Kategori: Museumsbesøk

  • Magiske museer

    Jeg planlegger å skrive et innlegg om utstillingen Mind Gap på Teknisk museum. Jeg har mange tanker og mange meninger om den utstillingen, så det tar litt tid. I mellomtiden kan dere få se noen bilder.

    Kanskje er dette en utstilling som kan gi folk følelsen av at museer noen ganger er litt magiske?


    Eller hva med Glyptoteket i København hvor det er fullt av palmer og andre planter?

  • VÆGGEN – museet ut i byen

    På rådhusplassen i København står en stor digital vegg i en container. Den glir lett inn i byggerotet som preger plassen på grunn av byggingen av en ny metro-linje i byen. Veggen er satt opp av Københavns Museum – bymuseet i København, og den flyttes rundt i byen sammen med metroutgravingene. For i tillegg til at store jordmasser skal fjærnes for at byens beboere skal kunne kjøre førerløse vogner til enda flere steder, så foretas det også arkeologiske utgravninger. Københavns Museum har tatt på seg oppgaven med å trekke linjene fra de arkeologiske funnene til utbyggingen av den nye metro-linjen, og trekke byens beboere og turister inn i formidlingen av dette historiske spennet. Det er dette VÆGGEN er til for.

    København i navigerbar collage-versjon
    Det er ingen som bruker Væggen når jeg kommer, men ikke lenge etter at jeg har begynt å bla i bildene og navigere rundt i by-collagen kommer det flere til. På VÆGGEN kan du bevege deg rundt i et København skapt av en digital collage av fotografier, tegninger og malerier. Ved å horisontalt på skjærmen kan du bevege deg til høyre og venstre i byen, og ved å stryke vertikalt kan du bevege den innover eller utover i byen. I tillegg er den et rullefelt som bestemmer hvilket år man ser byen fra. Ved å bevege knappen til høyre eller venstre kan du endre årstallet du ser området du utforsker fra. I tillegg til å bevege seg rundt i byen kan man også velge hvilken del av byen man vil utforske fra en meny. Man kan få opp bilder både ved å røre ved bildene i collagen og ved å få åpne menyer hvor man blir presentert for mange bilder fra en gate eller et sted i byen. De fleste bildene er lagt til av museet, mens noen er lagt til av VÆGGENs brukere.


    Hva får man ut av den?

    Væggen er fin, ideen er god og den er et spennende bud på hvordan museet kan beveget seg ut i byrommet og engasjere flere av byens beboere. Men brukeropplevelsen har noen mangler. Til tross for at jeg har sett VÆGGEN før og lest en del om hvordan den fungerer tar det litt tid før jeg skjønner hvordan jeg skal navigere. Har man aldri hørt om den vil jeg tro det er vanskelig å forstå hva man skal gjøre. Det er mange bilder å se på, men lite informasjon. Jeg føler derfor ikke at jeg blir så mye klokere på Københavns historie. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde lagt opp noen bilder selv. Da kunne jeg ha satt mitt bilde inn i en kontekst og sett på de andre bildene som handlet om det samme. Nå blar jeg litt rundt på måfå og vet ikke helt hva jeg skal se etter. Det hadde nok også vært annerledes om jeg var fra København. Da kunne jeg ha lett etter stedene jeg vokste opp og sett på hvordan byen jeg kjenner har endret seg. Min historie i København er for kort for den opplevelsen.

    Kommentarer og brukerdeltagelse

    Som bruker av VÆGGEN kan man skrive kommentarer til bildene. Det er ikke så mange som har gjort det, og de fleste kommentarene er det ikke så mye innhold i. Men jeg fant et fint eksempel på at denne funksjonen kan fungere. Tittelen på bildet av de to damene er «To ludere i gadedør i Holmensgade. En i uniform.» Men hvem som er i uniform er ikke lett å se, som Anonymous kommenterer. Det var ingen som hadde svart på spørsmålet ennå, men det vil det kanskje være. På denne måten vil det bli mer informasjon å hente, og det er antagelig også Københavns Museums intensjon at brukerne selv skal bidra med informasjon og fortellinger om Københavns historie.

    Et møte med en bruker av VÆGGEN
    Ved VÆGGEN møter jeg Narve Kallevik, fra Haugesund. En av mange norske turister som passer rådhusplassen.

    Hva fikk deg til å gå bort til Væggen? Det var utgravningene, jeg ville se hva som skjer her. Jeg så veggen og begynte å lese introduksjonen, men gikk videre før jeg hadde lest ferdig.

    Hvordan synes du den fungerer? Jeg hadde ikke lest brukerveiledningen, og det merka jeg når jeg begynte.

    Hva synes du om at museene beveger seg ut i byen? Jeg syntes det er stilig, veldig okay, for da blir man mer nysgjerrig. Det gjør at man tenker på å besøke museet. Vi hadde ikke tenkt på det før, men nå vet vi jo om det.

    Hva synes du om at museer deltar i den politiske debatten? Det er jeg litt spørrende til. Jeg synes museene skal gi oss historien på en ok måte. For meg er museet et sted man kan gå tilbake og se hva som var. Hvis det blir for politisk og opp i dagen i dag, da kan den siden ved museet forsvinne.

  • Et møte med en museumsansatt – Nationalmuseet i København


    Navn: Bjarne Petersen (65)
    Stilling: Museumsbetjent

    I entreen til Nationalmuseet i København møter jeg Bjarne Petersen. Han har jobbet på museet i 3 år, og er en av museets seniormedarbeidere.

    – Stillingen min har for ikke lenge siden skiftet navn fra «oppsynsbetjent» til «museumsbetjent». Senere vil den skifte navn til «museumsvert». Dette er en del av museets arbeid for å gjøre de ansatte mer oppmerksomme om gjestene. Vi skal nå ikke bare passe på at gjestene følger reglene, men også informere og ta godt i mot dem når de kommer. Vi skal også lære mer om samlingene slik at vi kan svare på spørsmål om gjenstander. Vi har vært på mange kurs, blant annet om konflikthåndtering og hvordan vi skal henvende oss til ulike publikumsgrupper. Den nye rollen til museumsbetjenten startet vi med nå i høst, så vi har ikke gjort noen undersøkelser på om gjestene oppfatter museet annerledes ennå. Vi har en gjestebok hvor de besøkende kan skrive om de har lyst. Der kommer det noen positive tilbakemeldinger, men selvfølgelig også litt kritikk og det tar vi seriøst og prøver å gjøre noe med det. Vi tror jo dette arbeidet har en effekt, for det koster jo litt penger.

    – Vi er en variert gruppe som arbeider som museumsbetjenter. Noen er studenter, andre er kunstnere, og noen er seniormedarbeidere. Noen har vært her i 10 – 15 – 20 år. Felles for oss er at vi liker å være på museet, man kan ikke gjøre dette bare fordi man vil tjene penger. Noen dager er det ikke så mange gjester, da kan man tenke litt på andre ting og hva man skal ha til middag, men her i ankomsthallen er det som regel travelt. I dag har det for eksempel vært over tusen besøkende, da må man være opmerksom hele tiden.

    – Tidligere jobbet oppsynsbetjentene på samme sted i museet hver dag, nå roterer vi hele tiden. På den måten får vi variasjon og vi blir kjent med hele huset. I morgen skal jeg til Oldsakssamlingen, og neste uke til antikksamlingen. Det er også endel arrangementer på museet. I dag har Roskilde Universitet vært i festsalen, og i kveld kommer det 200 mennesker som skal være her i ankomsthallen til en prisutdeling. Da er det også noen arbeidsoppgaver for oss museumsbetjenter.

  • Apejenta Ida

    Fram til 1. mars 2012 vises utstillingen ”Apejenta Ida” på Zoologisk museum i Oslo.Utstillingen bygger på det eldste hele primatfossilet i verden som ble kjøpt av Naturhistorisk museum i 2007. Fossilet har fått navn etter Jørn Hurums datter og er et fossil av en ape som ikke rakk å bli voksen. Hun hadde ennå ikke mistet alle melketennene da hun døde.
    Utstillingen er sterkt rettet mot barn. Den er bygget oppomkring at barn kan identifisere seg med Ida. Den trekker fram gjenkjennelige temaer som felling av melketenner, et brukket håndledd, og farer som truer.

    «Det skumleste dyret som levde på land på Idas tid var ikke løve eller elefant, men en fugl som var så stor at den ikke kunne fly.» Naturhistorisk Museum
    En spennende jungelstemning er skapt ved hjelp av flotte illustrasjoner av Idas liv i jungelen. Det er noen skjermer i utstillingen, men de kan man ikke interagere med. Det er derfor de mange korte og enkle tekstene og de store flotte illustrasjonene som bærer utstillingen. Tekstene er enkle og fengende og man lærer faktisk noe om tiden Ida levde i. Illustrasjonene er brukt tredimensjonalt og er med på å skape et spennende rom og en egen verden.
    Utstillinger rettet mot barn fungerer ofte godt, er min erfaring. De er morsomme, de er lette å orientere seg i og det er enkelt å få med seg den kunnskapen som formidles. Det er ofte lagt stor vekt på pedagogiske virkemidler, og derfor er det lett å følge med, også for voksne.

  • Lærerikt om danske soldater i Afghanistan

    På Tøjhusmuseet i København har de for tiden en utstilling om danske soldater i Afghanistan. Utstillingen består av 1:1 modeller av elementer fra militærbaser og landskap i Afghanistan. Det første rommet er en soldats gutterom i Danmark, deretter illustreres avreisen fra Danmark, ankomsten i Afghanistan, tre forskjellige baser, en bil rammet av en veibombe og en Afghansk landsby. Mange steder i disse kulissene er det plassert skjermer. På skjermene kan man lese om forskjellige temaer som for eksempel livet i militærbasene, trening, fritid, familie, kamper, veibomber, samarbeid med de lokale, osv. På alle skjermene er det også intervjuer med en eller flere soldater. Det er derfor nesten ingen tekst i utstillingen utenom skjermene.

    Ved første øyekast virker de naturtro kulissene tomme for liv, forlatte og dystre. Men når man lytter til det ene intervjuet etter det andre vekkes omgivelsene til live og man kan forestille seg menneskene man møter på skjermene i landskapet man selv går rundt i. I stedet for å basere seg på tekst og historiske gjenstander utnytter denne utstillingen illusjon, romfølelse og filmens evne til levendegjøring.