mye planlegging, store utgifter eller mye tid.

Men mange museer er ikke tilrettelagt for korte eller ustrukturerte besøk. Innredningen tilsier at man skal gå gjennom (alle) utstillingsrommene, og så gå ut. Eventuelt med et stopp i kafeen og museumsbutikken. Jeg liker best museer der jeg kan kan kikke inn. Sitte litt i en sofa. Se på noe jeg synes er spennende. Uten å føle at det er noe jeg burde eller skulle. Uten å bli sliten.

Jeg tror folk trenger steder å være. Steder hvor man føler seg velkommen. Steder hvor man kan se andre mennesker enn man ellers ser. Steder som er felles. Museene har mulighet til å være sånne steder.

Fra fakta til form

En av grunnene til at jeg interesserer meg for utstillinger er at jeg synes prosessen det er  å endre fagkunnskap i tekstform til en visuell og romlig utstilling er veldig spennende. Og jeg mener det er her hvor en utstillings suksess skapes.

Erfaringene jeg har fra ulike utstillingsprosjekter tyder på at samarbeidet mellom fagfolk og utstillingsdesignere ofte er overflatisk og komplisert. Det kan være en manglende vilje til å sette seg inn i hverandres tilgang til oppgaven, men det kan også være manglende verktøy til å få til en prosess der det faglige innholdet er 100% med i hele konseptutviklings- og designperioden.
I Lutter øre har vi valgt å gjøre intervjuer med fagfolk for å la det faglige innholdet bli en del av formen. På den måten har vi både mulighet til å gjøre innholdet forståelig og beholde ekspertens egne ord. Det kan virke som om det er lettere å gjøre dette med lyd enn med tekst. Tekst er tross alt forskernes medium. Det kan være vanskelig å skrive på en helt annen måte enn man er vant til, og vanskelig å la andre endre på det man har skrevet.
Jeg drømmer om å få være med på et utstillingsprosjekt der innholdet – faktaene -løsrives fra tekstene og transformeres til visuelle og romlige elementer. Jeg vil jobbe fram et utstillingskonsept i en kreativ prosess sammen med designere og fagfolk, hvor det er utstillingens konkrete innhold som diskuteres, ikke overordnede temaer.

Jeg vil gjerne høre om gode erfaringer fra samarbeid mellom fagfolk og designere. Hva gjorde at det fungerte godt?