Lørdager kan brukes til å sende rapporter til Oslo kommune, lese i Lydia Davis for inspirasjon til utstillingstekster, få gode nyheter fra gode venner, skrive prosjektbeskrivelser til nye utstillingskonsepter og drømme om hva Kollektivradio.no kan bli til i framtiden.
Dagens kontor er: Retro Nørrebro i Jægersborgsgade.
I helga har jeg, igjen, måttet gå en runde med meg selv om hva jeg holder på med og hvor jeg skal. Det som kanskje frustrerer og forundrer meg mest med å jobbe som selvstendig er at man er nødt til å minne seg selv på hva man holder på med så utrolig ofte. Noen perioder holder det men gang i uka, andre perioder må man ta runden hver eneste dag. Jeg håper at det er mulig å komme inn i en hverdag som ikke føles om en unntakstilstand, men jeg har begynt å tvile på at man noen gang blir helt trygg på at det man gjør er ok.
En ting er at man glemmer hvor man er på vei.
En annen ting er at man konstant tviler på at måten man har valgt å livnære seg på er legitim.
Det er derfor jeg blir så glad når jeg møter andre som jobber fulltid som frilansere eller selvstendige. Mange ønsker å ha en kontorplass for å komme seg opp om morgenen og ha noen å spise lunsj med. Like viktig, tror jeg, er det at man møter noen i samme situasjon som en selv. For å minske usikkerheten (som det er nok av fra før) trenger man å vite at det er andre som jobber på den samme måten som en selv. Det viser at det er mulig, at det ikke er uvanlig og at det er helt ok å jobbe på denne måten (dvs. du er ikke en urealistisk arbeidssky snylter på samfunnet selv om du ikke har fast jobb fra ni til fem).
Dette er også grunnen til at jeg fremover kommer til å skrive mer om det å være selvstendig og frilanser. Kanskje kan jeg gi noen den oppmuntringen de behøver for å ikke gå i stå den dagen. Jeg har selv saumfart nettet for inspirasjon og oppmuntring og vet hva det betyr når man sitter der alene foran skrivebordet og venter på at det skal komme en mail.
God arbeidslyst!
(Som man sier her i Danmark)
Samfunnet er i dag veldig spesialisert. En ting er at det er lettere å gjøre karriere og bli flink til noe hvis man kan legge mye arbeid og fokus ett sted, men i tillegg er den en forventning om at man holder seg innenfor rammene til det aktuelle fagfeltet man opererer i. Det kan til og med være sånn at om man gjør ting i flere felt, så svekkes ens troverdighet som fagperson i begge feltene.
I forrige uke hadde jeg gleden av å spise lunsj sammen med Elise Matilde Lund som jeg kjenner gjennom utstillingskritikk.no. Både Elise og jeg gjør mange forskjellige ting og et av emnene vi snakket om var utfordringene som oppstår når man ikke holder seg til ett felt i arbeidslivet. Vi jobber begge to som frilansere og gjør både oppdrag for andre og setter i gang egne prosjekter. (Elise jobber for eksempel med en database over jordbruksforskning samtidig som hun underviser i museologi og forskningsformidling.) Vi gjør det vi har lyst til å gjøre uten å holde oss strengt til ett bestemt felt. Det er morsomt, men det gjør noen ganger at det er vanskelig for andre å forstå hva vi holder på med, hvem vi er og hvilken kasse vi hører til i.
Fra jeg startet opp for meg selv i 2011 har jeg derfor prøvd å definere hva jeg holder på med. Utfordringen er å finne ut hva som er fellesnevneren for alle prosjektene jeg er i gang med – og har lyst til å gjøre. Er det tekst? Er det museologi? Er det gründervirksomhet? Er det prosjektledelse? Er det historieformidling? Er det alt på en gang, og går det an å finne et ord som kan romme alle fasettene? Og betyr dette ordet det samme for deg som for andre? (Jeg vil egentlig kalle det jeg jobber med for formidling, men for museene er formidling ofte skoleopplegg og guidede turer – som ikke er det jeg jobber med.)
Taktikken for 2015 er å ikke prøve å finne en tittel som kan romme alt, og å ikke være så redd for å gjøre noe som (tilsynelatende) ikke passer inn i samme kasse som det andre jeg gjør. Så langt er jeg fornøyd med denne løsningen, og jeg håper mot slutten av året å kunne si noe om det fungerte eller ikke.
hegebhuseby.no 