Kategori: Jobb og prosjekter

  • Høstens tema: Virkemidler i utstillinger

    Litteraturen har jeg-person, beskrivelser, metaforer, sammenligning, personifisering, allvitende forteller, hopp i tid, tilbakeblikk, spenningskurve, forskjellige synsvinkler, osv. Filmen har i tillegg ulike billedutsnitt, klipp mellom forskjellige bilder, voice over, musikk, osv.  Diktet har bokstavrim, setningsbrudd, rim, osv.

    Men hva er utstillingsmediets virkemidler?

    Utstillinger har selvfølgelig gjenstander, utstillingstekster, bilder, film, lyd, det fysiske rommet og så videre. Men det er ikke virkemidler eller fortellende elementer i seg selv. Det er ulike medier. Bokens sider og bokstaver er ikke i seg selv med på å trekke deg inn i historien.

    Denne høsten arbeider jeg med å forstå og bruke virkemidler i utstillinger. For å kunne lage bedre og mer spennende utstillinger og formidlingsprosjekter og for å kunne forstå utstillingene jeg ser bedre. En tekst med gode virkemidler tyder på en avsender som virkelig ønsker å fortelle oss noe, og som har gjort seg umake for å få oss til å forstå det.

    Utstillingens sammensetning av ulike medietekster, gjenstander og interiør, kan brukes på samme måte som man klipper mellom forskjellige bilder i film. Meningen ligger ikke bare i enkeltelementene, men også i møtet mellom dem. En utstilling kan også ha forskjellig fortellertid (presens, preteritum, eller framtid), forskjellig synsvinkel (forskere, museet, personlige historier), fortellerstilen kan variere, det kan være brudd, sammenligninger, og metaforer, pauser og dypdykk.

    God bruk av medietilpassede virkemidler kan gi publikum bedre opplevelser og gjøre at man lærer mer eller bedre. I hvor stor grad man skal forvente at publikum lærer noe av en utstilling er omdiskutert. Mange mener man heller bør satse på å inspirere og gi følelsesmessige opplevelser. Men her en dag begynte jeg å tenker over at jeg aldri har hørt noen klage over at de lærte for mye av en utstilling. Det folk klager over er informasjon som blir formidlet uten omtanke. Å fokusere på å inspirere eller gi opplevelser er kanskje bare en annen måte å si at man formidler informasjon med omtanke og bruk av gode, medietilpassede virkemidler. Spørsmålet er hva slags virkemidler er mest effektive å bruke i utstillingsmediet?

    Hvilke virkemidler som er gode å bruke henger sammen med mediets kvaliteter og publikumssituasjonen og –opplevelsen. Det henger også sammen med hva slags historie man vil fortelle og hvordan man vil fortelle den. Utstillingsmediet er et komplekst medium hvor det er vanskelig å styre publikumsopplevelsen fordi det er så mange ukjente faktorer i spill. Som Polly McKenna-Cress og Janet A. Kamien skriver:

    The fact is exhibition is a very limited medium or form of direct communication. Although it can tap a huge variety of communication methods, users are still moving through space on potentially tired feet, having to work to ”get” what the exhibition is about by reading, thoughtful looking, and other forms of engagement. There are no particular payoffs for all this effort – no diploma, no raise, no improved G.P.A. – only personal satisfaction. And there are no punishment for simply cruising through.*

    Et av spørsmålene jeg skal jobbe med og studere i høst er:hva slags narrative strukturer og virkemidler gir det mening å bruke i utstillingsmediet for å gjøre dette lettere for publikum å få med seg det som formidles?

    Endel av refleksjonene og studiene vil jeg publisere løpende her på bloggen.

    *Polly McKenna-Cress & Janet Kamien (2013) Creating exhibitions: Collaboration in the planning, development, and design of innovative experiences.

  • Paris

    Jeg bor i Paris i vår. Og Paris er på samme tid både en veldig spennende museumsby, og ikke så veldig spennende museumsby. Paris er kjent for store, flotte, gamle museer. Museer man «må» se når man er her. De har nok av besøk ser det ut som. Her er det lange køer hver helg.

    Jeg har vært her litt over en måned, og det eneste museet jeg har besøk et Louvre. Jeg var der første søndag i februar, for da var det gratis. Det vil si at det var veldig mange andre som også ville besøke Louvre. Om formiddagen var køen så lang:

    Om ettermiddagen var den kortere, og vi kom oss inn halvannen time før stengetid. Da hadde vi vandret rundt i Paris sentrum en hel dag allerede. Halvannen time var derfor mer enn nok. Det ble et veldig kort og overfladisk besøk på et av verdens mest kjente museer. Jeg fikk sett litt av egyptsamlingen og litt av den greske, og noen glimt av andre gamle steinfigurer da jeg prøvde å finne en café hvor jeg kunne sette meg ned og få noe mat. Jeg var generelt lite interessert og ble lite imponert. Jeg må kanskje gi det en sjanse til. For flott, det er de jo.

    Men det kan virke som om det ikke er behov for nyskapning og modernisering her i byen. Turistene kommer uansett. De står i kø uansett. Og det holder å kunne krysse museet av på lista, man trenger ikke å ha fått en fantastisk pedagogisk, spennende og interaktiv museumsopplevelse i tillegg. Og det skjønner jeg jo egentlig godt. Mona Lisa er Mona Lisa, liksom. Vanskelig å toppe det med digitale duppeditter. Og er det kunst man vil se, så er det nok å ta av. Men for min del er det ikke så mye som har vekket nysgjerrigheten, sånn museumsfaglig. De kulturhistoriske museene er lite å skryte av. Gammeldagse og trauste og alt står på fransk (ja, nå har jeg jo et mål om å forbedre franske mens jeg er her, så jeg burde kanskje ikke klage over det). I fjor besøkte jeg et av de naturhistoriske museene i Jardin de Plantes, Grand Galerie de l’Évolution, og det var en spennende opplevelse. Men noe lignende i kategorien kulturhistorisk har jeg ikke klart å finne.

  • Lutter øre på heltid!

    Siden høsten 2011 har jeg jobbet med museumsformidling som frilanser. Men nå er den tiden over, i hvert fall for en stund. For i år skal Mari Paus og jeg arbeide fulltid med Lutter øre og lydformidling. Vi starter firma sammen og ser hva som skjer.

    I tillegg til lydformidlingen håper jeg å kunne ta med meg mer av det jeg har gjort de siste to årene inn i Lutter øre. Vårt hovedfokus vil være å produsere nyskapende lydformidling og stedsspesifikk radio for museer, men vi ønsker også å arbeide bredere med museumsformidling og lydproduksjon.

    Du kan følge med på hva vi arbeider med på Lutter øres hjemmeside, eller på siden vår på Facebook.

    Juni 2012, Dale-Gudbrands gard, Hundorp.
    Feiring av ferdig produksjon av «Tusenårsstien i lyd» og finpuss av åpningstalen.

  • Presentasjon av masteroppgaven på LARM

    Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: «The practices of exhibiting sound».

    I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

    En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

    Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og «virkelighetseffekter». Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk «riktig» estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

    • Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
    • Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
    • Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
    • Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
    • Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

    * Andrea Witcomb (2007) «The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum», i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.

  • Aktiviteten er et annet sted

    Det er stille her for tiden. I stedet skjer det mye på www.utstillingskritikk.no. Det første arbeidsseminaret er overstått og vi har begynt å tenke, skrive og publisere. Vi har også begynt å sette opp en litteraturliste over tekster om utstillingskritikk eller som kan være relevant for utstillingskritikk. Har du skrevet noe som kan passe inn på lista må du gjerne si i fra! Vi vil også gjerne ha tips om nye utstillinger det kan være interessant å skrive om. Legg igjen en kommentar eller skriv en mail til hegebhuseby@gmail.com.