Blogg

  • Et møte med en museumsansatt – SMK København

    Navn: Martine Seedorff
    Stilling: frivillig på Statens Museum

    Gjennom bloggen We Unite har jeg blitt kjent med Martine Seedorff som er frivillig for Statens Museum for Kunst i København. Her forteller hun om sine arbeidsoppgaver.

    – Hver onsdag eftermiddag arbejder jeg som frivillig på Statens Museum for Kunst i Unges laboratorium for kunst som kunstpilot med 30 andre unge mennesker i aldersgruppen 15 – 25. Vores arbejde er at hjælpe museet med at målrette ung-til-ung formidling og kommunikation. Det gør vi ved at holde åbne arrangementer med forskellige kunstneriske omdrejningspunkter og forskellige samarbejder ved f.eks. at repræsentere museet på Roskilde Festival.

    – Det frivillige arbejde giver en unik mulighed for at opleve en kulturinstitution indefra, møde de forskellige afdelinger og lære om den lange arbejdsproces der ligger bag en udstilling lige fra kunsthistorikeren til arkitekterne og grafikkernes arbejde, samt ikke mindst at møde andre unge med interesse for kunst (læs mere på http://www.ulk.dk).

    – Under åbningsweekenden af den nye særudstilling med Hammershøi på museet blev jeg lønnet for at være guide i museets smartphone og Ipod application, hvilket gav en ny viden om hvordan den typiske museumsgæst oplever app’en og for nogens vedkommende ligefrem, første gang de står med en Ipod Touch i hånden, som kan lånes i billetsalget.

    – For det første var de fleste begejstrede for App’en som udstillingen også lægger op til kan vække billederne til live og bruges som både supplering og perspektivering til værkerne ved f.eks. at vise billeder og film der ikke er en del af udstillingen. Hvilket jeg oplevede hos en gæst der glædeligt fortalte efter han havde set udstillingen “… at den båd i den ene film den eje hans ven.”

    – Der hvor App’en valgte problemer var typisk hos de folk der ikke er vant til at bruge deres smartphone eller en Ipod Touch. Layoutet af App’en og dens brugervenlighed kommer her til at spille en central rolle. Det skal både i udstillingen og på App’en være tydeligt hvilke værker der hænger sammen med hvilket link i App’en.
    Ligeledes er vi som mennesker forskellige og med forskellige måder hvorpå vi ønsker at opleve en udstilling. En knivskarp beskrivelse af hvad museumsgæsterne får ud af App’en var derfor også prioriteret højt.

    – I forhold til Hammershøi App’en er den bygget op på den måde at der er seks værker som museet har valgt og gå i dybden med i små film på et par minutter. Derudover er der også et kort hvor man kunne se de udvalgte værkers motiv i byen i dag, en længere biografi om Hammershøi og fortællinger om opsætningen af udstillingen. Når jeg forklarede gæsterne formålet med App’en som et redskab til både at kunne forstå værkerne i deres samtid men i særdeleshed også hvad vi kan bruge Hammershøis malerier til i dag, var det som om de bedre forstod App’ens brugerflade, fordi de kendte til dens formål.

    Hvis har nogen spørgsmål må du endelig skrive til martine@seedorff.dk

  • Danseren – det der som setter deg igang.

    For en stund siden skaffet jeg meg Merete Morken Andersens bok Skriveboka. Boka er full av nyttige tips og refleksjoner om det å skrive, både skjønnlitterært og sakprosa. Særlig liker jeg Andersens beskrivelser av de fem stadiene i skriveprosessen, eller de fem musene som hun kaller dem – danseren, samleren, skaperen, ordneren og analytkeren. Å bli klar over disse fem stadiene, og de fem ulike måtene å jobbe på og forholde seg til teksten, kan være til stor hjelp for å unngå å stå fast i arbeidet med en tekst.

    Jeg har tidligere, uten å bruke Andersens betegnelse, skrevet om danseren. Det var i dette innlegget som handlet om hvordan jeg endte opp med å skrive masteroppgave om historiske utstillinger og medier. Det jeg beskriver i dette innlegget er hvordan danseren ble satt i sving. I følge Andersen er det danseren som får deg til å bli nysgjerrig og som ser nye ting i sammenheng. Jeg skriver i innlegget «As most master students, I believe, my interest for my chosen subject did not arise from a pointed and specific question or hypothesis, but rather from a vague feeling that there is something here. Something that might be revealed if you dig deeper into it. Something that intrigues you, but you are not sure why.» Dette noe, det er danseren i arbeid.

    Selv om Andersens bok handler om det å skrive, så gjelder de fem musene for alt skapende arbeid. Det er veldig nyttig å bli klar over disse ulike fasene i sitt eget arbeidet, men kanskje enda viktigere når man arbeider sammen med andre. Hvordan kan man gi rom for hverandres dansere? Når har man samlet nok informasjon? Hvordan skal man gi rom for at mange kan skape sammen? Hvem skal ta seg av å ordne materialet? Setter man av tid til å analysere det man har gjort?

  • Nettutstilling – Del 5: Hva skal nettutstillinger brukes til?

    Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium, Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut?)

    Medietekster som tilhører samme sjanger brukes til det samme formålet, og har derfor noen likheter. Men hva skal nettutstillinger brukes til? Det var dårlig med svar i diskusjonen, og ingen hadde egentlig noen erfaringer med vellykkede nettutstillingsbesøk. Derfor var det desto flere spørsmål:

    Er nettutstillingen en aktivitet?

    Skal man se/ta/spille/oppleve en nettutstilling med samme innstilling som når man setter seg for å se en film, eller spille et spill?

    Når forestiller man seg at folk skal bruke nettutstillingene?

    Søndag formiddag? Fredag kveld? Mens man venter på bussen? Mens man tar toget? Er det mobilen som blir nettutstillingens tekniske medium?

    Hvor lenge ønsker man at folk er inne på nettutstillinger?

    De digitale fortellingene på Digitalt fortalt er korte, kun 3 minutter. Samtidig vet man at folk kan bruke timer på dataspill og nett-tv. Hvor skal man plassere nettutstillinga? Er det noe man tilfeldigvis havner innom, eller noe man oppsøker og setter av tid til å bruke?

    Hvem er målgruppen?

    Er det skoleelever? Barnefamilier? De som ellers ikke går på museet? Ungdommer? Unge voksne? Eldre? Den vitebegjærlige, eller den som søker opplevelser?

    Hvorfor oppsøker man en nettutstilling?

    For å finne svaret på et spørsmål? For å få en estetisk opplevelse? For å se på bilder av gjenstander fra museets magasiner? For å høre en fortelling? For å gjøre oppgaver? For å delta med egen kunnskap? For å komme i kontakt med museet?

    Jeg tror dette er forventninger som må avklares både hos produsenter og brukere av nettutstillinger. Så lenge man ikke har noen klar forståelse av når og hvordan nettutstillinger skal oppleves, så er det vanskelig å få grep på hva det er eller hva det kan være.

  • Nettutstilling – Del 4: Hvordan ser en nettutstilling ut? Økonomi og muligheter.

    Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?, Del 3: Nettutstillingen som medium.)

    I diskusjonen om nettutstillinger var vi langt fra å klare å sette ord på hvordan en nettutstilling ser ut eller oppleves. Men en ting var alle var enige i, og det var at nettutstillinger må ha en spesiell atmosfære som skiller seg fra museets nettsider. Nettutstillinger må være noe annet.

    Andre forslag nettutstillingers karaktertrekk var blant annet:

    • Nettutstillingen er avgrenset.
    • Det er brukerens bevegelsesrom som er definerende.
    • Man må ha mulighet til å bevege seg rundt slik man selv ønsker.
    • Det må være et faglig utgangspunkt.
    • Hensikt og avsender må være klar.
    • Det må være en klar mening bak.

    Spørsmål som dukket opp:

    • Er det form eller innhold som skal definere nettutstillingen?
    • Må det være en fagperson som står bak?
    • Hva med brukermedvirkning?

    Og som noen så godt sa det: ”Vi har jo en slags forestilling om hva det kan være siden vi reagerer med en gang på det vi mener ikke er en nettutstilling.”

    Kanskje må vi bare begynne å lage nettutstillinger?

    Den økonomiske utfordringen

    Et problem, som det er viktig å erkjenne, er den økonomiske utfordringen det er for et museum å lage en nettutstilling. Mange har nok en ganske tydelig forestilling av hvordan en god nettutstilling burde være, men slike multimediale prosjekter vil kreve store ressurser. Utfordringen er da å finne løsninger som museene har økonomisk og kompetansemessig muligheter til å gjennomføre.

    Kanskje bør man lete etter inspirasjon i helt andre miljøer og blant helt andre uttrykk enn det som vanligvis knyttes til museer. Kanskje kreves det også en helt annen nytenkning hos museene for hvordan nettet kan brukes. Hvordan kan man for eksempel bruke allerede eksisterende plattformer? Hvor mye kan man få til med en enkel html-nettside og hyperlinker? Kanskje burde man hente inspirasjon fra interaktiv litteratur? Kanskje man må leke litt?

    Jeg tar gjerne utfordringen med å prøve å lage en nettutstilling med bruk av for eksempel en bloggplattform, med utgangspunkt i de karaktertrekkene som er listet opp i begynnelsen av innlegget.

  • Nettutstilling – Del 3: Nettutstilling som medium

    Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?.)

    Overgangen til dataskjermen
    På nettet er det mange eksempler på etterligninger av andre eldre medier – for eksempel nettaviser, nett-radio, nett-tv, nettmagasiner og e-bøker. For noen medier er overgangen til nett smertefri, og mediet trenger ikke store endringer for å tilpasse seg dataskjermen og distribusjonen over nett. Utstillingen, derimot, er et av de mediene som har større problemer med overgangen til dataskjermen. Det mister rett og slett en veldig viktig del av sitt opprinnelige særpreg, nemlig tredimensjonaliteten. Uten tredimensjonaliteten er ikke utstillingen så mye annet enn tekst og bilder. Det vil si, det ligner en bok, et magasin, o.l.

    Andre kjennetegn ved utstillingen som medium er multimedialitet, et spesifikt sammfunnsoppdrag, en forankring i faglig forskning, publikums frihet til å selv velge hva man vil se og når man vil se det (i motsetning til film). Disse kjennetegnene overlever overgangen til nett, men hvis man fjerner tredimensjonaliteten, så passer denne karakteristikken også til et tema-magasin, et tidskrift og en foto-reportasje. Om man tar innholdet i en utstilling og gjør det todimensjonalt hvordan skiller det seg fra disse sjangrene?

    Kanskje kan man finne svaret ved å se på avsenderen og samfunnsoppdraget. Utstillingers avsendere er tradisjonelt anonyme og flertallige (menneskene), og samtidig svært synlig og enhetlig (institusjonen). I tillegg er innholdet forankret i forskning. Museumsutstillinger har også et samfunnsoppdrag som er svært annerledes enn aviser og magasiner. Kanskje er det her man finner de definerende faktorene for nettutstillinger?

    Museets eget medium
    Utstillingen er museenes medium, slik teaterforestillingen er teatrenes, og avisen er avishusenes. Når man skal vurdere bruken av begrepet nettutstilling så må man spørre seg om man skal ta mest hensyn til utstillingens tradisjonelle egenskaper som medium, eller om man skal ta utgangspunkt i utstillingen som museets særegne medium. Lager man nettutstillinger fordi man ønsker å legge utstillinger på nettet, eller fordi man flytter museets aktivitet fra bygningen til dataskjermen? Utstillingen er museenes medium, men ikke museets eneste medium. Museer kommuniserer også gjennom bøker, artikler, kataloger, blogger, nettsider, sms, sosialenettverk og så videre.

    Hvis man finner ut at man ønsker å lage et todimensjonalt motsvar til den tredimensjonale utstillingen, og hvis rommet er det som til syvende og sist er den definerende faktoren for den fysiske utstillingen, hva er den definerende faktoren for nettutstillingen? Hva er nettutstillingens ”romlighet”? Holder det å bytte ut fysiske gjenstander med fotografier av gjenstander, og publikums kroppslige bevegelse i rommet med navigasjon gjennom ulike nettsider?