Tekster med avsendere

Lutter øre, Teori

I Lutter øre arbeider vi med å formidle komplekse problemstillinger, historie, forskning og viten. Det gjør vi ved å bruk lyd som medium og samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet lytteren er i som virkemiddel. Vi mener at det i de fleste tilfeller er viktig at fagfolkene og forskerne selv får lov til å formidle det de er eksperter på. Alle tekster har en avsender, og vi mener det er lettere for publikum å forstå en tekst dersom man kjenner denne avsenderen. Vårt bidrag er å skape en god ramme for innholdet.

I utstillingsproduksjon er samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet helt sentralt og også der mener jeg at forskere og fagfolks stemmer burde bli mer synlige. Viten er ikke en objektiv størrelse, og prosjektene museet setter i gang er resultater av enkeltpersoner og gruppers engasjement og ideer. Jeg tror også at det vil være lettere for publikum å forstå utstillinger om avsenderen ble tydeligere. Særlig nå når verken publikum eller museum anser museets fortelling som den eneste og riktigste. Likevel bruker man fremdeles et formidlingsspråk som skjuler avsendere, motiver og kontekstuelle påvirkninger. Ønsker man at det skal se ut som om utstillingene oppstår ut av intet?

Fra fakta til form

Debatt

En av grunnene til at jeg interesserer meg for utstillinger er at jeg synes prosessen det er å endre fagkunnskap i tekstform til en visuell og romlig utstilling er veldig spennende. Og jeg mener det er her hvor en utstillings suksess skapes.

Erfaringene jeg har fra ulike utstillingsprosjekter tyder på at samarbeidet mellom fagfolk og utstillingsdesignere ofte er overflatisk og komplisert. Det kan være en manglende vilje til å sette seg inn i hverandres tilgang til oppgaven, men det kan også være manglende verktøy til å få til en prosess der det faglige innholdet er 100% med i hele konseptutviklings- og designperioden.

I Lutter øre har vi valgt å gjøre intervjuer med fagfolk for å la det faglige innholdet bli en del av formen. På den måten har vi både mulighet til å gjøre innholdet forståelig og beholde ekspertens egne ord. Det kan virke som om det er lettere å gjøre dette med lyd enn med tekst. Tekst er tross alt forskernes medium. Det kan være vanskelig å skrive på en helt annen måte enn man er vant til, og vanskelig å la andre endre på det man har skrevet.

Jeg drømmer om å få være med på et utstillingsprosjekt der innholdet – faktaene -løsrives fra tekstene og transformeres til visuelle og romlige elementer. Jeg vil jobbe fram et utstillingskonsept i en kreativ prosess sammen med designere og fagfolk, hvor det er utstillingens konkrete innhold som diskuteres, ikke overordnede temaer.

Jeg vil gjerne høre om gode erfaringer fra samarbeid mellom fagfolk og designere. Hva gjorde at det fungerte godt?

Kompliserte utstillingstekster, går det an?

Museumsbesøk

Designmuseum Danmark har de siste fem månedene vist utstillingen Pladecovers – vinylens revival.

I det første rommet kan man lese en introduksjon til utstillingen (over) og se eksempler på hvordan platespilleren har utviklet seg (under).

Deretter kommer man inn i et rom med en tidslinje på den ene veggen, og oppheng av platecovre på tvers gjennom hele rommet. Plateomslagene er sortert etter tema – som dyr, grafisk print, transport, nasjonalisme, svart-hvitt og lignende.

Fra introduksjonsteksten:

«Mens timelinen danner en fælles dramatisk akse i forløbet, peger de første temaer mere overordnet på nybrud stiltendenser og genrebevissthed, mens de efterfølgende især opsporer æstetiske og motivmessige omdreiningspunkter i coverets rodnetsaktige udvikling i feltet mellem finkultur og populærkultur: kvindelige og mandlige ikoner, kroppen og kønnet, spykedelisk bevissthedsudvidelse, urbanitet, animalisme, typografisk æstetik m.m.»

Det jeg ble mest oppmerksom på i utstillingen var språket og innholdet i tekstene. De var velskrevet, detaljerte og med fagelig tyngde. Likevel syntes jeg ikke de var for vanskelige. Med utdannelse innenfor medievitenskap og visuell kultur har jeg både erfaring med tematikken og terminologien, og interesse for det. Noe som selvfølgelig har betydning både for at jeg syntes tekstene var lettleste og interessante. Jeg synes likevel det var forfriskende med museumstekster som ikke undervurderer publikum. Målgruppen er nok også høyt utdannede, kulturinteresserte vinylkjøpere.

«Hvor 50’erne præges av en spaltning mellem pastelfarvede syngende jakkesæt i det nyteknologiske farvefoto, muntre illustrationer, organisk modernisme og jazz’ens raffinerede typografi og sort/hvide fotografi, er 60’erne årtiet, hvor håret touperes i kvindegrupperne, cuts-out og collageæstetikken dyrkes i illustrationen, felliniske universer ses i fotografiet, og psykedeliaen bryder igennem med sin sammensmeltning af tekst og billede.» (Fra teksten Nybrud 1 – Stiltendenser 1950-1980)

Her har de i hvert fall ikke fulgt prinsippet om så korte setninger som mulig. Og kanskje fungerer det noen ganger også?