Tingenes metode

Framover, omtrent annenhver uke, vil jeg være å finne her i LAB på Teknisk museum.

IMG_1063 IMG_1085

Fra begynnelsen av april har jeg vært tilknyttet forskningsprosjektet Tingenes metode, et prosjekt i regi av Teknisk museum, i samarbeid med Kulturhistorisk museum og Oslo museum.

Tingenes metode har som formål å uvikle nye metoder for forskning på museene. Argumentet som ligger til grunn for prosjektet er at man på museer ikke kan forske på samme måte som på universiteter og lignende forskningsinstitusjoner, fordi museene også har to andre F’er – nemlig forvaltning og formidling. Forskningen på museene bør være tettere sammenvevd med forvaltningen og formidlingen enn den er i dag, både for å gjøre det mer realistisk at man får tid til å forske hvis man jobber på et museum og for at forskningen på museene skal bidra med annen type kunnskap enn det andre forskningsinstitusjoner kan.

Tingenes metode har derfor som mål å utvikle metoder for forskning hvor tingene står i sentrum og hvor forskningen foregår samtidig og er sammenvevd med utstillingsproduksjon. En metode der forskning, ustillingsproduksjon og samlingsforvaltning er tre sider av samme sak, og ikke representerer tre forskjellige praksiser som sjelden overlapper. Prosjektet bygger på teorier om ting som relasjonelle objekter som samler mennesker og har politiske betydning. I Tingenes metode skal vi undersøke om det er mulig å utvikle en metode for forskning på museene der man gjennom tingene og tingenes nettverk – de menneskene, institusjonene og argumentene som tingene leder til – kan få tilgang til ny kunnskap og åpne opp for nye problemstillinger.

I tillegg til det teoretiske utgangspunktet har prosjektet en praktisk side som går ut på å undersøke hvordan denne tankegangen kan fungere i en hektisk museumshverdag. Og det er her min rolle i prosjektet kommer inn. Jeg skal fungere som prosjektkoordinator for de fem delprosjektene, og i det ligger det at jeg skal sørge for at prosjektene blir dokumentert, at de har fremdrift og at de følger opp på problemstillingen. I tillegg skal jeg studere prosjektene utenfra – hvordan fungerer det egentlig når en tverrfaglig museumsgruppe skal jobbe praktisk med utgangspunkt i tingene?

Det som gjør prosjektet ekstra spennende for min del er at scenografi spiller en stor rolle i delprosjektene på Teknisk museum. For hva slags rolle spiller scenografien i museumsutstillinger? Hva gjør scenografien med tingene og med forskningen? Hva tilfører det? Dette ligger tett opp til de spørsmålene jeg har arbeidet med som handler om hvordan man både kan ta tingene på alvor, samtidig som man lager effektfulle, estetiske utstillingsverker.

IMG_1070

Tingenes metode er et prosjekt som gjerne vil knytte kontakter med andre, så om du har noen spørsmål eller jobber med noe lignende, er det bare å ta kontakt. Det kommer også en nettside om prosjektet om ikke så lenge.

Å komponere en utstilling

Komposisjon betyr ”sammensetning, blanding” står det i Store norske leksikon, og innenfor billedkunsten er begrepet en ” betegnelse for de enkelte delers innbyrdes ordning og gruppering i et kunstverk, med tanke på å skape en helhetsvirkning.” (snl.no).

Å komponere noe vil derfor si å skape noe, å sette sammen deler til en helhet. Komposisjon er derfor viktig i alle typer kunst- og uttrykksformer.

Men hva vil det si å komponere en utstilling?

Utstillinger kan bruke komposisjonsgrep fra alle andre kunstarter, både visuell kunst, film, skulptur, litteratur og arkitektur. Men hvordan kombinerer vi på best mulig måte arkitekturens komposisjonsprinsipper med litteraturens og bildets?

Finnes det noen komposisjonsprinsipper som er særegne for utstillinger?

Hva skal utstillingstekster?

Utstillingstekster bør brukes like varsomt, sparsomt og nøye gjennomtenkt som gjenstander, film og romlige virkemidler. Men hva skal utstillingstekstene?

Kort er bedre en langt?

I boka Present on Site: Transforming Exhibitions and Museums sammenligner Bruno Ingemann de nye tekstene i Nationalmuseets faste utstilling fra 2008 med de gamle tekstene fra 1972. Tekstene i den nye utstillingen er mye kortere enn i den gamle, og dette blir på museets hjemmeside trukket frem som noe positivt, men Ingemann er ikke enig i at å korte ned tekstene i seg selv fører til bedre utstillingstekster.

”When the National Museum enthusiastically writes that it took 18 hours to read all the texts in the 1972 exhibition and it only takes one and a half hour in the new exhibition, they have missed the point. Namely that the key is to 1) create a fundamental framework through which visitors must see the exhibition and 2) define significant issues in the exhibition. The point is also that the composition of objects (and not text) must also provide a common thread.” (Ingemann 2012, 71).

Jeg har verken sett den gamle eller den nye utstillingen, så jeg skal ikke si noe om jeg synes Ingemann har rett eller ikke, men jeg synes det er et interessant argument og et viktig poeng at fokuset på korte tekster kan få oss til å glemme de viktigste av alt – meningen og sammenhengen.

Hva er en god tekst?

Utstillingstekster skal være lettleste, ha stor nok skrift, en god font. Dette er retningslinjer som stort sett alle som lager utstillinger følger i dag. Og det har helt klart hjulpet på lesbarheten i utstillinger at man har arbeidet mye med dette. Men når dette er på plass, hva skal det ellers til for at utstillingstekster fungerer ekstra godt?

En utstillingstekst må fungere på tre ulike parametere for å bli god. Det må være godt designet, den man formidle noe interessant innhold og den må oppleves som en meningsfull del av utstillingen som helhet.

Min erfaring er at det beste en utstillingstekst kan gjøre er å få meg til å se gjenstandene, tenke over dem og forstå deres rolle i historien og for forskningen.

Etter å ha jobbet med stedsspesifikk radio noen år har jeg igjen og igjen fått erfare at når man jobber med innhold som skal forstås i sammenheng med fysiske omgivelser så skal man, for å holde på lytterens oppmerksomhet, sørge for at man hele tiden kobler den informasjonen man formidler til det man ser. Blir det lenge mellom referansene til omgivelsene mister lytteren lett fokuset. Det samme tror jeg gjelder for utstillinger. Den besøkendes oppmerksomhet må hele veien ledes tilbake til gjenstandene eller stedet man er på. Hvis ikke kan man jo bare lese en bok hjemme i sofaen. Tekstene bør ikke oppleves som viktigere enn tingene.

Museet for Søfart

Et eksempel på en utstilling hvor samspillet mellom tekster og gjenstander fungerer veldig godt er den faste utstillingen på det nye Museet for Søfart i Helsingør. Overordnet er denne utstillingen veldig god. Men noe av det som gjorde opplevelsen ekstra positiv, synes jeg, var at utstillingsdesignet fikk meg til å se på gjenstandene.

IMG_0497

Det er flere grunner til at de har fått til dette. For det første har de valgt å lage en utstilling basert på samlingene, i stedet for å prøve å fortelle en kronologisk historie om dansk sjøfart. For det andre er hver historie de forteller knyttet til en eller flere gjenstander. Det er i det hele tatt lite overordnet informasjon. De store linjene kommer fram gjennom gjenstandene og deres historier.

IMG_0499

I følge en artikkel i New York Times er museene stadig mer opptatt av tekstene i utstillingen. Det viktigste tegnet på at en tekst fungerer er hvis noen leser den høyt, mener museumskonsulenten Judy Rand.

Kan utstillinger fortelle historier?

På et uformelt museumsseminar jeg var med på før jul diskuterte vi om utstillinger kan forteller historier. Nei, mente mange, utstillinger er ikke et medium som er godt til å fortelle historier Presset om å fortelle historier har gått for langt, ble det sagt. Museene må gjøre det de er gode til, ikke prøve å gjøre noe som ikke går.

Jeg forstår frustrasjonen og argumentet. En utstilling er ikke en spillefilm eller en roman. Utstillingsmediet kan kanskje ikke fortelle sammenhengende historier med en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning på samme måte som andre medier. Vi risikerer å glemme hva utstillingsmediet kan hvis vi bare fokuserer på fortelle spennende historier. Samtidig er jeg uenig i at utstillinger ikke kan forteller historier, eller at vi ikke skal tenke historier når vi lager utstillinger.

 

Fortelling som verktøy

Å tenke i historier kan være et verktøy til å tenke form, oppbygging, struktur og spenning i en utstilling. Et narrativ kan skape nysgjerrighet og motivere publikum til å ta til seg informasjonen som presenteres. Narrative grep kan bidra til struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i innholdet. Og sist, men ikke minst, en fortelling kan få fram hvorfor det er viktig å stille ut dette. Hva er det som er på spill? Hvorfor skal vi få vite dette?

Det jeg mener er viktig å huske på når man jobber med utstillinger er at fortellingene kan plasseres på forskjellige plan i en utstilling. Fortellingen trenger ikke nødvendigvis ligge i det historiske materialet. Narrativet som fører publikum gjennom utstillingen kan også være fortellingen om hvorfor denne utstillingen er produsert, om forskerne som avdekket ny informasjon eller om gjenstand som man hadde glemt at man hadde.

Går man detaljert inn i teorien om hva et narrativ er kan det godt hende at man ikke kan kalle dette fortellinger, men ved å tenke i fortellinger kan det bli lettere å svare på spørsmål som: Hva får publikum vite først? Hvem handler dette om? Hva er konsekvensene og hvorfor er dette viktig? Hva skjedde og har det som skjedde noen betydning for oss i dag?

 

Fortellinger i utstillingen Det dyrebare

IMG_0143

Utstillingen Det dyrebare på Zoologisk museum i København er et godt eksempel på hvordan fortellinger kan ligge på forskjellige nivåer i en utstilling og hvordan fortellingene kan skape fremdrift og nysgjerrighet hos publikum. Det dyrebare er en ny, fast utstilling på Zoologisk museum. Den viser museets viktigste og mest spesielle gjenstander fra samlingen. Utstillingen har narrativ på to nivåer. Det ene narrativet er den overordnede historien som dekker hele utstillingen. Den er enkel, kanskje kan man ikke kalle det en historie engang. Kanskje er det mer som en vinkling eller utgangspunkt. Men den gir en sammenheng å forstå gjenstandene i. Det er historien om at Zoologisk museum har gjenstander som er samlet inn av forskere i over 400 år. De fleste ligger i magasinene, men nå skal du få se noen av de mest bemerkelsesverdige tingene som museet har.

Dette er ikke en historie i den forstand at det er en hovedperson som går igjennom forskjellige ting, og så skjer det noe dramatisk og så vender det, og så er det en slutt. I stedet skapes historien i hver enkelt publikum. Hovedpersonen er museet. Gjenstandene blir til hendelser i museets historie. Gjenstandene er med på å forme hva museet har vært og hva det er. Gjenstandene er dramatiske hendelser for et zoologisk museum.

Det andre nivået av narrativitet ligger i presentasjonen av hver enkelt gjenstand. Hver gjenstand er utstyrt med en tekstplakat som forteller historien om hvordan den kom inn i museets samling og hvorfor den er spesiell. Disse korte historiene forteller mye om gjenstandene, men også mye om tidligere tiders naturfaglige forskning og datidens syn på både dyr og mennesker. Historiene engasjerer, og er korte nok til at man orker å lese en til, og en til. Ikke minst engasjerer de fordi menneskene bak bevaringen av gjenstanden kommer til syne. Andre mennesker engasjement er alltid fascinerende, uansett hvor lite vi selv bryr oss om det de er opptatt av. Vi identifiserer oss med andre mennesker. Det gjør museumssamlingen mer levende.

IMG_0150
I tillegg til å vise hvordan en utstilling kan bruke fortellinger på forskjellige nivåer synes jeg at utstillingen også viser hvordan gjenstander kan ha betydning i en fortelling. Man må finne den settingen hvor en gjenstand gjør en forskjell, og man må gi publikum en forståelse av hvorfor gjenstandene er utstilt. Det får man her. Vi får hele veien forklaringer på hvorfor museet har tatt vare på disse gjenstandene og hvorfor de er interessante. Og hver gjenstand har sin spesielle historie. De kommer fra et sted, de var viktige for noe mennesker. Man lærer kanskje ikke så mye om dinosaurer, eller om vannbøfler eller om Darwins teorier, men man forstår at det finnes mennesker som vet ufattelig mye om disse tingene og for hvem disse gjenstandene er utrolig viktige. Og det kan føre til at man blir nysgjerrig selv. Hva er det egentlig som er så spennende med vannaksene?

IMG_0151

Fortellinger i fortid og nåtid

Kulturhistoriske utstillinger fortelles oftest i fortid ettersom de stort sett handler om historiske hendelser. Den klassiske fortellerformen er også fortidsformen – ”Det var en gang….” Men i sammenheng med det økte fokuset på å ikke bare formidle fakta, men også opplevelser og følelser har også presens-formen fått en plass i museumsformidlingen. Presens er et godt virkemiddel for å trekke publikum inn i en handling, og vi kjenner den godt fra litteraturen.

Bruk av presens som virkemiddel knytter utstillingsmediet tettere til film og teater ved at man bygger opp en følelse av at hendelsene utspiller seg foran deg her og nå. Samtidig kan virkemiddelet få enda en dimensjon i og med at besøkeren faktisk beveger seg rundt. Man kan oppnå en følelse av at man ikke bare betrakter hendelsene, men også er med på dem. Man kan koble besøkerens fysiske, samtidige opplevelser til en fortelling som fortelles i nåtid, og dermed inkludere besøkeren i fortellingen.

På bymuseet i London- Museum of London – har de to audiovisuelle, omsluttende installasjoner som minner mye om hverandre, bortsett fra at den ene forteller i presens og den andre i preteritum. Det gir to ganske forskjellige opplevelser for besøkeren.

Pleasure Gardens

5661c-img_1714Den ene installasjonen er en rekonstruksjon av en fornøyelseshave fra 1700-tallet. Installasjonen består av et rom med én inngang. Veggene i rommet er dekket av store projeksjoner og montre med klær fra perioden.

31093-img_1711

I midten av rommet er det enkle scenografiske elementer som skaper assosiasjoner til en hage. Projeksjonene viser film hvor skuespillere spiller scener fra en forlystelseshage i London. Et tilhørende lydspor fyller rommet.

Menneskene på veggene er i samme størrelse som publikum og filmen som vises på de ulike veggene skaper en 360 graders opplevelse av scenen som utspiller seg. Museumsbesøkeren står midt i den historiske settingen.

War room

17274-img_1748Den andre installasjonen handler om bombingen av London under 2. verdenskrig og er også et rom hvor film, lyd og gjenstander er kombinert for å skape en omsluttende opplevelse for publikum. Men i stedet for å gi besøkeren en følelse av å være med under bombingen, ser man i denne installasjonen tilbake på hendelsene. For selv om lydsporet gir deg lyden av bomber som faller, så er bildene som vises på veggen en kombinasjon av historiske bilder og filmopptak av mennesker som forteller om sine opplevelser under krigen. Vi som ser på deler ikke disse erfaringene, vi får dem fortalt. Det er historier om noe som skjedde i fortiden, noe vi ser tilbake på og minnes.

503c6-img_0499

77e51-img_1749

Det er tydelig er at museet har ønsket å formidle to forskjellige ting med de to installasjonene. I den første installasjonen er formålet å gi dagens mennesker en følelseav hvordan det var i forlystelseshagene. Publikums opplevelse av hagen og livet der er viktigere enn historiske fakta og opplevelsene til de mennesker som faktisk brukte forlystelseshagene på 1700-tallet. Det som formidles er et fenomen, mer enn konkrete hendelser, og det gjøres et forsøk på å skape gjenkjennelse for fortiden hos dagens mennesker. I den andre installasjonen derimot, er de konkrete, spesifikke historiene viktige. Det er ikke en installasjon som formidler en generell opplevelse av krig. Det er en installasjon som formidler spesifikke, personlige hendelser og opplevelser knyttet til bombingen av London. Vi som ikke har opplevd krigen (noe som gjelder de fleste av museumsgjestene) får fortalt hvordan det var av de som har opplevd den.