August

Uncategorized

IMG_20160812_150301 Lesesalen på Blindern er stille i begynnelsen av august. Hvis jeg har arbeidsdager i Oslo uten møter drar jeg noen ganger hit. Her er det høyt under taket og plass til å tenke, og fremdeles er det feriestille.

Neste uke starter prosjektene opp igjen. Jeg skal være på Teknisk Museum to dager. Det ene delprosjektet i Tingenes metode, Olsens kikkert, er i full gang og har utstillingsåpning i slutten av august. På tirsdag skal Mari og jeg på møte med Munchmuseet for å sette i gang arbeidet med en audioguide som skal være ferdig i midten av oktober. Samtidig er vi i gang med samarbeidet med magasinet KOTE som skal bruke oslohistorier.no til sin neste utgave.

I København er det omrokkeringer i kontorfelleskapet. Noen skal videre, noen nye skal inn, og vi planlegger kontorfest 26. august.

Å vekke publikums fantasi

Teori, Uncategorized

Pierre Curie has come on stage in Marie’s life at the precise moment at which it was suitable that he should appear.

The year 1894 has begun. Marie is assured of obtaining her license in July. She is beginning to look beyond, she is more available, and the spring is beautiful. Pierre is already captive to his singular little blond person.

It is clear that, making his way at once through the realms of the sublime and of theoretical physics, Pierre still finds himself alone at thirthy-five years. And Marie Sklodowska very quickly appears to him as the Unique, capable of accompany him there.

But lofty thinking is ill compensated. At thirty-six years, Pierre Curie earns thirty-six hundred francs per year at the School of Physics.

She was one of those who work one single furrow.

Lydia Davis, utdrag fra novellen ”Marie Curie, So Honorable Woman” (2001)

Formidling handler om å skape bilder i publikums hode. Det handler om å få publikum til å leve seg inn i det som formidles. Det er først da formidlingen fungerer.

Man ønsker at publikum skal få en forståelse for noen historiske hendelser eller et naturfaglig fenomen, og kanskje til og med få et endret syn på verden. Men for å forstå må man relatere det man får vite til noe man allerede har med seg. Den informasjonen som presenteres må resonnere og vekke gjenklang hos publikum. Utfordringen er å finne de ordene og bildene som gjør det.

Lydia Davis, som jeg begynte dette innlegget med, er en mester i å formidle mye med få ord. Hennes novelle om Marie Curie gir en forståelse for Marie Curie som person, men også for tiden hun levde i.

Hvor mye informasjon trenger man, og hvilken informasjon trenger man for at besøkerens egen fantasi skal ta over?

I litteraturen er det det visuelle som må fylles inn av leseren, i film er det ofte karakterenes tanker og følelser man selv må tolke. På teater må man fylle ut omgivelsene og i moderne teateroppsetninger eksperimenterer man med hvor lite scenografi som egentlig behøves. Noen filmskapere leker også med dette grepet. For eksempel Lars von Trier i Dogville. I Dogville er alle vegger og veier bare krittstreker på et svart gulv, likevel tar det ikke så lang tid før man ser landsbyen for seg uten problemer. I Joe Wrights filmatisering av Anna Karenina spilles mange av scenene på et stort teater. Publikum kan velge å bare se den scenografien som er eller se for seg de ”naturlige” omgivelsene (en gate, en stue, et soverom) som teatersettingen illustrerer. Publikum er selv med på å skape verket.

I utstillinger er det også en vekselvirkning mellom scenografi og publikums forestillinger. Men er det tydelig for utstillingsdesignere hvilken verden man vil flytte publikum til? Og er det et bevisst valg om når man vil vekke forestillinger og når man vil trekke oppmerksomheten til tingene og situasjonen her og nå?

För at läsprocessen och läsförståelsen ska fungera på utställningsgolvet kräver jag att innehållet i texten är formulerat så att jag får leva med min fantasi och mina associationer, texten ska väcka inre bilder. Budskapet ska komma mig till del genom att beröra både mitt aktiva och mitt meditativa jag.

Margaretha Ekarv, fra boka Smaka på orden: Om tekster i utställningar (1991)

Kontorfellesskap

Om å være selvstendig/frilanser, Uncategorized

bilde 2.JPG

Jeg har hatt et utrolig hyggelig kontorfellesskap i år, i et lite hus i en liten gate som heter Krusemyntegade, ikke så langt fra Statens museum for kunst. Det er mange ting som har vært bra med dette kontoret. Det ligger i et rolig område, men tett på sentrum likevel. Jeg hadde min egen, faste plass uten at det kostet en formue. Og sist, men ikke minst, så delte jeg det med to inspirerende og dyktige personer som jeg har studert sammen med. De jobber også selvstendig med kunst og kultur fordi de vil, ikke fordi de er jobbsøkende, og de vet hva jeg jobber med. Jeg trenger derfor ikke å forklare hva jeg holder på med hele tiden. Det frigjør ganske mye energi. Det er viktig med nye impulser og tverrfaglig samarbeid. Men det er også viktig med stabilitet og en tydelig retning. Da hjelper det å ha folk rundt seg som ligner en selv.

Dessverre kunne vi ikke ha det lille huset lenger enn ut november, så nå er jeg i gang med å lete etter noe nytt. Men nå vet jeg i hvert fall hva jeg leter etter.

Å utvikle et felles språk

Uncategorized

I vår deltok jeg i en workshop om digital levendegjøring av friluftsmuseer i regi av den danske organisasjonen MMEx – Meaning Making Experience. En gruppe på 15-20 personer har møttes tre hele dager over to måneders tid, for å diskutere muligheter og utvikle konsepter for levendegjøring av gamle hus ved hjelp av digitale medier. Deltakerne på workshopene var museumsledere, leverandører av digitale tjenester og forskere/eksperter.

Problemstillingen har vært: Hvordan skape liv i historiske hus i de periodene man ikke kan har ressurser til å ha levende mennesker der?

Det har vært veldig spennende å få være med på eksperimentet, som MMEx kaller det. Særlig har det vært fint å få så mye tid, tre hele arbeidsdager, til å snakke fag med andre! Det mest fantastiske med å ha så mye tid sammen har vært at vi virkelig har kunnet utvikle en felles forståelse og et felles språk for tematikken vi har arbeidet med. Det er først når man har en felles plattform at man kan begynne å eksperimentere og komme videre for alvor.

Et begrep som faktisk festet seg i løpet av den første dagen var transformasjonsrom. Det er det stedet der publikum gjøres klar til den opplevelsen de skal få. Det er der forventninger kan bygges opp og avklares. Der presenterer museet rammen som publikum skal/kan oppleve utstillingen i lys av. I transformasjonsrommet skapes en minste felles forståelsesramme for utstillingen. Å snakke om et transformasjonsrom er ikke noe nytt, mange har skrevet om det og forsket i det, men det var først da vi fant et felles ord for det at diskusjonen kunne bevege seg konstruktivt videre.

Behovet for et felles språk har jeg også opplevd i arbeidet med utstillingskritikken. Jeg har opplevd at folk har etterlyst felles definisjoner og kategorier, og jeg har lest faglige artikler der forfatterne har presentert forslag til dette. Men min erfaring er at det ikke holder å lage systemet eller å etterlyse det. En person kan ikke bestemme hva andre skal kalle noe. Det må gi mening for alle. For at begrepene skal feste seg må de derfor utvikles i et felleskap der de blir brukt og testet. Derfor vil jeg gjerne diskutere utstillinger med andre. Hvis vi ikke snakker sammen, kommer vi ikke noe lenger.