Hva er formidling?

Debatt

På Idétorget, arrangert av Seksjon for formidling, på Museumsforbundets landsmøte i fjor kunne man få inntrykk av at formidling = skoleopplegg. I hvert fall handlet et flertall av de 11 presentasjonene om opplegg for skoleklasser.

Tre innlegg handlet om opplegg for vanlige besøkende, og kun ett av disse var rettet mot både barn og voksne. De andre to var rettet mot ganske små barn. Ett av innleggene handlet om en utstilling.
Da jeg begynte å jobbe med museer ble jeg veldig overrasket over at formidlingsavdelingen var noe annet enn utstillingsavdelingen. Det var det i hvert fall der jeg jobbet, men jeg har inntrykk av at det mange steder er et skille mellom formidlingsopplegg og utstillinger. Det kan virke som om de kreative, lekne, pedagogiske, morsomme løsningene er forbeholdt formidlingsarbeidet, mens utstillingene tar seg av det faglige, det seriøse og det ”sanne”.
En stor grunn til dette er nok utstillingens permanente karakter. Det er risikabelt å eksperimentere med noe som skal stå uendret i flere måneder eller år. Et skoleopplegg kan man alltids gjøre endringer i underveis. I stedet for at formidlingen er godt integrert i utstillingen, eller omvendt, virker det som formidlingsopplegg som regel er noe som blir lagt oppå utstilling.
Problemet er ikke formidlingsoppleggene eller omvisningene, alle vet jo at det ofte er morsommere og mer lærerikt om en person forteller deg noe, i motsetning til å lese om det på en plansje på veggen. Det er bra at museene også har slike tilbud til publikum. Problemet er at det ofte ser ut til å være dårlig sammenheng mellom utvikling av formidlingsopplegg og utstillinger. Jeg har ikke lang erfaring med dette, men på de utstillingsprosjektene jeg har vært med på så har det vært meningen at formidlerne skulle være en del av prosessen. Det har likevel endt med at de formidlingsmessige hensynene av forskjellige årsaker ikke har blitt lagt så stor vekt på. Men en positivt side ved å se på formidlingen som noe man legger ”oppå” utstillingen er at man da kan ha en fast generell utstilling i bunn, og så ha lett utskiftbare målgruppetilpassede formidlingsopplegg på toppen.
Kanskje er jeg mest nysgjerrig på hva disse formidlerne holder på med, for det er tydeligvis ikke det samme som meg. Kanskje er jeg bare misunnelig fordi mitt arbeid med utstillinger, i hvert fall foreløpig, ikke havner inn under kategorien formidling. Kanskje faller jeg bare mellom to-tre stoler – jeg er verken formidler, har spesiell fagkompetanse eller er designer, og har hittil trodd det er formidlerne jeg skal identifisere meg med.
Anne Karina Kjeldsen, ph.d-stipendiat ved Aarhus Universitet, holdt en foredrag på formidlingsseminaret ”Museet på tværs” i Horsens (ODMs internasjonale formidlinsseminar 2013) i forrige uke. Foredraget handlet først og fremst om strategisk kommunikasjon, men også en del om forholdet mellom de ulike faggruppene på et museet. Verdt å sette av en time til!
Opptak av foredraget kan du finne her.

Hva skal museer med de sosiale mediene – diskusjon på gang

Debatt

I siste nummer av museumsnytt hadde jeg en kommentar om seminaret om nettkommunikasjon på museum som fant sted 30.august i Oslo. Kommentaren «Diffuse målsetninger for bruk av sosiale medier» ligger nå ute på Museumsnytts nettsider.

Det har kommet gode tilbakemeldinger på kommentaren. Tom Klev, som var med å arrangere seminaret, har skrevet et innlegg på Ballrommet med tittelen «Tunge spørsmål, tunge svar». Andre tilbakemeldinger har kommet på facebookgruppa Nettkommunikatører ved museer. I kommentarfeltet på Museumsnytt.no har Harald Groven trukket fram betydningen av Wikipedia.

Ettertanke fra nettkommunikatør seminar 1: å snakke med en institusjon

Debatt

Jeg er over gjennomsnittet interessert i museer, men jeg har aldri hatt noe behov for å snakke med et museum, tenker jeg når jeg hører at museene er nødt til å snakke med publikummet sitt. På en annen side er jeg ganske interessert i å snakke med de som lager utstillingene, de som oppdaterer facebook-siden, med direktører og formidlere, men det er jo fordi jeg har dette som fagfelt. Det har ikke noe med det å være vanlig museumsgjest.

På en annen side er backstage-bilder noe av det mest populære museene legger ut på nettet, men det betyr ikke at samtalene blomstrer likevel. Kjernen i problemet er kanskje, hva snakker man med en institusjon om?

For å snakke med noen er man nødt til å vite hvem man snakker med. Man må kunne tilpasse spørsmålene sine til mottakeren. Men hvordan tilpasser man spørsmålene sine til Munch-museet?, ikke spør meg. For å komme i dialog med museet trenger man litt informasjon om hva museet kan og vil snakke om. Da er det kanskje ikke så rart at kuratorene, formidlerne, museumsdirektøren eller konservatorene må komme på banen. Gjerne med navn og ansikt også, jeg liker i hvert fall å se den jeg snakker med. Poenget er ikke at man skal bli så utrolig personlige, men at det å snakke med en institusjon er litt som å snakke med en chat-robot på ikea eller adobe, ganske uinteressant, og veldig vanskelig å tro på at de egentlig kan svare på det du lurer på.

Nettutstilling – Del 5: Hva skal nettutstillinger brukes til?

Debatt, Teori
Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium, Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut?)

Medietekster som tilhører samme sjanger brukes til det samme formålet, og har derfor noen likheter. Men hva skal nettutstillinger brukes til? Det var dårlig med svar i diskusjonen, og ingen hadde egentlig noen erfaringer med vellykkede nettutstillingsbesøk. Derfor var det desto flere spørsmål:

Er nettutstillingen en aktivitet?

Skal man se/ta/spille/oppleve en nettutstilling med samme innstilling som når man setter seg for å se en film, eller spille et spill?

Når forestiller man seg at folk skal bruke nettutstillingene?

Søndag formiddag? Fredag kveld? Mens man venter på bussen? Mens man tar toget? Er det mobilen som blir nettutstillingens tekniske medium?

Hvor lenge ønsker man at folk er inne på nettutstillinger?

De digitale fortellingene på Digitalt fortalt er korte, kun 3 minutter. Samtidig vet man at folk kan bruke timer på dataspill og nett-tv. Hvor skal man plassere nettutstillinga? Er det noe man tilfeldigvis havner innom, eller noe man oppsøker og setter av tid til å bruke?

Hvem er målgruppen?

Er det skoleelever? Barnefamilier? De som ellers ikke går på museet? Ungdommer? Unge voksne? Eldre? Den vitebegjærlige, eller den som søker opplevelser?

Hvorfor oppsøker man en nettutstilling?

For å finne svaret på et spørsmål? For å få en estetisk opplevelse? For å se på bilder av gjenstander fra museets magasiner? For å høre en fortelling? For å gjøre oppgaver? For å delta med egen kunnskap? For å komme i kontakt med museet?

Jeg tror dette er forventninger som må avklares både hos produsenter og brukere av nettutstillinger. Så lenge man ikke har noen klar forståelse av når og hvordan nettutstillinger skal oppleves, så er det vanskelig å få grep på hva det er eller hva det kan være.