Kategori: Debatt

  • En oppfordring til Frammuseet

    Forrige uke besøkte jeg Frammuseet på Bygdøy for å se den nye faste utstillingen der.


    Frammuseet huser polarskipet Fram, og bygningen er først og fremst en kasse rundt det store skipet. Fra inngangen i første etasje kan man bevege seg opp på to gallerier og gå rundt og inn i skipet. Den nye utstillingen finner man på de to galleriene. (les mer om utstillingen her)


    Den nye utstillingen er fin, men det var én ting jeg savnet – et skilt som introduserte museet og utstillingen. Dette er ikke noe som kun gjelder Frammuseet, men er et grep jeg mener de fleste utstillinger kunne ha godt av, av to grunner.

    Den første er at de fleste museer formidler informasjon om temaer som publikum ikke har noe særlig kunnskap om – i hvert fall kan man ikke forvente at publikum har det. Norske polarekspedisjoner burde kanskje være allmennkunnskap, men jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke har helt styr på dette. Hvis man ikke er forberedt på det man skal lære noe om, så er det mye vanskeligere å orientere seg i informasjonen som presenteres. Man har vanskelig for å skille det de store linjene fra detaljene. Det er derfor nyttig å først bli presentert for de store linjene og de viktigste elementene i utstillingen, slik at man kan knytte resten av informasjonen opp mot dette.

    Den andre grunnen til at jeg vil slå et slag for introduksjonsskilt er knyttet forståelsen av en utstilling som et verk, eller en tekst. Når man møter et verk så leter man etter en form og en struktur å forholde seg til. I utstillingen på Frammuseet lette jeg etter en kronologi eller temaer som jeg kunne orientere meg etter, men jeg syntes det ikke var tydelig nok. Strukturen var ikke tydelig nok til å gi meg et overordnet bildet av hva utstillingen handlet om. Jeg fikk ikke noe hjelp av utstillingens form til å lettere kunne fortelle om Fram-ekspedisjonene til noen andre.

    Utstillingen er et medium vi ikke er så erfarne med. Vi kjenner ikke til ulike utstillingstyper på samme måte som vi kjenner til film-sjangre som komedier, drama, action, western og lignende. Jeg tror det er mye tjene på å hjelpe publikum til å forstå hvordan man skal gripe utstillingen an. Før man leser en bok eller ser en film så vet man gjerne noe om hva slags sjanger det er snakk om og hva boka/filmen handler om.

    Jeg etterlyser derfor både informasjon om innholdet i utstillingen, og informasjon om utstillingens form. En slags vaskeseddel. Ofte finnes denne informasjonen, men gjerne i markedsføringsmateriale som foldere og på nettsider. På Frammuseets nettsider står for eksempel denne setningen som jeg mener burde være det første publikum møter når de entrer Frammuseet:

    «Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland – nå Nunavut-regionen i Canada – 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12.»

    Hva synes dere? Er det bare jeg som savner dette? Har dere noen eksempler på gode, eller dårlige, introskilt?

    (Det var forøvrig mange spennende detaljer og estetiske grep i utstillingen som jeg gjerne kommer tilbake til i en annen post.)

  • Forstyrrende kunst for faktaorienterte museer?

    Kulturrådets årskonferanse handler i år om møtet mellom museer, arkiv og kunst. En av sesjonene på konferansens andre dag har overskriften «Forstyrrelser». I denne sesjonen stilles spørsmålene:

    Er det virkelig slik at kunsten bare er berikende for arkiver og museer? Kan den være forstyrrende? Bringer den uorden i måten museer og arkiver oppfatter seg selv og driver sin virksomhet? Forvirrer den måten historier fortelles og formidles på? Eller kan forstyrrelser også være gjensidig fruktbare?


    I en kommentar i Aftenpostens aftennummer torsdag 6.oktober diskuterer Jan Kjetil Andersen disse spørsmålene etter en tur på Zoologisk museum i Oslo. Der vises for tiden utstillingen «Doktor Proktors samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes» (D.D.S.Ø.I.K), som er basert på Jo Nesbøs barnebøker om Doktor Proktor. Andersen dømmer ikke utstillingen nord og ned, men setter ord på den forvirringen, den forstyrrelsen, kunst kan skape i en kontekst der man forventer å møte fakta.


    Det problematiske oppstår når man ikke kan skille fantasi fra virkelighet. Når man tar barna med i et naturhistorisk museum forventer vi å finne dyr fra virkelighetens verden. De andre dyrene kan vi gå på biblioteket og lese om, helt gratis.

    Mange av disse dyrene er på kanten av hva man forventer å finne i virkelighetens verden. Som voksen må man derfor bruke tid på å lese plakaten nøye før man etterhvert forstår at dette dyret er nok lit for spesielt til å finnes på ordentlig. (…) Barn har ingen sjanse til å forstå om dyrene virkelig finnes eller ikke, og det er jo det som er så morsomt, eller hva? (…) Det sterkeste budskapet fra denne utstillingen er at virkeligheten ikke er spennende nok.


    I går var jeg så heldig å snakke med Tor Jessen fra Play Create som har designet utstillingen «Apejenta Ida» som er Zoologisk museums andre skiftende utstilling som vises nå. I løpet av samtalen kom vi inn på Doktor Proktor utstillingen. Jessen var av en annen oppfatning enn Andersen og mener at selv om utstillingen ikke forteller fakta om dyr og zoologi, så trekker den de besøkendes oppmerksomhet mot dette fagfeltet.


    Hva mener du?
    Hva slags rolle kan kunsten spille for de faktaorienterte museene? Er kunst kun forstyrrende i denne konteksten, eller kan kunst belyse en tematikk på andre verdifulle måter? Er det nok at et museum vekker folks nysgjerrighet på et tema slik at de selv kan finne informasjon andre steder, eller skal museumsgjestene sitte igjen med konkret faktakunnskap etter besøket?


    Finnes det forresten et godt begrep for det jeg her har kalt «faktaorienterte museer»? Fagmuseer?

  • Kan utstillinger få fremmede til å snakke sammen?

    I forrige innlegg nevnte jeg Nina Simons spennende blogg Museum 2.0. Simon er utrolig engasjert og idérik, med spennende visjoner for hva et godt museum er og gjør. Som for eksempel å få fremmede til å snakke sammen.

    Simon: One of the things I’m completely obsessed with is designing exhibits and programs that invite strangers to talk with each other. I believe that the world is fundamentally a better place when people see strangers as potential collaborators and not as scary things to be avoided. We have so few public spaces that encourage people from different walks of life to positively engage with each other. In my ideal museum, every sign and exhibit and program is set up such that people naturally feel comfortable interacting with strangers—and are rewarded for doing so.

    Sitatet er hentet fra et langt intervju med Simon i Santa Cruz Good Times som du finner her.

  • Hva er en god museumsblogg?

    Jeg vil gjerne at denne bloggen skal være en kilde til inspirasjon og kunnskap om museumsarbeid. Et skritt på veien mot det målet er å sette opp en liste over gode blogger og nettsider om temaet. For å finne ut om det er noen viktige museumsblogger jeg har oversett spurte jeg på twitter om tips til gode skandinaviske museumsblogger. Oslo Museum (@OsloMuseum) svarte at de har en nystartet blogg, og spurte: «Får vi spørre hva du vil se mer av? I din samling av blogger, hva skiller de gode/interessante fra de dårlige?»

    Det hadde jeg ikke tenkt over, og må innrømme at jeg har plukket ut blogger ut i fra førsteinntrykket. Men, ubevisst har jeg nok en god idé om hva jeg synes er interessant og ikke, og jeg vil prøve å sette ord på det her.

    Jeg vil begynne med å skille mellom blogger som handler om museer og det å drive et museum, og blogger som drives av museer og som er en del av museets formidling av sitt område (byhistorie, naturvitenskap, kunst osv.) Jeg har vært mest oppmerksom på blogger som handler om museer, og vil nok hovedsaklig linke til blogger som diskuterer museumsdrift og formidling. Blogger om museumsdrift kan også være skrevet av museet selv, slik tilfellet er med Oslo Museums nye blogg. De ønsker å invitere publikum med inn bak kulissene. Det samme gjør bymuseet i London i sin blogg «The working life of Museum of London». Museene henvender seg på denne måten både til fagfeller og besøkende. Jeg har ikke lest Museum of Londons blogg veldig nøye, men det ser ut som de har satset på en fortellende og informerende stil, med lange innlegg og få kommentarer.

    Oslo Museum avslutter sitt første blogginnlegg med disse to avsnittene:

    «Vi skal forsøke å komme bak fasadene på museet, være aktuelle, litt morsomme, ganske seriøse og om mulig litt personlige. Kanskje vi klarer å engasjere publikum på veien?

    Oslo Museum har satt seg som mål om å bli Norges beste museum på sosiale medier. Bloggen innfrir nok ikke dette målet alene, men kan sammen med de andre sosiale mediene vi bruker, vise nye sider ved museet.»

    Spørsmålet om å engasjere publikum er avgjørende for om museets blogg skal bli en suksess, og her kommer vi inn på hva som gjør en museumsblogg, som alle andre blogger, god og inspirerende. En av de beste museumsbloggene jeg kjenner til er skrevet av Nina Simon og heter Museum 2.0. Den handler, vel å merke, om hvordan filosofien som ligger i web 2.0 kan tas i bruk i museumsdesign, og har kanskje derfor en fordel når det gjelder å lykkes i bloggmediet. Men det som gjør bloggen så god er at den er diskuterende, ikke informativ. Nesten alle innleggene diskuterer en problemstilling knyttet til museumsformidling, og Simon oppfordrer eksplisitt til kommentarer fra leserne. Samtidig knytter hun problemstillingene til helt konkrete, virkelige eksempler. På den måten blir det sammenheng mellom det fysiske museumsrommet og den virtuelle bloggen. Nå skal det sies at Simon er spesialist på hvordan man inndrar og aktiverer publikum i museumsutstillinger, og da er det kanskje ikke så rart at hun også er god til å aktivere bloggleserne sine.

    Jeg tror at om Oslo Museum klarer å skrive en blogg som er diskuterende, aktuell og utadrettet så vil de helt klart holde på min interesse. Med utadrettet mener jeg at bloggen skaper en kontekst rundt innleggene sine ved å referere til, og linke videre til, relevante saker som er diskutert andre steder, til avisartikler, til andre museer osv. Ved å gjøre dette kan de skape seg en plass i den offentlige debatten, eller i museumsmiljøet, og ikke lage et lukket rom som bare handler om Oslo Museum.

  • Aftenposten anmelder museer

    I sommer har Oslopuls (Aftenposten) testet Oslos museer. Sist ute er en anmeldelse av Teknisk museum. Anmeldelsene er strukturert av overskriftene Førsteinntrykk, Adkomst, pris og tilgjengelighet, Fasiliteter, Interaktivitet, Gavebutikk, Kafé, Lærte vi noe? og Museumssjekkens vurdering. For museene er det selvfølgelig veldig gledelig at de blir viet så mye oppmerksomhet av aftenposten, og anmeldelsene trekker nok fram det de fleste museumsbesøkende er oppatt av, men er det plass til grundigere anmeldelser av museumsutstillinger i aviser som aftenposten?