Stikkord: utstillingsdesign

  • God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

    Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

    Utstillingen heter «Velfærdsdrømme – Greve i det 20. århundre» og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

    S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra 
    stasjonen.
    Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv – måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant «kjører» en moped gjennom rommet. 
    Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

     Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

    For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

  • VIKING – klassisk utstilling i flott drakt

    VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

    Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

    Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

    Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

    Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

    VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

    Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

    Mer om VIKING:
    Martins Museumsblog: Vikings on display 

  • Fra fakta til form

    En av grunnene til at jeg interesserer meg for utstillinger er at jeg synes prosessen det er  å endre fagkunnskap i tekstform til en visuell og romlig utstilling er veldig spennende. Og jeg mener det er her hvor en utstillings suksess skapes.

    Erfaringene jeg har fra ulike utstillingsprosjekter tyder på at samarbeidet mellom fagfolk og utstillingsdesignere ofte er overflatisk og komplisert. Det kan være en manglende vilje til å sette seg inn i hverandres tilgang til oppgaven, men det kan også være manglende verktøy til å få til en prosess der det faglige innholdet er 100% med i hele konseptutviklings- og designperioden.
    I Lutter øre har vi valgt å gjøre intervjuer med fagfolk for å la det faglige innholdet bli en del av formen. På den måten har vi både mulighet til å gjøre innholdet forståelig og beholde ekspertens egne ord. Det kan virke som om det er lettere å gjøre dette med lyd enn med tekst. Tekst er tross alt forskernes medium. Det kan være vanskelig å skrive på en helt annen måte enn man er vant til, og vanskelig å la andre endre på det man har skrevet.
    Jeg drømmer om å få være med på et utstillingsprosjekt der innholdet – faktaene -løsrives fra tekstene og transformeres til visuelle og romlige elementer. Jeg vil jobbe fram et utstillingskonsept i en kreativ prosess sammen med designere og fagfolk, hvor det er utstillingens konkrete innhold som diskuteres, ikke overordnede temaer.

    Jeg vil gjerne høre om gode erfaringer fra samarbeid mellom fagfolk og designere. Hva gjorde at det fungerte godt?

  • Å bli ønsket velkommen av en utstilling

    En utstilling har ikke nødvendigvis en fast rekkefølge, men som regel er det kun én inngang til utstillingen, og publikum har alltid ett første møte med utstillingen. Dette første møtet har mye å si for hvordan man oppfatter en utstilling. Og jeg tror man kan vinne mye på å bruke litt tid på å utforme en god start for publikum.

    Jeg kan ikke si jeg ble så fristet til å gå inn i utstillingen «Finstemte kvinnfolk» på Norsk folkemuseum da jeg så denne inngangen.  Hadde jeg ikke vært spesielt interessert i å se utstillingen, som er laget i forbindelse med stemmerettsjubileet, hadde jeg kanskje snudd da jeg måtte lete meg fram til enden av en tom gang for å finne utstillingen.



    Inngangen på utstillingen «Hodejeger» på naturhistorisk museum på Tøyen var mer innbydende.


    Det var også inngangen til «Horsepower» på kulturhistorisk museum, selv om jeg ikke klarer å venne meg til at de har securitas vakter i stedet for museumsvakter.


    Min foreløpige favoritt er inngangen til utstillingsrommene på Popsenteret i Oslo. De har laget en intro til utstillingen som man bli stående ved, uten at den er overfylt med informasjon. Den er bare enkel og elegant.


    Man blir, bokstavlig talt, ønsket velkommen av senterets hovedpersoner. Skjermene viser ansiktene til mer eller mindre kjente norske popartister som skifter på å si «velkommen til Popsenteret».I tillegg til portalen av skjermer består inngangspartiet også av en gang hvor popmusikkens kjerneelementer, melodi, sangtekst og artist spiller sammen med utstillingsmediets tredimensjonale form på en enkel, men virkningsfull måte.



    Jeg har tidligere skrevet om hvordan utstillinger tar i mot publikum i et innlegg om Petter Dass museet og i et om Frammuseet.

  • Hva er formidling?

    På Idétorget, arrangert av Seksjon for formidling, på Museumsforbundets landsmøte i fjor kunne man få inntrykk av at formidling = skoleopplegg. I hvert fall handlet et flertall av de 11 presentasjonene om opplegg for skoleklasser.

    Tre innlegg handlet om opplegg for vanlige besøkende, og kun ett av disse var rettet mot både barn og voksne. De andre to var rettet mot ganske små barn. Ett av innleggene handlet om en utstilling.
    Da jeg begynte å jobbe med museer ble jeg veldig overrasket over at formidlingsavdelingen var noe annet enn utstillingsavdelingen. Det var det i hvert fall der jeg jobbet, men jeg har inntrykk av at det mange steder er et skille mellom formidlingsopplegg og utstillinger. Det kan virke som om de kreative, lekne, pedagogiske, morsomme løsningene er forbeholdt formidlingsarbeidet, mens utstillingene tar seg av det faglige, det seriøse og det ”sanne”.
    En stor grunn til dette er nok utstillingens permanente karakter. Det er risikabelt å eksperimentere med noe som skal stå uendret i flere måneder eller år. Et skoleopplegg kan man alltids gjøre endringer i underveis. I stedet for at formidlingen er godt integrert i utstillingen, eller omvendt, virker det som formidlingsopplegg som regel er noe som blir lagt oppå utstilling.
    Problemet er ikke formidlingsoppleggene eller omvisningene, alle vet jo at det ofte er morsommere og mer lærerikt om en person forteller deg noe, i motsetning til å lese om det på en plansje på veggen. Det er bra at museene også har slike tilbud til publikum. Problemet er at det ofte ser ut til å være dårlig sammenheng mellom utvikling av formidlingsopplegg og utstillinger. Jeg har ikke lang erfaring med dette, men på de utstillingsprosjektene jeg har vært med på så har det vært meningen at formidlerne skulle være en del av prosessen. Det har likevel endt med at de formidlingsmessige hensynene av forskjellige årsaker ikke har blitt lagt så stor vekt på. Men en positivt side ved å se på formidlingen som noe man legger ”oppå” utstillingen er at man da kan ha en fast generell utstilling i bunn, og så ha lett utskiftbare målgruppetilpassede formidlingsopplegg på toppen.
    Kanskje er jeg mest nysgjerrig på hva disse formidlerne holder på med, for det er tydeligvis ikke det samme som meg. Kanskje er jeg bare misunnelig fordi mitt arbeid med utstillinger, i hvert fall foreløpig, ikke havner inn under kategorien formidling. Kanskje faller jeg bare mellom to-tre stoler – jeg er verken formidler, har spesiell fagkompetanse eller er designer, og har hittil trodd det er formidlerne jeg skal identifisere meg med.
    Anne Karina Kjeldsen, ph.d-stipendiat ved Aarhus Universitet, holdt en foredrag på formidlingsseminaret ”Museet på tværs” i Horsens (ODMs internasjonale formidlinsseminar 2013) i forrige uke. Foredraget handlet først og fremst om strategisk kommunikasjon, men også en del om forholdet mellom de ulike faggruppene på et museet. Verdt å sette av en time til!
    Opptak av foredraget kan du finne her.