Blogg

I bloggstafettens første innlegg skriver Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke om prosjekter der kunst og kunstnere har fått lov til å komme inn på kulturhistoriske museer. I disse prosjektene kom kunsten utenfra, og var ønsket som et ”eksternt og kritisk blikk” på museets praksis, skriver Slettvåg og Brekke.

av Liv Astrid Sverdrup, utstillingssjef på Nobels Fredssenter

Da jeg så tittelen på årets konferanse, fikk jeg et helt bestemt kunstverk på netthinnen, nemlig Monument to the Nationalist Government (1979/2009) av Michael Goldberg. Jeg kan vanskelig tenke meg et verk som passer bedre til «Fortiden for tiden. Møter mellom museer, arkiv og kunst.»

Hovedelementet i Goldbergs verk er rett og slett et arkiv. Nærmere bestemt et litt gammeldags grønt arkivskap i metall, av den typen som gjerne ble brukt på offentlige kontorer på 1960-tallet.

I de fire arkivskuffene har kunstneren arkivert alle raselovene som ble vedtatt i Sør-Afrika under apartheidstyret. De fire statsministrene Malan, Strijdom, Verwoerd og Vorster har fått hver sin skuff, inndelt etter deres regjeringstid i tiden fra 1948-79. Publikum kan åpne skuffene, og selv lese lovene.

Goldbergs arbeid viser på en enkel og urovekkende måte hvordan rasisme og raseskille ble satt i system. Arkivskapets rene og ryddige utseende står i skarp kontrast til det skremmende omfattende lovverket, og de brutale konsekvensene det hadde.

Politisk kunst?
I vår hjemlige kunstdebatt rynkes det ofte på nesa over selve begrepet «politisk kunst». Men for mange av de sørafrikanske kunstnerne var kunsten også del av en politisk kamp.

I utstillingen «Mot og Motstand» der Goldsbergs verk ble vist, valgte vi på Nobels Fredssenter, sammen med den sørafrikanske kunstneren og kuratoren Gavin Jantjes, å fortelle historien om Sør-Afrika og de fire sørafrikanske fredsprisvinnerne gjennom samtidskunst, film og foto.

Å velge kunsten som inngang til historien om Luthuli, Tutu, de Klerk og Mandela ga mange gode erfaringer. Gjennom kunsten åpnet det seg flere muligheter for dialog med publikum. Hvert kunstverk skapte ulike innganger til refleksjon om Sør-Afrikas historie og de fire fredsprisvinnernes historie.

Utstillingen åpnet først i Nasjonalgalleriet i Cape Town, og senere på Fredssenteret i Oslo. I Cape Town åpnet Dronning Sonja utstillingen med Desmond Tutu og Frederik Willem de Klerk til stede. Å høre hvordan fredsprisvinnerne selv opplevde utstillingen var spennende. Men like interessant var det å høre fra museumsdirektøren at for første gang hadde også museumsverter og rengjøringspersonale engasjert seg i diskusjoner om museets utstilling og enkeltverkene.

Kurator Gavin Jantjes forteller HM Dronning Sonja og utenriksminister Jonas Gahr Støre om Goldbergs verk.
Fra åpningen av utstillingen «Mot og motstand» på Nobels Fredssenter 7. mai 2010.
Foto: Sara Johannessen / Nobels Fredssenter

At mange av kunstnerne selv deltok på åpningen, og i egne seminarer i både Cape Town og Oslo var verdifullt. Her ble kunsten også utgangspunkt for samtaler om dagens Sør-Afrika og de utfordringer landet står overfor. Spesielt sterkt ble møte med kunstneren Churchill Madikida
som deltok i utstillingen med verket Virus V (2005) om søsteren som døde av hiv/aids.

I tiden som kommer tror jeg vi må utfordre forestillingen om at museer bare skal være museale, at kunstutstillinger bare er til for kunsten, og at arkiver bare er til for historien. Som en ung kulturinstitusjon har vi valgt å bruke ulike fortellergrep for å fortelle den mer enn 100 år gamle historien om fredsprisen. Samtidig ønsker vi å løfte frem nye og samfunnsaktuelle tema. Slik ønsker vi å være en aktiv og aktuell samfunnsinstitusjon slik også Siri Slettevåg og Åshild Andrea Brekke påpeker viktigheten av.

Et lite apropos til slutt; i skrivende stund runder vi i dag syv milliarder mennesker på kloden. I 2009 viste vi fotoutstillingen «Steder der vi bor» om den eksplosive befolkningsveksten. Sammen med den norske Magnum-fotografen Jonas Bendiksen skapte vi fire fysiske slum-miljø i utstillingen, for å fortelle at for første gang i historien bor flertallet av oss i byer. Med utstillingen, og i debatter og et eget undervisningsopplegg forsøkte vi å peke inn i fremtiden.

Gjennom fotografens linse, og kunstnerens håndfaste arbeid, kan vi bedre forstå historien om fortiden, og reflektere om den fremtiden som venter oss. Slik kan museer i dag romme historier både om fortiden og fremtiden.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.
Forrige innlegg, «Om huskunstnarar og handlingsrom» ble skrevet av Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke, neste innlegg vil bli skrevet av Hege Børrud Huseby.

Av: Åshild Andrea Brekke og Siri Slettevåg, Norsk Kulturråd,

redaktører av ein erfaringsrapport frå
Forsvarsmuseets Artist in Residence prosjekt

Fleire av stortingsmeldingane knytte til kultursektoren som har komme dei seinare åra, legg vekt på at arkiva og musea skal vera aktive og aktuelle samfunnsinstitusjonar. Dei skal ha fokus på kritisk refleksjon og skapande innsikt, og skal fungera som møtestader og sosiale arenaer for mange ulike grupper. Institusjonane skal med andre ord vera med på å styrkja demokratiet og ytringsfridomen gjennom arbeidet sitt.

Arkiv og museum er ulike når det gjeld å tolka og setja ut i livet rolla som kritisk reflekterande samfunnsinstitusjonar. Det er rom for stor variasjon i måtar å operasjonalisera samfunnsrolla på. Forvarsmuseet valde gjennom sitt Artist-in Residence-prosjekt (AiR) å gripa denne rolla på ein ny og utfordrande måte. Prosjektet vart skipa dels etter inspirasjon frå Kulturrådets prosjekt ”Museale forstyrrelser”, som vart avslutta i 2009, og dels etter erfaringane med ”Miss Landmine Kambodsja”-utstillinga på Forsvarsmuseet, òg støtta av Kulturrådet. Som ”artist-in-residence” hadde kunstnar Morten Traavik fast arbeidsplass på museet og i utgangspunktet full kunstnarleg fridom til å sjå kritisk på ulike sider ved militær verksemd.

Forsvarsmuseet ville altså prøva handlingsrom og nye formidlingsformer. Dei ville ha eit eksternt og gjerne kritisk blikk på eiga verksemd. Så kvifor vart prosjektet så omstridd hjå museumseigarane at dei freista å stogga det? Vi trur at dette vart vanskeleg fordi eigarane i løpet av prosjektet oppdaga at dei hadde liten eller ingen kontroll på kunstnaren. Dette er kan hende heile utfordringa ved å opna for kunstnarisk fridom – ein må sleppa kontroll og kan risikera å ikkje lika resultatet.

Med AiR-prosjektet gjekk Forsvarsmuseet i Oslo føre med eit modig og nyttig stykke nybrottsarbeid, ikkje minst fordi dei tilhøyrer ein type museum som kan hende har eit tettare forhold til eigarane sine av di dei er eit etatsmuseum.

Liknande prosjekt har likevel fungert godt både ved Luftfartsmuseet i Bodø og Armémuseet i Stockholm, og har gjeve opphav til interessante diskusjonar og problemstillingar som er viktige i den stadige vidareutviklinga av samfunnsrolla til musea og arkiva. Bratt læringskurve og motvillige eigarar til tross, Forsvarsmuseet har tydelegvis lært mykje av denne prosessen og gjort seg erfaringar som har stor overføringsverdi til andre prosjekt, både ved eige og andre museum. Til alt overmål har det heller ikkje skremt dei frå å tenkja seg nye slike samarbeidsprosjekt i framtida.

Både spørsmål om kva kunst er, og korleis den fungerer i offentlege rom, er berre nokre av problemstillingane som har komme til syne i løpet av prosessen. I Bodø noterer dei seg at ein av dei tinga som er spennande med eit slikt kunstverk ”… er at i skjæringspunktet mellom dem som blir støtt og provosert og dem som synes kunstidéen er morsom og interessant, oppstår det nye problemstillinger.” (Aasjordet White, Luftfartsmuseet i Bodø).

(Den fullstendige erfaringsrapporten frå Forsvarsmuseet sitt AiR-prosjekt er i kjømda, og vert tilgjengeleg til årskonferansen til Kulturrådet i november.)

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettet på http://museumsandmedia.blogspot.com.

26. oktober: Norsk kulturråd – ved Siri Slettvåg og Åshild Andrea Brekke
– «Om huskunstnarar og handlingsrom»