Kategori: Teori

  • Nettutstilling – Del 1: Definisjon

    Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet.

    Hvorfor definere nettutstilling?

    Det er flere grunner til at det er ønskelig med en tydeligere definisjon av nettutstilling.

    1) gjøre det lettere for museene å rapportere til kulturrådet

    2) gjøre det lettere å produsere nettutstillinger.

    Det er lettere å samarbeide når alle som er med vet hva man skal produsere. Skal man for eksempel produsere en musikal, da vet alle at det innebærer musikk og dans. Men hva innebærer det å produsere en nettutstilling?

    3) heve kvaliteten på det som kalles nettutstillinger.

    I dag holder det å kombinere bilder og tekst på museenes egne nettsider for å kalle det en nettutstilling. Ofte ser slike nettsider ut som de er ti år gamle. Produksjonen av nettutstillinger henger veldig langt etter i forhold til det spennende som skjer på nettet. En definisjon kan legge et press på utviklingen av kommende nettutstillinger.

    4) gjøre det lettere for publikum å bruke mediet/sjangeren.

    Nettutstilling er en sjanger/medium som publikum som regel ikke har noen forkunnskaper om. Publikum trenger opplæring i hvordan man skal bruke en nettutstilling, hvor man finner den, hvor lang tid det tar osv. Terskelen er høy for å sette seg ned for å gjøre noe når man ikke aner noe om hva det innebærer og hva man får ut av det. Men om ikke en gang de som produserer nettutstillinger vet hva det innebærer, hvordan kan vi forvente at publikum skal gjøre det?

    Andre spørsmål som ble stilt i diskusjonen:

    Hvem skal definere nettutstilling?
    Er det slik at alle kan lage noe og kalle det en nettutstilling?
    Hvordan defineres nettutstilling andre steder, internasjonalt?

    Har du andre grunner til at det kan være nyttig å definere nettutstilling, eller eksempler på flere spørsmål det er viktig å stille i denne sammenhengen?

  • Utstilling på film, film om utstilling, utstillingsfilm

    Munch-museet har laget en trailer om museets to kommende utstillinger, og Oslo Kino viser «Leonardo da Vinci: Painter at the Court of Milan« som er en utstilling produsert av U.K National Gallery.

    Jeg har tidligere satt spørsmålstegn ved om det vi kaller nettutstillinger egentlig er utstillinger, og det samme kan vel gjøres her. Hvor går grensen mellom film og utstilling i disse to eksemplene?

    Munch-museets film utgir seg ikke for å være en utstilling, kun en forsmak på kommende utstillinger. Noe jeg synes er et spennende grep. Filmen/utstillingen om da Vinci har jeg ikke sett. Kanskje burde jeg det, for intermedialisten i meg blir veldig nysgjerrig på hvordan man skal forstå denne blandingen av et to-dimensjonalt medium og et utpreget tre-dimensjonalt medium.

  • Interaktivitet vs deltakelse

    I intervjuet med Nina Simon kommer samtalen inn på forskjellen mellom interaktivitet og deltakelse. Simon mener det er to helt forskjellige ting. Hun sier:

    Interactivity means you let people play. Participation means you let them collaborate and potentially add to or change what’s on display. Participation is a lot more threatening than interactivity.

    Jeg er ganske enig med Simon, og synes denne forskjellen er spennende. Hvor går grensa mellom interaktivitet og deltakelse? Hvor mye deltakelse ønsker publikum? Hvor mye får publikum ut av interaktive elementer? Når jeg prøver å komme på eksempler på deltakelse i museer jeg har vært på kommer jeg kun på ett. Det var på åpningen av utstillingen «At blive københavner» på Københavns Museum. Der ble alle gjestene oppfordret til å fortelle hvorfor de hadde kommet til København. Grunnen skulle man skrive opp på en farget papirlapp og henge opp på en tråd som var trukket fra vegg til vegg. De ulike grunnene skulle skrives på ulike farger. Rød lapp: på grunn av kjærligheten. Gul lapp: på grunn av utdanning (hvis jeg husker riktig), blå lapp: født i København. Grønn lapp: jeg ville vekk. Og lignende.

    Det var veldig fascinerende å lese lappene, og fordi de var fargekodet kunne man lete etter historier som lignet ens egen eller som man var interessert i. Den enkelte museumsgjestens aktivitet skapte dermed opplevelsen til de andre besøkende. Denne aktiviteten har derfor et veldig ulikt resultat enn når man f.eks blar i bilder på en digital skjerm, noe som ofte defineres som interaktivitet. Museumsgjesten er aktiv, men aktiviteten har ingen betydning for andre.

    Jeg har ikke vært på Københavns Museum etter åpningen så jeg vet ikke om gjestenes fortellinger om hvorfor de kom til København er med i selve utstillingen, for på åpningen var installasjonen i et annet rom. Jeg håper de har den for det var et veldig fint innslag, og et godt eksempel på hva Simon mener med deltakelse.

  • Done



     

    The thesis is done. It is written, printed and handed in.
    It ended up as a study of the role of historical media texts (photographs, newspapers, film, drawings, sound recordings etc.) in cultural history exhibitions. My main research question was:

    How do media texts from the past work in cultural history exhibitions when experience is em­phasized, when media are used not only to present contextual information about museum objects, and digital tech­nology provides novel possibilities for display?

    To focus the study, four questions of particular interest were fore­grounded:
    – How do media texts from the past work in relation to media texts about the past in the exhibition?
    – How can we understand media texts from the past in relation to the museum object?
    – How do media texts from the past work in relation to the special spa­tial charac­ter of the exhibition?
    – How do media texts from the past contribute to the creation of histo­ricity in the exhibition?
    I analysed six media installations from the Museum of London and six media installations from the Churchill Museum in London.
    One of my conclutions is that media texts are used as copies of a situation or event, and not presented as objects with a history of their own. Information about why the media text was produced and how it was used is not available in the exhibition, and is not used to create meaning in the exhibition. One of my main arguments is therefore that media texts are used as «reality effects», rather than treated like historical remains.

    If you want to read the thesis, e-mail me at hegebhuseby@gmail.com.

  • Two interesting research projects

    @font-face { font-family: «Times New Roman»; }p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: «Times New Roman»; }table.MsoNormalTable { font-size: 10pt; font-family: «Times New Roman»; }div.Section1 { page: Section1; }

    This week I came across two research projects that are touching upon the same questions that I am currently working with.

    Two days ago I was so lucky that I was able to attend a talk by Ross Parry at the Department of Education here in Oxford. Parry is the program director for Museum Studies at the University of Leicester, and he has digital heritage as his main research field. Wednesday he talked about his new project called “Museums and make-believe. Reclaiming the illusory within heritage.” This project will continue his previous work about the relation between the museum and the computer. Museums have been quite sceptical about computers and digital media, and Parry argues that this is because computers seem to do the complete opposite of what museums do. Museums rely on the original, the authentic and the empirical evidence, while digital media and the internet often are associated with the copy, the manipulated and the fictional. Parry’s argument is that the features of the computer also have been important aspects of museum practice through the history. The authenticity museums rely on is not only created by facts. Imitation, immersion, illustration and irony has been as important argues Parry. This relation between factual historicity and imitation is something I am discussing in my thesis, but specificly related to the use of media texts. Media texts are both used as illustrative, immersive elements, but also as historical evidences and traces from the past (as objects are), and I see it as one of the museum’s challenges to be able to balance the two. Maybe will Parry’s study provide some helpful reflections on how museums historically and today are balancing between the factual and the illusionary.

    The second project I was made aware of by a tweet from @formidlingsnet. Christian Hviid Mortensen has announced the start-up of his PhD project Radio as immaterial heritage in a museological context. You can read about it here, on formidlingsnet.dk, or on his newly started blog. One of his main focuses will be how to “display” radio recordings as objects in cultural history museums, because sound usually ends up as an aesthetic effect. This question is really close to what I am dealing with, and I look forward to follow his study. Media texts are getting more and more important for museums, both as sources and exhibition elements. Knowledge about how media texts produced outside the museum, should be treated in an exhibition is therefore very welcome.