Stikkord: utstillingsdesign

  • En oppfordring til Frammuseet

    Forrige uke besøkte jeg Frammuseet på Bygdøy for å se den nye faste utstillingen der.


    Frammuseet huser polarskipet Fram, og bygningen er først og fremst en kasse rundt det store skipet. Fra inngangen i første etasje kan man bevege seg opp på to gallerier og gå rundt og inn i skipet. Den nye utstillingen finner man på de to galleriene. (les mer om utstillingen her)


    Den nye utstillingen er fin, men det var én ting jeg savnet – et skilt som introduserte museet og utstillingen. Dette er ikke noe som kun gjelder Frammuseet, men er et grep jeg mener de fleste utstillinger kunne ha godt av, av to grunner.

    Den første er at de fleste museer formidler informasjon om temaer som publikum ikke har noe særlig kunnskap om – i hvert fall kan man ikke forvente at publikum har det. Norske polarekspedisjoner burde kanskje være allmennkunnskap, men jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke har helt styr på dette. Hvis man ikke er forberedt på det man skal lære noe om, så er det mye vanskeligere å orientere seg i informasjonen som presenteres. Man har vanskelig for å skille det de store linjene fra detaljene. Det er derfor nyttig å først bli presentert for de store linjene og de viktigste elementene i utstillingen, slik at man kan knytte resten av informasjonen opp mot dette.

    Den andre grunnen til at jeg vil slå et slag for introduksjonsskilt er knyttet forståelsen av en utstilling som et verk, eller en tekst. Når man møter et verk så leter man etter en form og en struktur å forholde seg til. I utstillingen på Frammuseet lette jeg etter en kronologi eller temaer som jeg kunne orientere meg etter, men jeg syntes det ikke var tydelig nok. Strukturen var ikke tydelig nok til å gi meg et overordnet bildet av hva utstillingen handlet om. Jeg fikk ikke noe hjelp av utstillingens form til å lettere kunne fortelle om Fram-ekspedisjonene til noen andre.

    Utstillingen er et medium vi ikke er så erfarne med. Vi kjenner ikke til ulike utstillingstyper på samme måte som vi kjenner til film-sjangre som komedier, drama, action, western og lignende. Jeg tror det er mye tjene på å hjelpe publikum til å forstå hvordan man skal gripe utstillingen an. Før man leser en bok eller ser en film så vet man gjerne noe om hva slags sjanger det er snakk om og hva boka/filmen handler om.

    Jeg etterlyser derfor både informasjon om innholdet i utstillingen, og informasjon om utstillingens form. En slags vaskeseddel. Ofte finnes denne informasjonen, men gjerne i markedsføringsmateriale som foldere og på nettsider. På Frammuseets nettsider står for eksempel denne setningen som jeg mener burde være det første publikum møter når de entrer Frammuseet:

    «Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland – nå Nunavut-regionen i Canada – 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12.»

    Hva synes dere? Er det bare jeg som savner dette? Har dere noen eksempler på gode, eller dårlige, introskilt?

    (Det var forøvrig mange spennende detaljer og estetiske grep i utstillingen som jeg gjerne kommer tilbake til i en annen post.)

  • Intervju: Pernille Wahlgren fra Kvorning design og kommunikasjon

    Jeg har fått en avtale med prosjektutvikler Pernille Wahlgren i Kvorning design og kommunikasjon, og er invitert på et formiddagsmøte i firmaets kontorer i København sentrum. Jeg blir sluppet inn gjennom en grønn, buet port, inn til et smalt, idyllisk gårdsrom med trapper opp til dørene og brostein på bakken. Snart åpnes en av dørene og Pernille Wahlgren slipper meg inn i en av Københavns eldste bygninger.
    Kvorning design og kommunikasjon er et av Danmarks største designfirmaer, og har spesialisert seg på utstillingsdesign, grafisk kommunikasjon og innretning. Det er ikke store plassen de 12 ansatte har å boltre seg på, men lokalene er hyggelige. Pernille forteller at de har prøvd å sette sitt preg på lokalene, men bygningen er fredet så det er ikke mye de får lov til. I entreen er det utstilt bilder og modeller av Kvornings siste arbeider, og i møterommet, der vi setter oss ned, står en Lego-modell av Kvornings plan for det nye bymuseet i Odense. Det er høstferie i Danmark denne uka og roligere på kontoret enn det pleier å være, forteller Pernille.

    Fokus på arkitektur og design

    Pernille Wahlgren er den eneste i firmaet som ikke er arkitekt eller designer. Hun er utdannet etnolog og jobbet tidligere på Nationalmuseet i København. Hun er derfor en av firmaets viktigste kontakter til museumsbransjen. Kvorning design og kommunikasjon utvikler og produserer en rekke forskjellige utstillinger, fra midlertidige utstillinger og vandreutstillinger, til store faste utstillinger, opplevelsesparker, akvarier og showrooms. Man kan se på prosjektene at det er design, arkitektur og innredning som er Kvornings spesialiteter, selv om de med sitt nyeste prosjekt i Dover viser at de også behersker formidling med multimediateknologi.

    Internasjonal rekkevidde

    Kvorning er et internasjonalt orientert firma, og har hatt oppdrag i over 40 land i hele verden. I det siste har de begynt å få fotfeste som en aktør i England, og har åpnet et kontor i London. Deres foreløpig største prosjekt i England er Dover Secret Wartime Tunnels som åpnet i sommer. Kvorning har her utviklet to utstillinger inne i tunnelene som går gjennom de hvite klippene i Dover. I disse utstillingene har de brukt originale film-opptak som de har prosjektert på innsiden av tunnelenes vegger, se mer her.
    – Kvorning jobber ikke direkte med å produsere innhold til i en utstilling, forteller Pernille, men arbeider tett med kunden om å utvikle et godt konsept.
    Utviklingen av en utstilling er et kreativt forløp hvor museet og Kvorning møtes og prøver å forene sine respektive ekspertiser for å forme innholdet og konseptet. Kvorning lager rammen for gjenstandene og informasjonen museet ønsker å formidle. Museene skriver som regel tekstene, og Kvorning retter litt til om det er nødvendig for å bedre kommunikasjonen.
    – Vi er sterke på konseptutvikling, utover at vi har gode designere, og det skiller oss ofte fra konkurrentene. Det var derfor vi vant Petter Dass-utstillingen og Bjørneparken.
    Etter at Pernille Wahlgren har fortalt om Kvornings arbeide spør jeg henne hva hun mener er det viktigste som skjer innenfor utstillingsdesign nå.
    Jeg tror noe av det viktigste akkurat nå er et sterkt konsept, enkelhet og et tydelig budskap. Designet må ikke overgå innholdet. Man kan godt bli litt stresset om det er tekster over alt. Jeg har sansen for løsninger der man kan fordype seg, f.eks på touchskjermer.
    En god café synes jeg også er veldig viktig. Og stillesoner, områder der det ikke er noe input. Et sted man kan legge seg ned og slappe av. Jeg synes det er viktig at man på en eller annen måte skaper noen stille rom. Man får jo ikke noe ut av det om man blir stresset, og man er jo på museet i fritiden sin. Det tror jeg er veien fram. Det kan gjerne være en skjerm man kan se på, bare det ikke er for mye informasjon.
    Man skal passe på å ikke lage for avanserte ting, kompliserte dataspill for eksempel. Det som fungerer best er noe simpelt, som er morsomt, og som ikke går i stykker. Det verste som kan skje er jo om man går bort til en fancy touchscreen og så er den ødelagt.
    Jeg synes også formidling til barn er veldig spennende. Post- og telemuseet i København har f. eks en utstilling for barn oppe i 3de etasje, den liker mine barn veldig godt. Arbejdermuseet (i København) har også en. Sist fredag var jeg på åpningen av Københavns Museums nye utstilling, SKRALD, og den er rettet mot 10-14 åringer, men det fant jeg ikke ut før etter at jeg hadde sett den. Jeg syntes utstillingen var veldig interessant, selv om jeg ikke akkurat er i målgruppa. Det var mange små elementer der som jeg fikk noe ut av. Det er de små detaljene man lærer noe av, og det synes jeg er ganske spennende.
    Jeg liker også godt å bli forført. Å stå å lese blir raskt ganske kjedelig. Det er utrolig bra at ikke alt trenger å være i monter. Utstillingen i Dover er et godt eksempel på en totalopplevelse av lyd, bilde og rom. Noen av de som var med i krigen har vært og sett utstillingen og de sa at det nesten var som å være der.

  • Intervju: Tor Jessen og Marianne Strøm

    I forrige uke var jeg så heldig å få møte Tor Jessen og Marianne Strøm fra Playcreate og Motorfinger design studio, som sammen utgjør Motorfinger utstillingsdesign, til en uformell snakk om deres arbeid med utstillingsdesign. Det ble et spennende og inspirerende innblikk i en del av utstillingsfeltet som befinner seg utenfor museumsinstitusjonene.
    Marianne Strøm har en bachelor i International Business, og har jobbet som prosjektleder for utstillingsprosjekter i 16 år. Først ansatt i SixSides, og deretter som dagligleder av design firmaet Motorfinger. Hun framhever det å håndtere kompleksiteten ved utstillingsprosjekter, og å skape trygghet og motivasjon som sine hovedoppgaver som prosjektleder. Tor Jessen er utdannet industridesigner fra Arkitekthøyskolen i Oslo, og jobbet 7 år som utstillingsdesigner i SixSides før han startet opp Playcreate.
    Utstillingskonsepter som frister til gjenvisitt
    Museer og utstillinger har endret seg mye de siste 20 årene. Mye på grunn av ny teknologi, men også i forhold til forståelsen av hva et museum er og formålet med utstillinger. Jeg spurte derfor hva Marianne Strøm og Tor Jessen mente var museenes største utfordringer akkurat nå.
    TJ: Noe av problemet med norske museer er høy billettpris, og at utstillinger står uendret veldig lenge. Dette gjør at det ikke er så mange som vender tilbake til museene flere ganger. Å få folk til å komme tilbake flere ganger er en av museets store utfordringer.
    MS: Vi jobber blant annet med hvordan den besøkende kan få noe med seg hjem etter besøket. Og hvordan den besøkende kan avdekke ny informasjon ved nye besøk.
    Jessen og Strøm kommer med flere eksempler på hvordan dette kan gjøres. Et er fra Darwin-senteret på Naturhistorisk museum i London. Der kan gjestene scanne strekkoder på de emnene de er interessert i å lese mer om. Når de kommer hjem kan de logge inn på en nettside hvor de finner informasjon om emnene de har plukket ut, og kan fordype seg i det i ro og mak i en god stol. I øyeblikket jobber Strøm og Jessen med en utstillingsdel på Norvegen historiesenter på Karmøy. Historiesenteret ønsker et rom hvor man kan få informasjon om de utgravingene som foregår i området til en hver tid. Et rom der nåtiden får plass, i motsetning til den faste utstillingen som forteller stedets historie over 3500 år.
    MS: På denne måten vil det alltid være noe nytt å oppleve i denne delen av museet.
    Formidling før teknologi
    De nye teknologiske mulighetene museene har i dag gjør valgmulighetene enorme for utvikling av utstillinger. Strøm og Jessen legger vekt på faren for å bli så blendet av teknologien at man glemmer hovedfokuset – formidlingen.
    TJ: Det er formidlingen som er viktig, og vi skal bygge opp om den.
    MS: Teknologien er ikke så spennende i seg selv lenger. Den er ikke ny lenger, og vi vil jo ikke se det samme på museet som vi har på kontoret. Man må bli overrasket over noe som er annerledes, og teknologien bør helst være usynlig.
    En av utfordringene når man skal velge hvilke teknologiske løsninger man skal bruke er at løsningene må tåle stor slitasje. En projektor som kjører åtte timer hver dag kan bli en dyr affære når pærene må skiftes, og hva er vel ikke mer irriterende på et museumsbesøk enn når teknikken ikke virker? Jessen forteller om en audioguideløsning han en gang brukte hvor sensorene som skulle starte de ulike lydklippene, små svarte sensorer på veggen, ble ødelagte etter kort tid. De var for sårbare for den konstante bruken i utstillingen. I dag kan tilsvarende løsninger integreres i lett tilgjengelig og rimelig teknologisk utstyr som f.eks. SMART telefoner.
    Utstillinger med spesifikke grep
    Tor Jessen ble hyret inn av Naturhistorisk museum i Oslo for å lage utstillingen om apejenta Ida som jeg har skrevet om tidligere. Etter å ha jobbet med utstillinger som en ekstern samarbeidsparter for museer syntes han det var spennende å bli kjent med museet fra innsiden. Han gikk med glede på oppdagelsesferd i museets loft og kjeller, og skulle gjerne vist museets ”bakside” fram til publikum.
    Ida-utstillingen er rettet spesifikt mot jenter i seksårsalderen, noe Jessen synes var en tøff beslutning av naturhistorisk museum å ta.
    TJ: Museene vil tjene på å tørre å ta et spesifikt grep. Det er derfor Teknisk museum er så populært. Det er avdelingen i kjelleren der man kan leke og prøve ut ting som trekker folk. I Ida-utstillingen la vi elementene ned i barnehøyde, så barn kunne kikke ned på dem, og ta klatre på ting.
    Ida-utstillingen er bygget på en barnebok av Jørn Hurum, paleontologen som kjøpte Ida-fossilet. Illustrasjonene fra boka har blitt printet ut på store bannere og skaper et helhetlig visuelt uttrykk. Den rosa gjennomgangsfargen er lagt til utstillingen for å vinkle den inn mot jenter. Jørn Hurums brennende engasjement for formidling, og særlig formidling for barn, har blitt videreført i utstillingen. Jessen forteller at han kun har hørt positive reaksjoner på utstillingen, og mener Dr. Proktor-utstillingen har banet vei for utradisjonelle utstillinger. Dr. Proktor-utstillingen er den mest besøkte utstillingen Naturhistorisk museum har hatt, etter utstillingen om homofili blant dyr, som var en annen kontroversiell utstilling, sier Jessen.
    Kunnskap og formidling
    Strøm og Jessen gir inntrykk av at det kan være stor avstand mellom det faglige museumsmiljøet og designere, men at forskjellene både kan virke positivt og negativt.
    TJ: Noen ganger ruger museene for mye på sine gamle gjenstander, uten å se saken fra publikums side. Det kan føre til at selv om vi blir bedt om å gjøre en jobb, så må vi kjempe for å gjennomføre den.
    MS: Samtidig er det inspirerende å jobbe med folk som har så utrolig mye kunnskap om fagfeltet sitt. Når man jobber med utstillinger lærer man noe nytt hele tiden.
    TJ: Da jeg gjorde det første utstillingsoppdraget, etter å ha jobbet som industridesigner, fikk jeg utdelt kasser med kompendier, og ble nesten rusa på kunnskap. Jobber man med historikere kan man ikke slurve, for de oppdager det med en gang. Jeg får energi fra fagfolkene, og det er den energien man må bruke.