Naturhistoriske museer

Museumsbesøk, Teori

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger
På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser – et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer
På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at…” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer
Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer
Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette?
Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

Natural history museum i London
Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

American Museum of Natural History i New York
Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris

Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.

Zoologisk museum i Oslo

Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino

Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history

Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Test av audioguide på Château de Versailles

Museumsbesøk

Først og fremst viser audioguiden på Versailles hvordan man håndterer store mengder turister, fra veldig mange forskjellige land, med behov for informasjon på mange forskjellige språk.

På Château de Versailles er en audioguide inkludert i billettprisen, og den er den viktigste kilden til informasjon om de historiske rommene man får se når man besøker slottet.

Første etasje – film og lyd

I første etasje av slottet, som er den delen man først kommer inn i, får man en introduksjon til slottets historie og til bygningen og til parken. I denne delen av slottet er audioguiden knyttet til tre filmer som vises i tre forskjellige rom. Filmenes lydspor spilles ikke av ut i rommet, men på den enkeltes besøkendes audioguide-avspiller. Lyden starter automatisk når man kommer inn i rommet og den er sykronisert med filmen. Filmene består av 3D visualiseringer av slottet slik det så ut på forskjellige tidspunkter mikset sammen med historiske tegninger og malerier av slottet. Informasjonen på lydsporet er strukturert i kort setninger og korte avsnitt og er lett å få med seg. Filmen går i loop, men det går fint an å komme inn midt i og heller se begynnelsen når filmen starter på nytt.

Auioguiden gjør det mulig å vise én film med 11 forskjellige lydspor samtidig, i tillegg vil jeg tro at museets ansatte er takknemlige for å slippe å høre filmenes lydspor i loop kontinuerlig gjennom dagen. På et sted med så mange mennesker er det også behagelig for de besøkende å selv kunne styre når man vil høre lyd og ikke.

Andre etasje – klassisk audioguide

I resten av slottet fungerer audioguiden som man er vant til – man kommer til et rom hvor det står et tall, man taster tallet inn på avspilleren og får høre en stemme fortelle om rommet man står i. Det er en ganske rett frem fortellerstemme som hovedsaklig fokuserer på takmaleriene og dekoren i rommet og litt om hva rommet ble brukt til. Lyden består kun av stemme, det er ingen lydbilder eller musikk. Noen steder brukes virkemidler som presens i beskrivelse av dagliglivet på slottet og opplesning av sitater fra historiske personer. Det veksler mellom en mannlig og en kvinnlig innleser, i hvert fall i den engelske guiden som jeg hørte. Det er få konkrete henvisninger til rommet man er i. Det gjorde at jeg flere ganger brukte litt tid på å finne ut hva de snakket om når de sa «maleriet er et symbol på ….» og lignende. Dersom de hadde lagt inn noe sånt som «Maleriet som du ser til høyre i taket…» ville det gitt lytteren litt tid til å orientere seg før den sentrale informasjonen kom.

Det var et lydspor til hvert rom, men ingen informasjon om hva lydpsoret handler om. Det gjorde det vanskelig å vite hvilke man skulle prioritere hvis man begynte å bli lei eller hadde dårlig tid. I tilegg var informasjonen veldig generell og jeg syntes ikke jeg lærte noe spesielt om Versailles som jeg ikke kjente til fra før. Versailles er et sted med en utrolig mangfoldig og spennende historie og det er derfor stort potensiale for tematiske turer. Men med så store mengder turister er guiden mer et virkemiddel for å lose mennesker så friksjonsfritt som mulig gjennom bygningen enn et tilbud for fordypning og særinteresser. Audioguiden gjør det mulig å gi informasjon til en stor mengde menneske, på en rekke forskjellige språk (i alt 11 språk) uten å tapetsere de historiske rommene med tekstplakater. Audioguiden hindrer også oppsamling og køer foran informasjonsskilt som kun kan leses av noen få mennesker av gangen. Men til å være en lydguide basert på et manus som skal passe for alle turister var det en god opplevelse, og siden guiden var inkludert i billetten slapp man å vurdere om det var verdt det eller ikke.

Og til sist, en praktisk detalj som jeg merket meg var at det var veldig mye mer behagelig å bruke høretelefoner, enn å holde avspilleren som et telefonrør opp til øret. Men da måtte man ha høretelefoner selv som man kunne plugge inn.

Paris

Jobb og prosjekter, Museumsbesøk

Jeg bor i Paris i vår. Og Paris er på samme tid både en veldig spennende museumsby, og ikke så veldig spennende museumsby. Paris er kjent for store, flotte, gamle museer. Museer man «må» se når man er her. De har nok av besøk ser det ut som. Her er det lange køer hver helg.

Jeg har vært her litt over en måned, og det eneste museet jeg har besøk et Louvre. Jeg var der første søndag i februar, for da var det gratis. Det vil si at det var veldig mange andre som også ville besøke Louvre. Om formiddagen var køen så lang:

Om ettermiddagen var den kortere, og vi kom oss inn halvannen time før stengetid. Da hadde vi vandret rundt i Paris sentrum en hel dag allerede. Halvannen time var derfor mer enn nok. Det ble et veldig kort og overfladisk besøk på et av verdens mest kjente museer. Jeg fikk sett litt av egyptsamlingen og litt av den greske, og noen glimt av andre gamle steinfigurer da jeg prøvde å finne en café hvor jeg kunne sette meg ned og få noe mat. Jeg var generelt lite interessert og ble lite imponert. Jeg må kanskje gi det en sjanse til. For flott, det er de jo.

Men det kan virke som om det ikke er behov for nyskapning og modernisering her i byen. Turistene kommer uansett. De står i kø uansett. Og det holder å kunne krysse museet av på lista, man trenger ikke å ha fått en fantastisk pedagogisk, spennende og interaktiv museumsopplevelse i tillegg. Og det skjønner jeg jo egentlig godt. Mona Lisa er Mona Lisa, liksom. Vanskelig å toppe det med digitale duppeditter. Og er det kunst man vil se, så er det nok å ta av. Men for min del er det ikke så mye som har vekket nysgjerrigheten, sånn museumsfaglig. De kulturhistoriske museene er lite å skryte av. Gammeldagse og trauste og alt står på fransk (ja, nå har jeg jo et mål om å forbedre franske mens jeg er her, så jeg burde kanskje ikke klage over det). I fjor besøkte jeg et av de naturhistoriske museene i Jardin de Plantes, Grand Galerie de l’Évolution, og det var en spennende opplevelse. Men noe lignende i kategorien kulturhistorisk har jeg ikke klart å finne.

God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

Museumsbesøk

Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

Utstillingen heter «Velfærdsdrømme – Greve i det 20. århundre» og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra

stasjonen.

Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv – måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant «kjører» en moped gjennom rommet.

Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

VIKING – klassisk utstilling i flott drakt

Museumsbesøk

VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

Mer om VIKING:
Martins Museumsblog: Vikings on display