Every day the same dream

Skjermbilde 2015-11-11 kl. 09.30.31

For et par år siden tenkte jeg en del på hva en ”nettutstilling” kunne være for noe, og jeg skrev en hel serie av blogginnlegg om nettutstillinger.

Det er ikke så mange som snakker om nettutstillinger lenger. Digital formidling har begynt å få sine egne former og sjangre og trenger kanskje ikke lenger kle seg ut som sine analoge søstre.

For å få nye ideer om hva museumsformidling på nett kan være, prøver jeg å se på andre former for digital kultur. Som for eksempel spill.

Her om dagen kom jeg over dette lille spillet – Every day the same dream – som er en blanding av et spill, et kunstverk og en politisk kommentar til dagens samfunn. Det er laget av Molleindustria som siden 2003 har brukt dataspill for å kommentere samfunnstrukturer, med særlig fokus på den kapitalistiske utnyttelsen av arbeidskraft og passiviserende populærkultur.

Samtidig med lanseringen av de første spillene i 2003 publiserte de også et manifest hvor de blant annet skriver:

”Molleindustria doesn’t like video games, for this very reason it creates them. When the Nouvelle Vague critics got sick of bashing the film industry from the pages of the Cahier du Cinema, they began to make their own films, with the limited means at their disposal. That’s what we aim for: channeling the sacrosanct horror for the current mainstream video games toward a constructive and deconstructive process. Foster a debate involving the galaxies of media-activism, software and net art, regular gamers and their fiercest detractors. Create a space in which theoretical and practical critique march hand in hand.”

Virkemidler i innledningen

”When meeting something new, people experience a sense of urgency and have the idea that they have a short amount of time to find out what the exhibition is about; which particular approach or strategies the exhibition establishes; what one can expect to happen in the next hour; and what one can do at the exhibition.” Bruno Ingemann i Present on site, (2012, side 60).

Ingemann oppgir ingen referanse til hva han baserer denne påstanden på, men jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Som museumsbesøkende føler  jeg ofte at jeg er nødt til raskt å finne ut hvordan jeg skal forstå utstillingen jeg har gått inn i. Men man trenger tid til å innstille seg på å forstå en ny tekst. En hver ny tekst er en barriere og det er avsenderens oppgave å fjerne barrieren eller lokke oss til å kjempe oss igjennom den. Samtidig er det ikke bare museets ansvar, publikum er også nødt til å ta seg tid til den forberedelsen som behøves. Når du skal lese en bok tar du den ut av hylla, du leser tittelen, kanskje vaskesedelen, og du vurderer om du ønsker å lese den. Hvor mange begynner på en bok de ikke vet noe om? Ikke så mange, tror jeg. Det er derimot veldig mange som ser utstillinger de ikke vet noe om. Men vet vi egentlig hvordan vi skal forberede oss på en utstilling? Kanskje er vi ikke like kjent med utstillinger som med andre medietekster.

På Dansk Arkitektur Center i København viser de for tiden en utstilling om tre bygninger tegnet av arkitektfirmaet Lundgaard & Tranberg. Utstillingen heter ”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard &Tranbergs arkitektur”. Tor Nørretrander er en dansk fagbokforfatter og det er han som har kuratert utstillingen. Fordi utstillingen er kuratert av en som ikke vanligvis lager arkitekturutstillinger, så er også denne noe helt annet enn det man forventer av utstillinger som handler om arkitektur og arkitektfirmaer. Nørretrander er nok en som Bedford ville ha kalt ”theatrically-inclined”.

”Theatrically-inclined designers create a threshold experience for visitors that makes them feel welcome and secure in their knowledge of what followes. this is the liminal space, an anthropologis’s term for transitional rites or times It is the space, real or metaphorical, between the ordinary and the extraordinary, the known and the unknown – that is, the imagined world of an exhibition”  Leslie Bedford i Art as Experience (2014, side 123).

I stedet for avanserte arkitekttegninger, teknisk fagspråk og tekster med bitte liten skrift, så er det poetisk språk, korte tekster, eksperimentelle kulisser og så store bokstaver at man kan se hva som står på lang avstand. Det jeg syntes var mest spennende med utstillingen var imidlertid innledningsdelen som fungerte slik Bedford beskriver, som en overgang mellom virkeligheten og utstillingens forestillingsverden.

Utstillingen begynner med en svart tunnel med enkel, stemningsskapende tekst på veggen. Deretter kommer man inn i et mørkt rom der det henger fire-fem sekker fra taket. Tekst på veggen forteller at sekkene inneholder elementer fra de tre bygningene utstillingen handler om, og oppfordrer til å kjenne på materialene. Sekkene har hull så man også kan stikke hendene inn i sekkene, men man kan ikke se det som er inni.

 

Det er tre grunner til at denne innledningen fungerer veldig godt. Det ene er at det er en avgrenset del i utstillingen hvor man ikke ser resten av utstillingen. Man blir derfor ikke distrahert til å gå videre til noe annet med en gang. For det andre så presenterer innledningen hva utstillingen overordnet handler om – de tre bygningene. Og for det tredje så gir den taktile aktiviteten besøkeren tid til forberede seg på å se en utstilling  om tre bygninger. Ved å kjenne på elementene og prøve å gjette hva det var blir man nysgjerrig på hvordan bygningene ser ut. Man begynner å forestille seg hva som venter i resten av utstillingen. Introen etablerer på den måten en motivasjon for å utforske utstillingen.

Faren ved å vekke nysgjerrighet og få besøkeren til å forestille seg hva som kommer er at forventningene ikke blir innfridd. Og det skjedde til en viss grad i denne utstillingen. Man fikk aldri se de elementene man hadde kjent på i introen noe sted senere i utstillingen. Muligheten til å bruke et ledemotiv til å skape gjenkjennelse og sammenheng for besøkeren ble ikke utnyttet. Dersom publikum leter etter svar på spørsmål eller utdypning av hint som ble presentert i introen, og ikke finner det i resten av utstillingen kan det i verste fall føre til at introen virker mot sin hensikt, i stedet for å skape struktur og trygghet, skaper det forvirring.

En annen ting som kunne forvirre publikum var at man i introen ikke blir presentert for arkitektformaet. Det er kanskje ikke så rart, for arkitektfirmaet nevnes jo i tittelen på utstillingen og den står jo på nettsiden og i alle programmer. Men dersom man går til DAC uten å ha lest programmet, slik jeg gjorde, så er det ikke sikkert man får med seg denne tittelen. For dansker som er litt interessert i arkitektur så vet man nok at det er det samme firmaet som har tegnet de tre bygningene. Om man ikke vet det er det vanskelig å forstå hva den røde tråden i utstillingen er og hva motivasjonen er for å lage en utstilling om akkurat disse bygningene. Men det kunne lett vært unngått om man hadde nevnt firmaet i introen. Dette er derfor et godt eksempel på at en utstilling er nødt til å kunne stå for seg selv, man kan ikke regne med at de besøkende har sett noe annet enn det man ser når man går inn i utstillingen. En god intro bør derfor inkludere informasjonen som er i tittelen og på en eller annen måte presentere alle de viktigste spillerne i fortellingen. Med mindre det er et poeng at noe skal avdekkes etter hvert eller være en overraskelse. Det er jo også et virkemiddel man kan bruke, selv om det var ikke tilfellet i denne utstilingen.

”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard & Tranbergs arkitektur” vises på Dansk Arkitektur Center i København fram til 21. september 2014.

Interaction – with what?

p { margin-bottom: 0.21cm; }a:link { }

Interaction is a key-word in exhibition planning today. But what do we want the museum visitors to interact with? The museum personnel, the information communicated by the exhibition, the technology or the other visitors?

One week ago I visited the new national centre of pop and rock in Trondheim, Norway, called Rockheim. Here you can, among other activities, visit an exhibition about Norwegian pop and rock from the 50s till today. The exhibition depends heavily on technology and the visitors interact with different kinds of screens in different kinds of ways, to get to know the history of norwegian pop and rock, which is told mainly by music videos, photos and newspaper articles. The exhibition opens up a lot of interesting topics, and I will probably write more about it in oncoming posts, but now I will use my experience of the exhibition to describe the above mentioned kinds of interaction.

Interaction with the museum personnel

At Rockheim they have made a quite brave choice by not adding any explanatory text to the media installations. This can be experienced as something negative, because you feel quite stupid when you don’t understand what to do. But, this has led to a lot of interaction between the museums personnel, walking around with their blue t-shirts, and the visitors, because most visitors have to be explained how the different installations work, something I find very positive. I think it really does something with the ambience in the museum. What is more scary than the silent museum guard sitting on his chair in the corner, just watching? The last year I have been working at the Karen Blixen Museum outside Copenhagen. Here the museum guards let the visitors in to Karen Blixen’s private rooms every half hour, and give a short introduction to the museum before the visitors can walk around on their own. This means that I say hello to each and every guest, and, because the doors have to be locked all time, I say goodbye when unlock the door and let the visitors out. I think this contact between the museum personnel and the visitors does something for the visitors experience of the museum. Both at the Karen Blixen Museum and at Rockheim this contact happens because of an inconvenience, a locked door and unclear technology, but the result, the interaction between museum personnel and visitor, I see as an advantage.

Interaction with the technology

It is fun to visit Rockheim, it is like getting a taste of how we in the future will be interacting with technology. You move in front of a screen, and the picture breaks like glass in small pieces and a music video starts. Or you point with a laser pen on a circle on a map and the picture on a TV-screen changes, when you point at another circle, another town on the map, another TV-screen reacts. Some of the installations at Rockheim gave me the feeling of only interacting with the technology, with this I mean that I only tried it to see what happened, not because I wanted to read more or wanted to see a new music video. The way the technology worked was the main entertainment. If you are interacting with the technology or the information depends of course on what your interests are, but it must be the goal of the curator to make people be interested in the information. I guess in most cases the interaction is included to make people get more information, not to make them learn about new technologies, except where the exhibition is about technology.

Interaction with the other visitors

Museums are often thought of as public meeting places, and maybe there is a wish from the museum that the visitors interact with each other. At Rockheim there are possibilities for interaction between the visitors, but I think it works best with the ones you know. There are lots of places where there is room for more than one participant at the time, but nowhere do you need to be more than one to handle the installation. This means you only interact with other visitors if you want to, and therefore probably just with the one you are coming with. Then, it must be said that I was there on a quiet day, so this may change if there is really crowded and and you can’t have an installation to your self. Also because the installations are difficult to understand you might start a conversation with some of the other visitors to find out what to do. Again, I think that people talking together in the museum is a good thing for the ambience, but it is not often you see exhibitions where interaction between the visitors is an important aspect.

Interaction with the information

This might be the most common goal when curators includes an interactive element in an exhibition. Every museum want the visitors to actively engage with the information the exhibition present. Interaction with information can happen on different levels. For example it could be that the visitors contribute to the information, by writing messages to the museum or the other visitors. Another example can be when the visitor actively think something about what is communicated and act on this by choosing one specific topic to learn more about or when the visitor has to do something to get more information, and is focused on the information and not on the technology. Even though I some times felt I just interacted with the technology at Rockheim, I mostly felt I interacted with the information. One particular successful installation is a band bus, a room decorated like the interior of a band bus, with screens in front and on the sides acting like windows where you can watch the scenery the bus is «driving» through. Here you can sit in a good chair and read an electronic magazine. By touching the pictures in the magazine a music video starts in the «window» next to your seat, and you listen to the music through a headset. Even though the technology is very good, the content is more interesting. And most important, you get the impression that the technology is chosen to suit the content, not the other way around.