Seks punkter for evaluering av kulturhistoriske utstillinger

Museumsbesøk, Teori

For noen dager siden var jeg på HumSam-biblioteket i Georg Sverdrups hus på Blindern for å få litt faglig påfyll. Der fant jeg en masteroppgave med tittelen «Hva er en god kulturhistorisk utstilling?». Oppgaven er skrevet i 2006 av Anfrid Oline Hojem.

I oppgaven presenterer Hojem seks punkter man bør evaluere en kulturhistorisk utstilling på:

  1. Forståelsen av utstillingen som medium. Utnyttelsen av mediets fordeler og oppmerksomhet rundt de utfordringer som det møter.
  2. Utstillinger kan forstås som massekommunikasjonssystem. Utstillingene må derfor etterstrebe å sende tydelige beskjeder. ”Feedback-loop” øker kommunikasjonseffektiviteten og kan muliggjøres gjennom evalueringer av utstillingene, samt ved direkte kontakt mellom utstillingsskapere og besøkere.
  3. Et museum er en demokratisk institusjon. Publikum er en viktig del av museets eksistensgrunnlag og må derfor tas på alvor.
  4. Historieformidlingen skal ikke legge skjul på at det er mye som ikke vites om historien. La derfor publikum få ta del i spørsmålene om historien og de varierte tolkningene.
  5. Teksten og språket skal henvende seg til publikum på et ikke-akademisk nivå  uten at det går på bekostning av det faglige innhold. Tekstene bør være korte og ta utgangspunkt i gjenstandene, utstillinger er et visuelt medium.
  6. Utstillingene er også kunstverk som kan frembringe en estetisk opplevelse.

(Hojem, A.O 2006. Hva er en god kulturhistorisk utstilling? En komparasjon av tre utstillingskonsept. Masteravhandling i arkeologi ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, s. 29)

Kanskje kan disse punktene fungere godt som et utgangspunkt når man skal skrive en anmeldelse av en kulturhistorisk utstilling? 

The Settlement Exhibition – Reykjavik

Museumsbesøk

Jeg er så heldig at jeg har fått muligheten til å reise en tur til Island. I går besøkte jeg The Settlement Exhibition i Reykjavik, en utstilling med mange gode løsninger.

Som navnet tilsier er dette en utstilling, og ikke et museum. Jeg synes det sier ganske mye om forskjellene på et museum og en utstilling at de finner det nødvendig å poengtere dette. Denne utstillingen er nemlig ikke motivert av en samling eller et museums tematiske orientering, men bygget opp omkring en utgravning av et langhus fra bosetningstiden på Island.

Førsteinntrykk, orientering og oppbygning

The Settlement Exhibition er en av de peneste utstillingene jeg har sett, og en av de tydeligste. I forrige innlegg etterlyste jeg innledninger på utstillinger. Det fant jeg her. Når man entrer utstillingsbygningen blir man møtt av denne teksten:

In 2001 the ruin of a tenth-century viking age hall was found here, along with part of a wall which dates to before AD 871+-2, which is the oldest man-made structure found in Reykjavik. 

This exhibition, based on research carried out by scholars, aims to cast light on the beginnings of Reykjavik, to provide some answers, and encourage questions.

Utstillingen har ett bestemt fokus –  den aller første tiden det bodde mennesker på Island. Denne tiden representeres fysisk av langhuset som er gravd ut og kan sees midt i utstillingsrommet. Langhuset  fungerer som et bindeledd til tiden da Island ble befolket.

Av museumsvaktene blir man oppfordret til å gå mot høyre når man entrer utstillingen, og følge utstillingen mot klokka rundt rommet. Først blir man satt tilbake i tid ved hjelp av estetiske virkemidler og enkel informasjon om livet de første menneskene på Island levde. De korte tekstene innledes med spørsmål som: «Hva levde de av?» «Hvordan bodde de?» «Hvor ble det av trærne?» og lignende. Til hver seksjon kan man studere et utvalg arkeologiske funn som er knyttet til spørsmålet. Rundt hele rommet er det satt opp et panorama-fotografi av naturen rundt Reykjavik. Noen steder er utsnitt av stillbildet erstattet med film. Hvite siluetter av mennesker som jakter, lager mat, bygger hus og lignende levendegjør livet på Island for over 1000 år siden. Animasjonen er akkompagnert med et lydspor.

Den første halvdelen av utstillingen handler kun om livet de første bosetterne på Island levde. Det gis ingen historisk kontekst. Den historiske konteksten for de første bosetterne på Island finner man først til slutt i utstillingen, i to fordypningsstasjoner og noen tekster på vegg. I siste halvdel finner man også utdypende informasjon om langhuset i to forskjellige digitale innstallasjoner som jeg vil komme tilbake til.

Lite tekstlig informasjon på vegg, samt en bestemt bevegelses retning, gjør det lett for den besøkende å orientere seg. Den tydelige rekkefølgen på elementene i utstillingen er gjort mulig av det store langhuset i midten av rommet. Man beveger seg naturlig rundt utgravningsfeltet. Det snevre fokuset i begynnelsen av utstillingen gjør at man etterhvert blir nysgjerrig og savner fordypning. Når man endelig kommer til mer utfyllende informasjon mot slutten, og man til og med har mulighet til å sette seg ned, så føles fordypningen kjærkommen, istedet for overveldende. 


Innholdet vs. teknologi

I utstillingen finnes en digital rekonstruksjon av langhuset, som man selv kan dreie på og så man kan se den fra ulike vinkler. Dette er den mest vellykkede digitale rekonstruksjonen jeg har vært borti. Den er kombinert med et lydspor som forteller hva du ser. Man styrer modellen ved å styre et lyspunkt på å skjerm foranseg rundt i en sirkel. Lyspunktet kan styres i 4 forskjellige sirkler som tilsvarer 4 nivåer i huset, fra utsiden til innsiden.

Kombinasjonen av relativ fri navigansjon, og et fast lydspor fungerer utmerket, etter min mening. For meg er ikke en 3D-modell interessant i seg selv, men med informasjon om huset jeg ble jeg motivert til å kikke på det fra forskjellige vinkler. Dette gjorde at hovedattraksjonen i installasjonen ikke var teknologien, men innholdet. (Noe jeg tidligere har skrevet om her.)

Det samme opplevde jeg dessverre ikke i den andre installasjonen om langhuset. Dette var et bord med en plantegning av huset prosjektert på. (Ganske likt som boka om Alfred Nobel på Fredssenteret og tidslinje-bordet på Churchill Museum i London.) Mange deler av huset var merket med navn. Dersom man holder hånden over navnet dukker det opp en informasjonstekst om denne delen av huset. For meg ble attraksjonen først og fremst å teste teknologien. Det var det som motiverte meg til å åpne nye fordypningstekster, ikke nysgjerrighet på innholdet. Men det kan også hende det handlet mer om mine interesser enn installasjonens vellykkethet. 



Fordypning

I siste halvdel av utstillingen var to fordypningsstasjoner. En om vikingenes reiser og en om Islands kulturelle- og genetiske bånd til andre land som følge av bosettingen i vikingtiden. Fordypningstekstene  er delt opp i korte avsnitt, og publikum selv velger om de vil lese neste. Man får også vite hvor mange avsnitt som gjenstår på temaet man leser om. Dette gjør det enkelt å få med seg poenget i hvert avsnitt, og tekstmengden blir overskuelig. Skjermene er lavt på veggen og krakker er satt opp foran. Fordypning uten sitteplass er kun for spesielt interesserte og folk med gode sko.

Forskningen som utstillingen bygger på får god plass, uten at det har gjort tekstene vanskelige. Forbehold og antakelser er med, og det er gode begrunnelser på hvorfor man antar at ting har vært på denne eller denne måten. Dette gjør tekstene spennende og styrker utstillingens konsept – at den er basert på arkeologiske utgravninger og er utviklet i tett samarbeid med forskere. 

Form og innhold – estetikk

Utstillingen viser en fantastisk utnyttelse av hva jeg mener er den kulturhistoriske utstillingens to viktigste kvalifiserende aspekter – rommet og kontaktpunktene til fortiden/historisiteten. Panoramabildet som går rundt hele rommet forsterker romligheten og spiller godt sammen med langhuset. Det er et godt grep for å forsøke å skape et bilde av hvordan huset lå ute i landskapet en gang for over tusen år siden. På denne måten skaper man en referanse til fortiden både indeksikalsk- et direkte spor etter folkene som levde da, og ikonisk  – et bilde av hvordan det så ut. Langhuset og panoramabildet knytter dessuten rommet sammen med det historiske, og jeg tror ofte at de beste utstillingene er de som klarer å gjøre dette.

Petter Dass museet

Museumsbesøk, Teori

<!– /* Font Definitions */ @font-face {font-family:"Times New Roman"; panose-1:0 2 2 6 3 5 4 5 2 3; mso-font-charset:0; mso-generic-font-family:auto; mso-font-pitch:variable; mso-font-signature:50331648 0 0 0 1 0;} /* Style Definitions */ p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal {mso-style-parent:""; margin:0cm; margin-bottom:.0001pt; mso-pagination:widow-orphan; font-size:12.0pt; font-family:"Times New Roman"; mso-ansi-language:NO-BOK;} table.MsoNormalTable {mso-style-parent:""; font-size:10.0pt; font-family:"Times New Roman";} @page Section1 {size:612.0pt 792.0pt; margin:72.0pt 90.0pt 72.0pt 90.0pt; mso-header-margin:36.0pt; mso-footer-margin:36.0pt; mso-paper-source:0;} div.Section1 {page:Section1;} I sommer besøkte jeg Petter Dass museet på Alstadhaug i Nordland. Alstadhaug er Nordlands tusenårssted, og etter å ha jobbet med tusenårsstedet i Oppland var det morsomt å se et av de andre.
På Alstadhaug kan man besøke prestegården, Alstadhaug domkirke og det nye Petter Dass museet som er tegnet av Snøhetta. Bygget er skåret inn i fjellet for å forstyrre de gamle bygningene minst mulig. Inne bygningen kan man i første etasje besøke en hyggelig kafé med utsikt mot fjorden og et auditorium hvor man kan se en film om Petter Dass og Alstadhaug. I andre etasje er det en utstilling om Petter Dass. Utstillingen er utviklet av Kvorning design og kommunikasjon, som jeg tidligere har skrevet om her
Utstillingen består hovedsaklig av vegger som tar for seg ulike temaer knyttet til Petter Dass liv og virke. I tillegg er det noen montre med gjenstander og en avdeling hvor man kan lytte til noen av Petter Dass’ salmer.
Utstillingen fikk meg til å tenke på disse utfordringene knyttet til utstillingsdesign:
Måten publikum møter utstillingen på
Utstillingen kan virke litt uoversiktlig ved første øyekast. Ettersom man kommer inn midt i rommet,  og man kan velge om man ville gå til høyre og venstre, kan man bli usikker på hvor man skal starte. Jeg har lagt merke til at dersom jeg blir usikker på hvor jeg skal begynne å lese, leser jeg mye mer overflatisk. I stedet for å ta til meg informasjonen leter jeg etter noe å orientere meg utifra. 
Jeg savnet også, en introduksjon til utstillingen. Dette er noe jeg tidligere har skrevet om i forbindelse med et besøk på Frammuseet.
Bruk av historiske medietekster
Utstillingen er illustrert med et stort utvalg gamle malerier, håndskrevne dokumenter, tegninger og lignende fra 1600-tallet, og endel film-klipp av naturen på Helgelandskysten som jeg regner med er produsert til utstillingen. En av de jeg besøkte museet sammen med kommenterte etterpå at det hadde vært fint å få vite litt mer om bildene (medietekstene) som ble brukt i utstillingen. Og det er jeg enig i. Noe av det jeg kunne tenke meg å få informasjon om er: Er disse bildene spesifikt knyttet til Petter Dass, Alstadhaug eller Norge? Har de en betydning utover at de gir assosiasjoner til 1600-tallet? Hvem har laget dem, og hvorfor? 
Jeg har skrevet mer om bruk av historiske medietekster i dette innlegget som handler om historisk troverdighet på museer.
Formidling av litteratur og musikk på museer
Lyttestasjonen i enden av rommet var helt klart min favoritt. Musikk på øret, mulighet til å velge sanger, et sted å sette seg ned og god utsikt er et godt utgangspunkt for å bli kjent med Petter Dass salmer.

Et møte med en museumsansatt – SMK København

Museumsbesøk
Navn: Martine Seedorff
Stilling: frivillig på Statens Museum

Gjennom bloggen We Unite har jeg blitt kjent med Martine Seedorff som er frivillig for Statens Museum for Kunst i København. Her forteller hun om sine arbeidsoppgaver.

– Hver onsdag eftermiddag arbejder jeg som frivillig på Statens Museum for Kunst i Unges laboratorium for kunst som kunstpilot med 30 andre unge mennesker i aldersgruppen 15 – 25. Vores arbejde er at hjælpe museet med at målrette ung-til-ung formidling og kommunikation. Det gør vi ved at holde åbne arrangementer med forskellige kunstneriske omdrejningspunkter og forskellige samarbejder ved f.eks. at repræsentere museet på Roskilde Festival.

– Det frivillige arbejde giver en unik mulighed for at opleve en kulturinstitution indefra, møde de forskellige afdelinger og lære om den lange arbejdsproces der ligger bag en udstilling lige fra kunsthistorikeren til arkitekterne og grafikkernes arbejde, samt ikke mindst at møde andre unge med interesse for kunst (læs mere på http://www.ulk.dk).

– Under åbningsweekenden af den nye særudstilling med Hammershøi på museet blev jeg lønnet for at være guide i museets smartphone og Ipod application, hvilket gav en ny viden om hvordan den typiske museumsgæst oplever app’en og for nogens vedkommende ligefrem, første gang de står med en Ipod Touch i hånden, som kan lånes i billetsalget.

– For det første var de fleste begejstrede for App’en som udstillingen også lægger op til kan vække billederne til live og bruges som både supplering og perspektivering til værkerne ved f.eks. at vise billeder og film der ikke er en del af udstillingen. Hvilket jeg oplevede hos en gæst der glædeligt fortalte efter han havde set udstillingen “… at den båd i den ene film den eje hans ven.”

– Der hvor App’en valgte problemer var typisk hos de folk der ikke er vant til at bruge deres smartphone eller en Ipod Touch. Layoutet af App’en og dens brugervenlighed kommer her til at spille en central rolle. Det skal både i udstillingen og på App’en være tydeligt hvilke værker der hænger sammen med hvilket link i App’en.
Ligeledes er vi som mennesker forskellige og med forskellige måder hvorpå vi ønsker at opleve en udstilling. En knivskarp beskrivelse af hvad museumsgæsterne får ud af App’en var derfor også prioriteret højt.

– I forhold til Hammershøi App’en er den bygget op på den måde at der er seks værker som museet har valgt og gå i dybden med i små film på et par minutter. Derudover er der også et kort hvor man kunne se de udvalgte værkers motiv i byen i dag, en længere biografi om Hammershøi og fortællinger om opsætningen af udstillingen. Når jeg forklarede gæsterne formålet med App’en som et redskab til både at kunne forstå værkerne i deres samtid men i særdeleshed også hvad vi kan bruge Hammershøis malerier til i dag, var det som om de bedre forstod App’ens brugerflade, fordi de kendte til dens formål.

Hvis har nogen spørgsmål må du endelig skrive til martine@seedorff.dk

Mind Gap – og forholdet mellom form og innhold

Debatt, Museumsbesøk
Mind Gap, som kan sees på Teknisk museum ut 2012, er en utstilling i tre deler. Del to er hovedrommet hvor det gis informasjon om hjerneforskning. Del en og tre gir først og fremst en sanselig opplevelse hvor hjernen og hjerneforskning finnes som elementer. Utstillingen er designet av scenekunstneren Robert Wilson i samarbeid med Serge von Arx. For å komme inn i utstillingen går man først igjennom en sluse med lyd. Dørene åpner seg automatisk og man blir tatt med inn i en ukjent verden.

1: Velkommen til en annen verden
Den første delen av utstillingen er et rom hvor alle vegger og taket er dekket av speil, og man kan høre tivoli-musikk; livlig, ferieaktig jazz som får meg til å tenke på Madmen. Kanskje på grunn av de små smellene som høres ut som de kommer fra en skrivemaskin? Stemningen er så spesiell at det ikke minner meg om noe jeg kjenner til fra før. Er vi inne i hjernen?


I veggene til speilrommet er det montre med modeller av hjerner. Det er hjerner på formalin, kranier som har vært brukt til forskning, utstoppede dyr som er ofte brukt til hjerneforskning (en sjimpanse, en hane), og utstyr som er brukt til hjerneforskning. På en vegg er det tre rader med deler av hjerner på formalin. Jeg leser på lappene som forklarer hva jeg ser: ”Barnehjerne med vannhode” og ”nervesvulst i synsnerven”. Det er surrealistisk. Hjerner på formalin er blitt estetiske elementer. De er merket som tradisjonelle museumsgjenstander, men teksten er nesten gjennomsiktig på glasset for at de ikke skal ødelegge det visuelle inntrykket. I mine øyne er det lappene som gjør gjenstandene interessante, og jeg tenker at for mange må det være vanskelig å lese hva det står, og de vil dermed miste mye av meningen. Det hele er ganske absurd, med det groteske og skremmende i det vakre speirommet, kombinert med den lystige musikken.

En gruppe barn i gule refleksvester kommer løpende inn i rommet. Jeg er ellers den eneste gjesten denne torsdag formiddagen. ”Fisker!” roper de. En vegg er dekket av like store gjennomsiktige beholdere fylt med vann og små fisker. ”Skulle ønske jeg hadde en fisk,” sier en liten gutt mens han sitter på kne og kikker på fiske som svømmer i en beholder helt nede ved gulvet. Jeg leser på lappen at fiskene brukes til forskning om alzheimer.


2. Vi entrer en skog.
En stemme sier ”Mind Gap” og det er tydelig at ”the” er kuttet bort fra lydklippet. Jeg forstår ikke betydningen av det, annet enn at jeg kjenner igjen tittelen til utstillingen og referansen til Londons tube. Rommet jeg trer inn i er fylt med trestammer som strekker seg fra gulv til tak. Gulvet er svakt ujevnt og gir assosiasjoner til jord og skogbunn. Det er mye lyd i rommet. Lyden av regn, vind, stemmer og musikk. I et rom i veggen, dekket av en glassplate, bor det tre hetterotter.

På mange av trestammene henger det små videoskjermer og telefonrør. Telefonrørene er gammeldagse, grå og runde i formen. Jeg husker vi hadde en sånn telefon da jeg var liten. Man kan løfte røret fra stammen og høre lyden til videoklippet som vises på skjermen. De er alle intervjuer med norske hjerneforskere. Hjerneforskerne snakker om kompliserte ting, og filmene går i loop, så man kan ikke se filmen fra begynnelsen av uten å vente. Lyden er veldig høy. Jeg er nødt til å holde røret vekk fra øret.


Ved en skjerm står teksten på store lapper som henger fra trestammene. Det fungerer godt. Tekstene er korte og overskuelige, og man kan holde lappene opp til ens egen lesehøyde. En av filmene handler om MRI scanning. Den er lang og langsom, jeg har ikke tålmodighet til å se hele. Det surrealistiske er fremdeles framtredende, hovedsaklig gjennom kombinasjonen av et mystisk skogslandskap, seriøse hjerneforskere og tekniske gjenstander på trærne. På et tre henger dessuten det indre øret til en hval. En gjenstand som er surrealistisk nok i seg selv. Det er stor kontrast mellom den umiddelbare sanselige, estetiske opplevelsen av rommet og de lange, langsomme og kompliserte filmene.

De mange skjermene er ikke merket på noen måte, så man vet ikke hva de forskjellige handler om. Man er derfor nødt til å høre og se på alle for å finne temaer man interesserer seg for. Man kan ikke velge målrettet, men må prøve ut alt til man finner det man er interessert i. Jeg finner en interessant film om MS-forskning på gennivå, og en spennende en om forholdet mellom bevissthet, hjerne og moralsk ansvar. Dette siste temaet kunne godt å vært utdypet mer og vært et større tema. Det åpner for mange muligheter for å involvere publikum, men er ikke utnyttet i denne utstillingen.

Å henge utstyr som brukes i hjerneforskning opp på trestammer er helt klart mer estetisk spennende enn mer tradisjonell utstillingsdesign, men jo lenger jeg er i rom nummer to jo mer synes jeg det er for stor avstand mellom form og innhold.

C. Brå avslutning
Det siste rommet er et stort svart rom med et lysende sikksakk-spor i gulvet. Plutselig slukker lyset i sporet. Rommet blir helt mørkt, bortsett fra lyset som skinner ut igjennom et rundt hull i veggen til vestre for meg. Om man kikker inn ser man en stor lyserosa hjerne på et glass med formalin i et hvitt rom. Fra hullet kommer det spilledåse-musikk og en kald vind. Jeg får assosiasjoner til himmelen, til en hjerne på en hvit sky, til noe overjordisk, noe sakralt. Merkelige medisinske instrumenter henger i taket av det store svarte rommet. Følger man det lysende sporet i gulvet kommer man til utstillingens utgang. Det overrasker meg. Jeg føler utstillingen så vidt har kommet i gang og er klar for at informasjonen jeg har tilegnet meg i skogsrommet skal bli behandlet og gjort relevant for meg.

Vurdering
Av en eller annen grunn hadde jeg forventet en utstilling om hjernen, ikke om hjerneforskning, selv om jeg ser nå at Teknisk museum skriver på hjemmesidene sine at den handler om begge deler. Muligens er det medias omtale av utstillingen som har gitt meg feilaktige forventninger.

Da jeg hadde vært igjennom rom 2 forventet jeg blant annet at utstillingen fortsatte med en ny del som gjorde informasjonen jeg hadde fått med meg i så langt relevant for meg og min opplevelse av min egen hjerne. Dette kan skyldes kommentaren fra aftenpostens anmelder om at utstillingen var en ”utstilling av din egen hjerne”, noe jeg er sterkt uenig i.

Det surrealistiske er det mest iøynefallende temaet i utstillingen, og jeg forventet at dette skulle bli behandlet eksplisitt i utstillingen. Etter å ha vært igjennom det første rommet, tenkte jeg at hjernens evne til å sortere sanseimpulser og gjøre dem forstålige ville bli et tema ettersom den absurde og fremmede stemningen var den sterkeste opplevelsen jeg fikk.

Jeg savnet også en mer diskuterende utstilling hvor kritiske spørsmål om hjerneforskning ble fremhevet. På den måten kunne utstillingen aktivert publikum i større grad. Å aktivere publikum trenger ikke handle om å trykke på knapper eller ta på ting, slik Teknisk museum ellers er veldig gode på. Publikum skal også, eller kanskje aller helst, aktiveres som tenkende, reflekterende og kritiske mennesker. I sammenheng med dette kan det kommenteres at utstillingen ikke har noen elementer rettet mot barn. Dette kan være et bevisst valg fra Teknisk museum, ettersom Teknisk museum ellers har rykte på seg for å være veldig barnevennlig. Men voksne setter ofte også stor pris på de pedagogiske elementene for barn.

Den besøkende har et stort ansvar selv for å lære noe av utstillingen. Man må vie mye tid og konsentrasjon på filmene for å få noe ut av dem. Jeg savnet en pedagogisk innføring i hjerneforskning og hjernen. Min Gap er en utstilling uten fortellende elementer, og det gjør at besøkeren har vanskelig for å sette utstillingen inn i en sammenheng. Har Norge et viktig miljø innen hjerneforskning? Er det noe som står på spill? Jeg mener ikke at utstillinger alltid behøver å formidle faktuell kunnskap. En sanselig estetisk opplevelse kan i mange tilfeller være like lærerik som mye informasjon, og kan vekke nysgjerrighet for et tema. Problemet med Mind Gap er at den ikke gjør noen av delene. Form og innhold står fjernt fra hverandre. Det er lite innhold i formen, og lite form på innholdet. Utstillingen gjorde meg først og fremst forvirret fordi jeg prøvde å sette form og innhold i sammenheng.

Utstillingens form gir meg en følelse av at hjerneforskning har blitt ansett som et så kjedelig tema at innpakningen er nødt til å være det som fascinerer publikum. Men hjerneforskning er jo spennende i seg selv. De fascinerende, mystiske, magiske elementene i utstillingen kunne vært hentet fra hjerneforskning. Det gode med Mind Gap er at den viser det store potensialet som ligger i utstillingen som kommunikasjonsform. Men det er et enda større potensial om man klarer å bruke formen som noe mer enn sanselig innpakning, om man klarer å gjøre formen og estetikken betydningsskapende. I stedet for å gjøre hjerneforskning interessant, gjør Mind Gap utstillingsopplevelsen interessant. Det er en sanselig utstilling, ikke en pedagogisk. Det kan virke som om kommunikasjonen og samarbeidet mellom designer og kurator (eller fagansvarlig) ikke har vært så stor. Man får følelsen av at de har kjørt to parallelle løp og ikke har hatt noe å si på hverandres bidrag.

Utstillinger kan gi sterke, verdifulle, sanselige opplevelser, men hva skiller ”faglige” utstillinger fra kunstutstillinger om de ikke forklarer/bygger videre på/ utdyper/ kombinerer sanseopplevelsen med kunnskap og fakta/refleksjon?