Ved en tilfeldighet var jeg i februar plutselig i gang med tre bøker som handler om gjenstander og samlinger på forskjellige måter. Jeg er selv litt overrasket over dette, for selv om jeg arbeider med museer og historieformidling, så er det ikke en interesse for gjenstander som har ført meg inn i dette feltet. Snarere tvert i mot. Jeg skal ikke påstå at jeg overhodet ikke er interessert i gamle ting, men jeg er ingen samler. Det har alltid vært fortellingene om menneskene som har fascinert meg, og menneskenes fortellinger. Ikke tingene deres. Men tingene er jo en viktig forutsetning for å få tilgang til menneskene og deres historier, og disse tre bøkene handler i stor grad om dette.
De tre bøkene er:
1. Uskyldighetens museum av Orhan Pamuk.
Denne romanen handler om forholdet mellom gjenstander og minner, og hvordan gjenstander kan lindre en sorg over noe som er forbi ved å være beviset på at noe faktisk har skjedd. For hovedpersonen, en ung mann fra overklassen i Istanbul på 70-tallet, har gjenstandene en terapeutisk effekt og han samler etterhvert på alle mulige ting som var til stede i de situasjonene han ønsker å huske. Gjenstandene levendegjør og bevarer detaljene i historien hans. Når han ikke kan leve det livet han ønsker, så lever han for å ta vare på minnet om det som var. Uskyldighetens museum er en bok om hvordan en litt tilfeldig samling gjenstander kan bli til et nøye gjennomtenkt museum.
2. The history of the world in 100 objects av Niel Macgregor.
Dette er bokversjonen av en radioserie som British Museum produserte sammen med BBC i 2010, og prosjektet er et forsøk på å gå inn i essensen av hva museet er til for, som de skriver i forordet:
Telling history through things is what museums are for. And because the British Museum has for over 250 years been collecting things from all round the globe, it is not a bad place to start if you want to use objects to tell a story of the world.
I 100 korte kapitler som hver tar for seg en nøye utvalgt gjenstand fortelles, om ikke
the history of the world, så i hvert fall
a history of the world, som det presiseres. Og her får man den informasjonen som man ofte savner når man ser rekke på rekke med gjenstander fra faraoenes Egypt, potteskår fra Asia eller trespyd fra Sør-amerika. Man får forklaringen på hva disse gjenstandene faktisk kan fortelle oss om den tiden de er fra og om menneskene som utviklet dem, brukte dem og tok vare på dem.
Ved hjelp av et lett tilgjengelig språk og korte overskuelige kapitler tar Biritsh Museum oss med inn i varmen. De lar oss som ikke har forsket på disse gjenstandene få den kunnskapen som gjør at disse gjenstandene blir utrolig spennende. For de aller fleste er er veldig sjelden gjenstanden i seg selv er interessant, og de fleste som arbeider på museer er nok enige. Likevel tror jeg en stor andel av de som besøker de store kulturhistoriske museene ofte får følelsen av å bare se og se på gjenstand etter gjenstand, uten at tingene bir satt i en større sammenheng eller knyttet til bestemte hendelser eller mennesker. Det er derfor veldig oppmuntrende å se at de kan hvis de vil.
3. Haren med øyne av rav av Edmund de Waal
I Haren med øyne av rav leter forfatteren opp sin famlies historie ved å følge en samling av japanske netsuker, små utskårede figurer, som han har arvet. Netsukene blir forfatterens påskudd for å dykke ned i familiehistorien.
Samlingen kom inn i den rike, jødiske familien i Paris på midten av 1800-tallet. Senere ble den gitt i bryllupsgave til forfatterens oldeforeldre som som bodde i Wien. Fra å være en oppsiktsvekkende samling i kunstsamlerens Charles salong, blir netsukene i Wien plassert i oldemorens omkledningsrom, hvor det først og fremst er familiens barn som får glede av de små figurene. Etter hvert som andre verdenskrig nærmer seg forstår man at fortellingens omdreiningspunkt er hvordan netsukene overlevde plyndringen av den rike familiens eiendom.
I alle bøkene er det er en samling som står i sentrum. Uskyldighetens museum handler om tilblivelsen av en samling. I Haren med øyne av rav er det en samling som motiverer hovedpersonen til å undersøke sin egen slekts historie. I The History of the World in 100 Objects fortelles verdens historie ut i fra British Museums samling. Paradoksalt nok er det Uskyldighetens museum og Haren med øyne av rav som handler mest om det å stille ut gjenstander. De to romanene handler også mye om berøring av gjenstander og materialitet. De handler om gjenstander som beveger seg over en grense fra å være bruksgjenstander til å bli opphøyet til opphøyde, verdifulle samleobjekter. Mens i The History of the World in 100 Objects er det snarere det motsatte som forsøkes. Museet ønsker å gi oss en forståelse av gjenstandene som bruksgjenstander, og forklare hvordan gjenstandene ble brukt i sin samtid.
hegebhuseby.no 