Å vekke publikums fantasi

Pierre Curie has come on stage in Marie’s life at the precise moment at which it was suitable that he should appear.

            The year 1894 has begun. Marie is assured of obtaining her license in July. She is beginning to look beyond, she is more available, and the spring is beautiful. Pierre is already captive to his singular little blond person.

            It is clear that, making his way at once through the realms of the sublime and of theoretical physics, Pierre still finds himself alone at thirthy-five years. And Marie Sklodowska very quickly appears to him as the Unique, capable of accompany him there.

           But lofty thinking is ill compensated. At thirty-six years, Pierre Curie earns thirty-six hundred francs per year at the School of Physics.

 She was one of those who work one single furrow.

Lydia Davis, utdrag fra novellen ”Marie Curie, So Honorable Woman” (2001)

 

Formidling handler om å skape bilder i publikums hode. Det handler om å få publikum til å leve seg inn i det som formidles. Det er først da formidlingen fungerer.

Man ønsker at publikum skal få en forståelse for noen historiske hendelser eller et naturfaglig fenomen, og kanskje til og med få et endret syn på verden. Men for å forstå må man relatere det man får vite til noe man allerede har med seg. Den informasjonen som presenteres må resonnere og vekke gjenklang hos publikum. Utfordringen er å finne de ordene og bildene som gjør det.

Lydia Davis, som jeg begynte dette innlegget med, er en mester i å formidle mye med få ord. Hennes novelle om Marie Curie gir en forståelse for Marie Curie som person, men også for tiden hun levde i.

Hvor mye informasjon trenger man, og hvilken informasjon trenger man for at besøkerens egen fantasi skal ta over?

I litteraturen er det det visuelle som må fylles inn av leseren, i film er det ofte karakterenes tanker og følelser man selv må tolke. På teater må man fylle ut omgivelsene og i moderne teateroppsetninger eksperimenterer man med hvor lite scenografi som egentlig behøves. Noen filmskapere leker også med dette grepet. For eksempel Lars von Trier i Dogville. I Dogville er alle vegger og veier bare krittstreker på et svart gulv, likevel tar det ikke så lang tid før man ser landsbyen for seg uten problemer. I Joe Wrights filmatisering av Anna Karenina spilles mange av scenene på et stort teater. Publikum kan velge å bare se den scenografien som er eller se for seg de ”naturlige” omgivelsene (en gate, en stue, et soverom) som teatersettingen illustrerer. Publikum er selv med på å skape verket.

I utstillinger er det også en vekselvirkning mellom scenografi og publikums forestillinger. Men er det tydelig for utstillingsdesignere hvilken verden man vil flytte publikum til? Og er det et bevisst valg om når man vil vekke forestillinger og når man vil trekke oppmerksomheten til tingene og situasjonen her og nå?

För at läsprocessen och läsförståelsen ska fungera på utställningsgolvet kräver jag att innehållet i texten är formulerat så att jag får leva med min fantasi och mina associationer, texten ska väcka inre bilder. Budskapet ska komma mig till del genom att beröra både mitt aktiva och mitt meditativa jag.

Margaretha Ekarv, fra boka Smaka på orden: Om tekster i utställningar (1991)

Hva skal utstillingstekster?

Utstillingstekster bør brukes like varsomt, sparsomt og nøye gjennomtenkt som gjenstander, film og romlige virkemidler. Men hva skal utstillingstekstene?

Kort er bedre en langt?

I boka Present on Site: Transforming Exhibitions and Museums sammenligner Bruno Ingemann de nye tekstene i Nationalmuseets faste utstilling fra 2008 med de gamle tekstene fra 1972. Tekstene i den nye utstillingen er mye kortere enn i den gamle, og dette blir på museets hjemmeside trukket frem som noe positivt, men Ingemann er ikke enig i at å korte ned tekstene i seg selv fører til bedre utstillingstekster.

”When the National Museum enthusiastically writes that it took 18 hours to read all the texts in the 1972 exhibition and it only takes one and a half hour in the new exhibition, they have missed the point. Namely that the key is to 1) create a fundamental framework through which visitors must see the exhibition and 2) define significant issues in the exhibition. The point is also that the composition of objects (and not text) must also provide a common thread.” (Ingemann 2012, 71).

Jeg har verken sett den gamle eller den nye utstillingen, så jeg skal ikke si noe om jeg synes Ingemann har rett eller ikke, men jeg synes det er et interessant argument og et viktig poeng at fokuset på korte tekster kan få oss til å glemme de viktigste av alt – meningen og sammenhengen.

Hva er en god tekst?

Utstillingstekster skal være lettleste, ha stor nok skrift, en god font. Dette er retningslinjer som stort sett alle som lager utstillinger følger i dag. Og det har helt klart hjulpet på lesbarheten i utstillinger at man har arbeidet mye med dette. Men når dette er på plass, hva skal det ellers til for at utstillingstekster fungerer ekstra godt?

En utstillingstekst må fungere på tre ulike parametere for å bli god. Det må være godt designet, den man formidle noe interessant innhold og den må oppleves som en meningsfull del av utstillingen som helhet.

Min erfaring er at det beste en utstillingstekst kan gjøre er å få meg til å se gjenstandene, tenke over dem og forstå deres rolle i historien og for forskningen.

Etter å ha jobbet med stedsspesifikk radio noen år har jeg igjen og igjen fått erfare at når man jobber med innhold som skal forstås i sammenheng med fysiske omgivelser så skal man, for å holde på lytterens oppmerksomhet, sørge for at man hele tiden kobler den informasjonen man formidler til det man ser. Blir det lenge mellom referansene til omgivelsene mister lytteren lett fokuset. Det samme tror jeg gjelder for utstillinger. Den besøkendes oppmerksomhet må hele veien ledes tilbake til gjenstandene eller stedet man er på. Hvis ikke kan man jo bare lese en bok hjemme i sofaen. Tekstene bør ikke oppleves som viktigere enn tingene.

Museet for Søfart

Et eksempel på en utstilling hvor samspillet mellom tekster og gjenstander fungerer veldig godt er den faste utstillingen på det nye Museet for Søfart i Helsingør. Overordnet er denne utstillingen veldig god. Men noe av det som gjorde opplevelsen ekstra positiv, synes jeg, var at utstillingsdesignet fikk meg til å se på gjenstandene.

IMG_0497

Det er flere grunner til at de har fått til dette. For det første har de valgt å lage en utstilling basert på samlingene, i stedet for å prøve å fortelle en kronologisk historie om dansk sjøfart. For det andre er hver historie de forteller knyttet til en eller flere gjenstander. Det er i det hele tatt lite overordnet informasjon. De store linjene kommer fram gjennom gjenstandene og deres historier.

IMG_0499

I følge en artikkel i New York Times er museene stadig mer opptatt av tekstene i utstillingen. Det viktigste tegnet på at en tekst fungerer er hvis noen leser den høyt, mener museumskonsulenten Judy Rand.

Retro Nørrebro

dagens kontor café Retro

 

Lørdager kan brukes til å sende rapporter til Oslo kommune, lese i Lydia Davis for inspirasjon til utstillingstekster, få gode nyheter fra gode venner, skrive prosjektbeskrivelser til nye utstillingskonsepter og drømme om hva Kollektivradio.no kan bli til i framtiden.

Dagens kontor er: Retro Nørrebro i Jægersborgsgade.

Virkemidler i innledningen

”When meeting something new, people experience a sense of urgency and have the idea that they have a short amount of time to find out what the exhibition is about; which particular approach or strategies the exhibition establishes; what one can expect to happen in the next hour; and what one can do at the exhibition.” Bruno Ingemann i Present on site, (2012, side 60).

Ingemann oppgir ingen referanse til hva han baserer denne påstanden på, men jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Som museumsbesøkende føler  jeg ofte at jeg er nødt til raskt å finne ut hvordan jeg skal forstå utstillingen jeg har gått inn i. Men man trenger tid til å innstille seg på å forstå en ny tekst. En hver ny tekst er en barriere og det er avsenderens oppgave å fjerne barrieren eller lokke oss til å kjempe oss igjennom den. Samtidig er det ikke bare museets ansvar, publikum er også nødt til å ta seg tid til den forberedelsen som behøves. Når du skal lese en bok tar du den ut av hylla, du leser tittelen, kanskje vaskesedelen, og du vurderer om du ønsker å lese den. Hvor mange begynner på en bok de ikke vet noe om? Ikke så mange, tror jeg. Det er derimot veldig mange som ser utstillinger de ikke vet noe om. Men vet vi egentlig hvordan vi skal forberede oss på en utstilling? Kanskje er vi ikke like kjent med utstillinger som med andre medietekster.

På Dansk Arkitektur Center i København viser de for tiden en utstilling om tre bygninger tegnet av arkitektfirmaet Lundgaard & Tranberg. Utstillingen heter ”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard &Tranbergs arkitektur”. Tor Nørretrander er en dansk fagbokforfatter og det er han som har kuratert utstillingen. Fordi utstillingen er kuratert av en som ikke vanligvis lager arkitekturutstillinger, så er også denne noe helt annet enn det man forventer av utstillinger som handler om arkitektur og arkitektfirmaer. Nørretrander er nok en som Bedford ville ha kalt ”theatrically-inclined”.

”Theatrically-inclined designers create a threshold experience for visitors that makes them feel welcome and secure in their knowledge of what followes. this is the liminal space, an anthropologis’s term for transitional rites or times It is the space, real or metaphorical, between the ordinary and the extraordinary, the known and the unknown – that is, the imagined world of an exhibition”  Leslie Bedford i Art as Experience (2014, side 123).

I stedet for avanserte arkitekttegninger, teknisk fagspråk og tekster med bitte liten skrift, så er det poetisk språk, korte tekster, eksperimentelle kulisser og så store bokstaver at man kan se hva som står på lang avstand. Det jeg syntes var mest spennende med utstillingen var imidlertid innledningsdelen som fungerte slik Bedford beskriver, som en overgang mellom virkeligheten og utstillingens forestillingsverden.

Utstillingen begynner med en svart tunnel med enkel, stemningsskapende tekst på veggen. Deretter kommer man inn i et mørkt rom der det henger fire-fem sekker fra taket. Tekst på veggen forteller at sekkene inneholder elementer fra de tre bygningene utstillingen handler om, og oppfordrer til å kjenne på materialene. Sekkene har hull så man også kan stikke hendene inn i sekkene, men man kan ikke se det som er inni.

 

Det er tre grunner til at denne innledningen fungerer veldig godt. Det ene er at det er en avgrenset del i utstillingen hvor man ikke ser resten av utstillingen. Man blir derfor ikke distrahert til å gå videre til noe annet med en gang. For det andre så presenterer innledningen hva utstillingen overordnet handler om – de tre bygningene. Og for det tredje så gir den taktile aktiviteten besøkeren tid til forberede seg på å se en utstilling  om tre bygninger. Ved å kjenne på elementene og prøve å gjette hva det var blir man nysgjerrig på hvordan bygningene ser ut. Man begynner å forestille seg hva som venter i resten av utstillingen. Introen etablerer på den måten en motivasjon for å utforske utstillingen.

Faren ved å vekke nysgjerrighet og få besøkeren til å forestille seg hva som kommer er at forventningene ikke blir innfridd. Og det skjedde til en viss grad i denne utstillingen. Man fikk aldri se de elementene man hadde kjent på i introen noe sted senere i utstillingen. Muligheten til å bruke et ledemotiv til å skape gjenkjennelse og sammenheng for besøkeren ble ikke utnyttet. Dersom publikum leter etter svar på spørsmål eller utdypning av hint som ble presentert i introen, og ikke finner det i resten av utstillingen kan det i verste fall føre til at introen virker mot sin hensikt, i stedet for å skape struktur og trygghet, skaper det forvirring.

En annen ting som kunne forvirre publikum var at man i introen ikke blir presentert for arkitektformaet. Det er kanskje ikke så rart, for arkitektfirmaet nevnes jo i tittelen på utstillingen og den står jo på nettsiden og i alle programmer. Men dersom man går til DAC uten å ha lest programmet, slik jeg gjorde, så er det ikke sikkert man får med seg denne tittelen. For dansker som er litt interessert i arkitektur så vet man nok at det er det samme firmaet som har tegnet de tre bygningene. Om man ikke vet det er det vanskelig å forstå hva den røde tråden i utstillingen er og hva motivasjonen er for å lage en utstilling om akkurat disse bygningene. Men det kunne lett vært unngått om man hadde nevnt firmaet i introen. Dette er derfor et godt eksempel på at en utstilling er nødt til å kunne stå for seg selv, man kan ikke regne med at de besøkende har sett noe annet enn det man ser når man går inn i utstillingen. En god intro bør derfor inkludere informasjonen som er i tittelen og på en eller annen måte presentere alle de viktigste spillerne i fortellingen. Med mindre det er et poeng at noe skal avdekkes etter hvert eller være en overraskelse. Det er jo også et virkemiddel man kan bruke, selv om det var ikke tilfellet i denne utstilingen.

”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard & Tranbergs arkitektur” vises på Dansk Arkitektur Center i København fram til 21. september 2014.

Høstens tema: Virkemidler i utstillinger

Litteraturen har jeg-person, beskrivelser, metaforer, sammenligning, personifisering, allvitende forteller, hopp i tid, tilbakeblikk, spenningskurve, forskjellige synsvinkler, osv. Filmen har i tillegg ulike billedutsnitt, klipp mellom forskjellige bilder, voice over, musikk, osv.  Diktet har bokstavrim, setningsbrudd, rim, osv.

Men hva er utstillingsmediets virkemidler?

Utstillinger har selvfølgelig gjenstander, utstillingstekster, bilder, film, lyd, det fysiske rommet og så videre. Men det er ikke virkemidler eller fortellende elementer i seg selv. Det er ulike medier. Bokens sider og bokstaver er ikke i seg selv med på å trekke deg inn i historien.

Denne høsten arbeider jeg med å forstå og bruke virkemidler i utstillinger. For å kunne lage bedre og mer spennende utstillinger og formidlingsprosjekter og for å kunne forstå utstillingene jeg ser bedre. En tekst med gode virkemidler tyder på en avsender som virkelig ønsker å fortelle oss noe, og som har gjort seg umake for å få oss til å forstå det.

Utstillingens sammensetning av ulike medietekster, gjenstander og interiør, kan brukes på samme måte som man klipper mellom forskjellige bilder i film. Meningen ligger ikke bare i enkeltelementene, men også i møtet mellom dem. En utstilling kan også ha forskjellig fortellertid (presens, preteritum, eller framtid), forskjellig synsvinkel (forskere, museet, personlige historier), fortellerstilen kan variere, det kan være brudd, sammenligninger, og metaforer, pauser og dypdykk.

God bruk av medietilpassede virkemidler kan gi publikum bedre opplevelser og gjøre at man lærer mer eller bedre. I hvor stor grad man skal forvente at publikum lærer noe av en utstilling er omdiskutert. Mange mener man heller bør satse på å inspirere og gi følelsesmessige opplevelser. Men her en dag begynte jeg å tenker over at jeg aldri har hørt noen klage over at de lærte for mye av en utstilling. Det folk klager over er informasjon som blir formidlet uten omtanke. Å fokusere på å inspirere eller gi opplevelser er kanskje bare en annen måte å si at man formidler informasjon med omtanke og bruk av gode, medietilpassede virkemidler. Spørsmålet er hva slags virkemidler er mest effektive å bruke i utstillingsmediet?

Hvilke virkemidler som er gode å bruke henger sammen med mediets kvaliteter og publikumssituasjonen og –opplevelsen. Det henger også sammen med hva slags historie man vil fortelle og hvordan man vil fortelle den. Utstillingsmediet er et komplekst medium hvor det er vanskelig å styre publikumsopplevelsen fordi det er så mange ukjente faktorer i spill. Som Polly McKenna-Cress og Janet A. Kamien skriver:

The fact is exhibition is a very limited medium or form of direct communication. Although it can tap a huge variety of communication methods, users are still moving through space on potentially tired feet, having to work to ”get” what the exhibition is about by reading, thoughtful looking, and other forms of engagement. There are no particular payoffs for all this effort – no diploma, no raise, no improved G.P.A. – only personal satisfaction. And there are no punishment for simply cruising through.*

Et av spørsmålene jeg skal jobbe med og studere i høst er:hva slags narrative strukturer og virkemidler gir det mening å bruke i utstillingsmediet for å gjøre dette lettere for publikum å få med seg det som formidles?

Endel av refleksjonene og studiene vil jeg publisere løpende her på bloggen.

*Polly McKenna-Cress & Janet Kamien (2013) Creating exhibitions: Collaboration in the planning, development, and design of innovative experiences.