Blogg

  • 2015

    I år igjen starter jeg på et nytt år uten å vite særlig mye om hva som kommer til å skje. I starten av 2014 visste jeg at jeg skulle bo et halt år i Paris og et halvt år i København, og at jeg skulle jobbe mer med Lutter øre enn jeg hadde gjort tidligere. Det eneste prosjektet jeg visste jeg skulle jobbe med var «Med nye ører på» – et utviklingsprosjekt om lydformidling til reiselivsaktører. Det viste seg å bli til mye mer.

    Nå i starten av 2015 vet jeg at jeg skal fortsette å bo i København og at jeg fortsatt skal jobbe med Lutter øre. Ellers er det ganske åpent, men noen planer (og ønsker) har jeg:

    • Jeg vil fortsette å skrive om utstillinger jeg ser.
    • Jeg vil fortsette å jobbe med Lutter øre.
    • Jeg vil fortsette å etablere meg i København.
    • Jeg vil fortsette å bygge opp utstillingskritikk.no.
    • Jeg vil gjerne jobbe på et utstillingsprosjekt igjen.
    • Jeg vil gjerne jobbe med formidling og fortellinger i flere formater, som for eksempel spill.

    I tillegg gleder jeg meg til å se hva som dukker opp av nye prosjekter som jeg ennå ikke vet noen ting om.

  • 2014 med Lutter øre i fokus

    I 2014 ble Lutter øre formelt sett et firma. Etter å ha jobbet prosjektbasert i over to år så var tiden inne for å teste hvordan det ville være om vi begge to hadde fullt fokus på samarbeidet. Med innvilget støtte til et utviklingsprosjekt og ingen andre forpliktelser som ventet var omstendighetene også gode. (At vi bodde i hvert vårt land var en utfordring vi valgte å ikke la styre avgjørelsen.)

    Våren 2014 gikk vi på salgsmøter, presenterte oss der vi fikk muligheten, pitchet ideer, gikk på kurs i hvordan drive kulturnæring og jobbet med utviklingsprosjektet om lydformidling til reiselivet. Vi hadde lønn til noen måneder. De to foregående årene hadde vi opplevd å få flere prosjekter uten å gjøre noe særlig reklame, derfor regnet vi med at nå, når vi til og med jobbet målrettet for det, så ville det også dukke opp noe utover våren.

    Det skjedde ikke, ikke før vi nesten hadde gitt opp, og pengene for lengst var brukt opp og inntekten måtte spes på med andre prosjekter. Rett før sommerferien fikk vi plutselig tre oppdrag, og de kom fra helt andre kanter enn der vi hadde hatt oppmerksomheten vår.

    Høsten 2014 produserte vi fire lydturer for Ibsenmuseet til Sitatgata i Oslo sentrum. Vi gjorde en lydproduksjon for Næringsparken i Helgeland, og vi lagde 6 podkastepisoder om Alf Prøysen for barn mellom 3 og 6 år. I tillegg ble vi intervjuet av Kapital (stor stas!).

    Til å være første år som nystartet bedrift synes jeg vi klarte oss ganske godt. Men med «kontorer» i to land og en bransje der beslutningsprosesser og budsjetter tar lang tid (søknader, søknader, søknader), skal vi jobbe enda mer med å finne den formen og de prosjektene som passer best for oss. Det skal vi fortsette med i 2015.

  • Fortellinger i fortid og nåtid

    Kulturhistoriske utstillinger fortelles oftest i fortid ettersom de stort sett handler om historiske hendelser. Den klassiske fortellerformen er også fortidsformen – ”Det var en gang….” Men i sammenheng med det økte fokuset på å ikke bare formidle fakta, men også opplevelser og følelser har også presens-formen fått en plass i museumsformidlingen. Presens er et godt virkemiddel for å trekke publikum inn i en handling, og vi kjenner den godt fra litteraturen.

    Bruk av presens som virkemiddel knytter utstillingsmediet tettere til film og teater ved at man bygger opp en følelse av at hendelsene utspiller seg foran deg her og nå. Samtidig kan virkemiddelet få enda en dimensjon i og med at besøkeren faktisk beveger seg rundt. Man kan oppnå en følelse av at man ikke bare betrakter hendelsene, men også er med på dem. Man kan koble besøkerens fysiske, samtidige opplevelser til en fortelling som fortelles i nåtid, og dermed inkludere besøkeren i fortellingen.

    På bymuseet i London- Museum of London – har de to audiovisuelle, omsluttende installasjoner som minner mye om hverandre, bortsett fra at den ene forteller i presens og den andre i preteritum. Det gir to ganske forskjellige opplevelser for besøkeren.

    Pleasure Gardens

    5661c-img_1714Den ene installasjonen er en rekonstruksjon av en fornøyelseshave fra 1700-tallet. Installasjonen består av et rom med én inngang. Veggene i rommet er dekket av store projeksjoner og montre med klær fra perioden.

    31093-img_1711

    I midten av rommet er det enkle scenografiske elementer som skaper assosiasjoner til en hage. Projeksjonene viser film hvor skuespillere spiller scener fra en forlystelseshage i London. Et tilhørende lydspor fyller rommet.

    Menneskene på veggene er i samme størrelse som publikum og filmen som vises på de ulike veggene skaper en 360 graders opplevelse av scenen som utspiller seg. Museumsbesøkeren står midt i den historiske settingen.

    War room

    17274-img_1748Den andre installasjonen handler om bombingen av London under 2. verdenskrig og er også et rom hvor film, lyd og gjenstander er kombinert for å skape en omsluttende opplevelse for publikum. Men i stedet for å gi besøkeren en følelse av å være med under bombingen, ser man i denne installasjonen tilbake på hendelsene. For selv om lydsporet gir deg lyden av bomber som faller, så er bildene som vises på veggen en kombinasjon av historiske bilder og filmopptak av mennesker som forteller om sine opplevelser under krigen. Vi som ser på deler ikke disse erfaringene, vi får dem fortalt. Det er historier om noe som skjedde i fortiden, noe vi ser tilbake på og minnes.

    503c6-img_0499

    77e51-img_1749

    Det er tydelig er at museet har ønsket å formidle to forskjellige ting med de to installasjonene. I den første installasjonen er formålet å gi dagens mennesker en følelseav hvordan det var i forlystelseshagene. Publikums opplevelse av hagen og livet der er viktigere enn historiske fakta og opplevelsene til de mennesker som faktisk brukte forlystelseshagene på 1700-tallet. Det som formidles er et fenomen, mer enn konkrete hendelser, og det gjøres et forsøk på å skape gjenkjennelse for fortiden hos dagens mennesker. I den andre installasjonen derimot, er de konkrete, spesifikke historiene viktige. Det er ikke en installasjon som formidler en generell opplevelse av krig. Det er en installasjon som formidler spesifikke, personlige hendelser og opplevelser knyttet til bombingen av London. Vi som ikke har opplevd krigen (noe som gjelder de fleste av museumsgjestene) får fortalt hvordan det var av de som har opplevd den.

  • Virkemidler i innledningen

    ”When meeting something new, people experience a sense of urgency and have the idea that they have a short amount of time to find out what the exhibition is about; which particular approach or strategies the exhibition establishes; what one can expect to happen in the next hour; and what one can do at the exhibition.” Bruno Ingemann i Present on site, (2012, side 60).

    Ingemann oppgir ingen referanse til hva han baserer denne påstanden på, men jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Som museumsbesøkende føler  jeg ofte at jeg er nødt til raskt å finne ut hvordan jeg skal forstå utstillingen jeg har gått inn i. Men man trenger tid til å innstille seg på å forstå en ny tekst. En hver ny tekst er en barriere og det er avsenderens oppgave å fjerne barrieren eller lokke oss til å kjempe oss igjennom den. Samtidig er det ikke bare museets ansvar, publikum er også nødt til å ta seg tid til den forberedelsen som behøves. Når du skal lese en bok tar du den ut av hylla, du leser tittelen, kanskje vaskesedelen, og du vurderer om du ønsker å lese den. Hvor mange begynner på en bok de ikke vet noe om? Ikke så mange, tror jeg. Det er derimot veldig mange som ser utstillinger de ikke vet noe om. Men vet vi egentlig hvordan vi skal forberede oss på en utstilling? Kanskje er vi ikke like kjent med utstillinger som med andre medietekster.

    På Dansk Arkitektur Center i København viser de for tiden en utstilling om tre bygninger tegnet av arkitektfirmaet Lundgaard & Tranberg. Utstillingen heter ”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard &Tranbergs arkitektur”. Tor Nørretrander er en dansk fagbokforfatter og det er han som har kuratert utstillingen. Fordi utstillingen er kuratert av en som ikke vanligvis lager arkitekturutstillinger, så er også denne noe helt annet enn det man forventer av utstillinger som handler om arkitektur og arkitektfirmaer. Nørretrander er nok en som Bedford ville ha kalt ”theatrically-inclined”.

    ”Theatrically-inclined designers create a threshold experience for visitors that makes them feel welcome and secure in their knowledge of what followes. this is the liminal space, an anthropologis’s term for transitional rites or times It is the space, real or metaphorical, between the ordinary and the extraordinary, the known and the unknown – that is, the imagined world of an exhibition”  Leslie Bedford i Art as Experience (2014, side 123).

    I stedet for avanserte arkitekttegninger, teknisk fagspråk og tekster med bitte liten skrift, så er det poetisk språk, korte tekster, eksperimentelle kulisser og så store bokstaver at man kan se hva som står på lang avstand. Det jeg syntes var mest spennende med utstillingen var imidlertid innledningsdelen som fungerte slik Bedford beskriver, som en overgang mellom virkeligheten og utstillingens forestillingsverden.

    Utstillingen begynner med en svart tunnel med enkel, stemningsskapende tekst på veggen. Deretter kommer man inn i et mørkt rom der det henger fire-fem sekker fra taket. Tekst på veggen forteller at sekkene inneholder elementer fra de tre bygningene utstillingen handler om, og oppfordrer til å kjenne på materialene. Sekkene har hull så man også kan stikke hendene inn i sekkene, men man kan ikke se det som er inni.

     

    Det er tre grunner til at denne innledningen fungerer veldig godt. Det ene er at det er en avgrenset del i utstillingen hvor man ikke ser resten av utstillingen. Man blir derfor ikke distrahert til å gå videre til noe annet med en gang. For det andre så presenterer innledningen hva utstillingen overordnet handler om – de tre bygningene. Og for det tredje så gir den taktile aktiviteten besøkeren tid til forberede seg på å se en utstilling  om tre bygninger. Ved å kjenne på elementene og prøve å gjette hva det var blir man nysgjerrig på hvordan bygningene ser ut. Man begynner å forestille seg hva som venter i resten av utstillingen. Introen etablerer på den måten en motivasjon for å utforske utstillingen.

    Faren ved å vekke nysgjerrighet og få besøkeren til å forestille seg hva som kommer er at forventningene ikke blir innfridd. Og det skjedde til en viss grad i denne utstillingen. Man fikk aldri se de elementene man hadde kjent på i introen noe sted senere i utstillingen. Muligheten til å bruke et ledemotiv til å skape gjenkjennelse og sammenheng for besøkeren ble ikke utnyttet. Dersom publikum leter etter svar på spørsmål eller utdypning av hint som ble presentert i introen, og ikke finner det i resten av utstillingen kan det i verste fall føre til at introen virker mot sin hensikt, i stedet for å skape struktur og trygghet, skaper det forvirring.

    En annen ting som kunne forvirre publikum var at man i introen ikke blir presentert for arkitektformaet. Det er kanskje ikke så rart, for arkitektfirmaet nevnes jo i tittelen på utstillingen og den står jo på nettsiden og i alle programmer. Men dersom man går til DAC uten å ha lest programmet, slik jeg gjorde, så er det ikke sikkert man får med seg denne tittelen. For dansker som er litt interessert i arkitektur så vet man nok at det er det samme firmaet som har tegnet de tre bygningene. Om man ikke vet det er det vanskelig å forstå hva den røde tråden i utstillingen er og hva motivasjonen er for å lage en utstilling om akkurat disse bygningene. Men det kunne lett vært unngått om man hadde nevnt firmaet i introen. Dette er derfor et godt eksempel på at en utstilling er nødt til å kunne stå for seg selv, man kan ikke regne med at de besøkende har sett noe annet enn det man ser når man går inn i utstillingen. En god intro bør derfor inkludere informasjonen som er i tittelen og på en eller annen måte presentere alle de viktigste spillerne i fortellingen. Med mindre det er et poeng at noe skal avdekkes etter hvert eller være en overraskelse. Det er jo også et virkemiddel man kan bruke, selv om det var ikke tilfellet i denne utstilingen.

    ”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard & Tranbergs arkitektur” vises på Dansk Arkitektur Center i København fram til 21. september 2014.

  • Høstens tema: Virkemidler i utstillinger

    Litteraturen har jeg-person, beskrivelser, metaforer, sammenligning, personifisering, allvitende forteller, hopp i tid, tilbakeblikk, spenningskurve, forskjellige synsvinkler, osv. Filmen har i tillegg ulike billedutsnitt, klipp mellom forskjellige bilder, voice over, musikk, osv.  Diktet har bokstavrim, setningsbrudd, rim, osv.

    Men hva er utstillingsmediets virkemidler?

    Utstillinger har selvfølgelig gjenstander, utstillingstekster, bilder, film, lyd, det fysiske rommet og så videre. Men det er ikke virkemidler eller fortellende elementer i seg selv. Det er ulike medier. Bokens sider og bokstaver er ikke i seg selv med på å trekke deg inn i historien.

    Denne høsten arbeider jeg med å forstå og bruke virkemidler i utstillinger. For å kunne lage bedre og mer spennende utstillinger og formidlingsprosjekter og for å kunne forstå utstillingene jeg ser bedre. En tekst med gode virkemidler tyder på en avsender som virkelig ønsker å fortelle oss noe, og som har gjort seg umake for å få oss til å forstå det.

    Utstillingens sammensetning av ulike medietekster, gjenstander og interiør, kan brukes på samme måte som man klipper mellom forskjellige bilder i film. Meningen ligger ikke bare i enkeltelementene, men også i møtet mellom dem. En utstilling kan også ha forskjellig fortellertid (presens, preteritum, eller framtid), forskjellig synsvinkel (forskere, museet, personlige historier), fortellerstilen kan variere, det kan være brudd, sammenligninger, og metaforer, pauser og dypdykk.

    God bruk av medietilpassede virkemidler kan gi publikum bedre opplevelser og gjøre at man lærer mer eller bedre. I hvor stor grad man skal forvente at publikum lærer noe av en utstilling er omdiskutert. Mange mener man heller bør satse på å inspirere og gi følelsesmessige opplevelser. Men her en dag begynte jeg å tenker over at jeg aldri har hørt noen klage over at de lærte for mye av en utstilling. Det folk klager over er informasjon som blir formidlet uten omtanke. Å fokusere på å inspirere eller gi opplevelser er kanskje bare en annen måte å si at man formidler informasjon med omtanke og bruk av gode, medietilpassede virkemidler. Spørsmålet er hva slags virkemidler er mest effektive å bruke i utstillingsmediet?

    Hvilke virkemidler som er gode å bruke henger sammen med mediets kvaliteter og publikumssituasjonen og –opplevelsen. Det henger også sammen med hva slags historie man vil fortelle og hvordan man vil fortelle den. Utstillingsmediet er et komplekst medium hvor det er vanskelig å styre publikumsopplevelsen fordi det er så mange ukjente faktorer i spill. Som Polly McKenna-Cress og Janet A. Kamien skriver:

    The fact is exhibition is a very limited medium or form of direct communication. Although it can tap a huge variety of communication methods, users are still moving through space on potentially tired feet, having to work to ”get” what the exhibition is about by reading, thoughtful looking, and other forms of engagement. There are no particular payoffs for all this effort – no diploma, no raise, no improved G.P.A. – only personal satisfaction. And there are no punishment for simply cruising through.*

    Et av spørsmålene jeg skal jobbe med og studere i høst er:hva slags narrative strukturer og virkemidler gir det mening å bruke i utstillingsmediet for å gjøre dette lettere for publikum å få med seg det som formidles?

    Endel av refleksjonene og studiene vil jeg publisere løpende her på bloggen.

    *Polly McKenna-Cress & Janet Kamien (2013) Creating exhibitions: Collaboration in the planning, development, and design of innovative experiences.