Sanne historier og ekte narrativ

Sanne historier

Hvordan man forteller historier i et bestemt medium påvirkes av hvilke forventninger publikum har til dette bestemte mediet. Alle medier og mediesjangre har noen definerende kvaliteter som gjør at vi kaller noe et fotografi, noe et maleri, noe en roman og noe annet en avis. Noen definerende kvaliteter er bestemt av den fysiske formen (et fotografi utfolder seg for eksempel kun i rom, ikke i tid), mens andre har utviklet seg gradvis gjennom mediets brukshistorie (en spillefilm varer for eksempel mellom 1,5 til 2,5 time). De definerende kvalitetene er de mer eller mindre faste rammene for hva man kan gjøre med et bestemt medium og en bestemt mediesjanger uten å bryte med publikums forventninger til mediet. Både det å holde seg til de definerende kvalitetene og det å bryte med dem kan være virkningsfullt. I begge tilfeller leker man med publikums forventninger.

Et av de definerende kvalitetene ved kultur- og naturhistoriske utstillinger er at de forteller sanne historier. Jeg vil påstå at en av de viktigste motivasjonene vi har for å gå på museum er at vi ønsker å lære noe nytt om verden. Men publikum forventer ikke bare å se gamle gjenstander eller få formidlet fakta om verden, vi forventer også å få en opplevelse.

Balansen mellom underholdning/opplevelse og sannhet/autentisitet kan variere, og forhandles kontinuerlig mellom publikum og museum, men om museet forlater sannheten helt så bryter det en uskrevet kontrakt med publikum. Vil vi ha en underholdende spenningsfortelling ser vi heller film eller leser en bok. Vil vi ha kunst går vi på kunstutstilling.

 

Ekte narrativ

En måte å gi publikum en opplevelse på er å fortelle gode historier med et ordentlig narrativ med aktører, spenningskurve og noe som står på spill. Problemet er at det ikke er alle sanne historier som har et godt narrativ.

Et spørsmål som jeg har jobbet med i det siste er: Hvis man ikke vet nok om fortiden til å lage et narrativ, og man ikke ønsker å dikte opp et – kan man likevel bruke narrativ som virkemiddel?

Dette er vanskelig, og jeg er overhodet ikke ferdig med å tenke dette. Men her er noe av det jeg tenker akkurat nå

For det første – det er alltid et narrativ. Et eller annet sted.

For det andre så kan narrativet være rammen, den trenger ikke nødvendigvis være det innholdet man vil formidle. Faktainformasjonen man lærer av en fortelling kan være noe helt annet enn fortellingens elementer. Et narrativ om noen forskere som har forsket på en pilespiss i 20 år kan være en inngang til å få vite mer om pilespissens historie. Kanskje er det også mer spennende å få vite hvorfor forskerne har vært så opptatt av denne pilespissen enn å bare få vite at den er fra år 700 og ble funnet i en utgravning i Tønsberg. Man kan lære noe om pilespissen og dens kontekst, selv om pilespissen eller pilespissens opprinnelige eier ikke er hovedaktørene i fortellingen.

Utfordringen med denne tilgangen er at sanne narrativ kan være ubehagelige – nettop fordi de handler om ekte mennesker, ekte konflikter og ting som faktisk har konsekvenser. Ligger disse fortellingene for tett opp til nåtiden, vil det være mange meninger om hvordan den skal fortelles og det kan være veldig problematisk å sette hendelsene inn i fortellingens form der man uunngåelig er nødt til å forenkle noe. Det er derfor et stort krav å stille til museene at de skal fortelle sanne narrativ. Men er det noe man kan kreve likevel hvis man ser museenes rolle i et større samfunnsperspektiv?

Jeg har tidligere skrevet om fortellinger i utstillinger i innlegget ”Kan utstillinger fortelle historier?” og jeg har skrevet om fakta og fiksjon i innlegget ”Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger”