Bloggstafett: Pinner på rekker mellom glitrende stein

Bloggstafett

Dagens innlegg med tittelen «Pinner på rekke mellom glitrende stein» er skrevet av Olaug Irene Røsvik Andreassen, Smithsonian Museum Practice Fellow 2011. Innlegget finner du på hennes blogg (More) Useful Collections, og det er innlegg nr. 14 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Kunstnerisk bruk av arkivmateriale

Bloggstafett
Av: Hanne Cecilie Gulstad, Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulturformidling ved Københavns Universitet

Først må jeg takke Hege Huseby for å ha invitert meg til denne bloggstaffeten, noe jeg synes er et godt initiativ i forkant av Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden – møter mellom museer, arkiv og kunst, som avholdes 16. og 17. november, Maihaugen i Lillehammer.

For tiden skriver jeg på mitt speciale ved Københavns Universitet hvor jeg tar for meg kunstner-kurator rollen og ved denne bloggstafetten er det et tema som tiltalte meg spesielt og som jeg vil ta opp tråden fra, nemlig: Hva betyr det når en kunstner bruker et arkivmateriale for å lage kunst?

Som research for mitt speciale var jeg på det siste opplegget av forskningsseminaret ”Performing the Curatorial: Ett forskningsprojekt kring «det curatoriska» i och bortom konsten” avholdt ved Kunsthøyskolen Valand i Gøteborg, høsten 2010 til våren 2011. Maria Lind sto bak denne seminarrekken hvor hun inviterte en rekke internasjonale kuratorer til å prate om emnet.Det seminartet som jeg var på het Historia, immaterialitet och förmedling: Hur kan vi utöva «det curatoriska» i dag? Her var det mange spennende forslag som ble lagt frem, men det er ett eksempel som har brent seg fast i meg, nemlig Clémentine Deliss’ bruk av kunstnere til å formidle samlingen ved Weltkulturen Museum, som hun for ca. ett år siden ble direktør for i Frankfurt.Museet huser en enorm samling, så mye som 67.000 objekter, 120.000 fotografiske bilder, og et bibliotek med over 50.000 bøker og magasiner. For å håndtere dette enorme materiale og for å skape en kontinuerlig fornyelse i fremvisningen av samlingen opprettet Deliss et forskningslaboratorium kalt Labor, som kan bli sett på som å være i grenseland mellom det å være kunstpraksis og antropologi.

Kort fortalt holder Labor til i en tilhørende 1800-talls villa ved museet hvor det tar i bruk alle tre etasjer. I kjelleren finner man noe av samlingen lagret, i første etasje er hovedlaboratoriet samt et forelesnings rom, og i den siste etasjen finner man en rekke studioer som skal leies ut til besøkende kunstnere, forskere og akademikere.

I spørsmålet om kunstens møte med arkiv og museum, og jeg synes Deliss har skapt et fantastisk møte ved sin institusjon. Objektene i hennes samling viser et bredt bilde på verdenskultur, og de er som de fleste objekter i samlinger og arkiver tatt ut fra sin ordinære funksjon og forventede kretsløp.De er som puttet på syltetøyglass der de står lagret når de ikke er fremvist. Deliss uttrykte en frustrasjon over at institusjonen ikke var stor nokk til å vise mer av samlingen samtidig, men hun sa også at hun hadde funnet en måte å utnytte dette på. Gjennom å la kunstnere re-mediere objektene får de et nytt liv, de blir lest på en ny måte, av noen andre enn forskere og kuratorer ansatt ved museet. De re-medierte objektene blir vist frem i laboratoriet for offentligheten, samtidig skaper også kunstnerne selv et eller flere verk som på sin måte kommuniserer med deres utvalg. Objektene i samlingen blir sett på som uleste tekster i Barthes forstand, og som Deliss selv sier i et intervju for MetropolisM, hvor hun siterer Pontus Hulten, er objektene i samlingen sett på som energikilder for henne, men også som kapital, og som hun sier ”we can do a lot more with them than has been done lately”.

Det jeg tror på, er at det ligger en enorm mulighet for å berike kulturarven ved å la den bli ”mikset”med samtidens kultur. På en særegen måte blir den mer aktuell og kanskje mer lesbar for et større publikum. Charlotte S H Jensen skrev 7. November innlegget som het ”Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?”, hvor hun så på eksempler hvor fortid og nåtid var blandet, som i blant annet Shimon Atties projeksjonsprosjekt ”Shimon Attie: The writing on the wall”. Her kommer jødiske foretninger og miljøer til live igjen over bilder av samtidens Berlin.

Personlig vil Charlotte legge vekt på at disse former blander fortid til en ny og annerledes helhet, og at denne kan noe annet enn den tradisjonelle, forklarende museumstekst. Hun refererer avslutningsvis til en annen tidligere skribent i staffeten, Benjamin Asmussen, som var inne på at en kunstnerisk tilgangsvinkel til kulturhistorie kan ende med å estetisere gjenstander i et så stort omfang at ingen forstår eller fornemmer deres bruk og opprinnelige kontekst. Denne kritikken er ganske relevant! Når man lager en versjon av noe, enten det er en bok, en sang eller et bilde, er man avhengig av å ha noen elementer av originalen i den nye versjonen som gjør den gjenkjennbart for det tidligere publikum. Ellers vil ingen oppfatte at det er en versjon som sådan, og det vil bare være et nytt verk. Min gode venninne (Anna B., aka Master of Reggae) som har skrevet om Jamaicansk musikk og versjonering av originalen, kom med et viktig poeng under gårsdagens samtale: Hva om kunsten hadde vært litt mer fri på samme måte som musikk, hvor det hele tiden re-medieres og re-mixes lyder og tekster. Man blander også sammen forskjellige sjangere, operasangere synger rock, Justin Bieber synger i samme sang som Eminem. Noen ganger får man gode resultater som dette, når ikke lenger Beyonce synger Crazy in Love, men han her.

Det siste spørsmålet Charlotte S H Jensen stilte var dette: Kan man demokratisere kontekstualiseringen af museumsgenstande og arkivmaterialer gennem brug af “kunstneriske” metoder i formidlingen? Det tror jeg så absolutt er mulig, men man skal selvfølgelig finne gode blandinger og passe på at man ikke overkjører originalens gjenkjennbare elementer, for så kan man sitte der med et samtidskunstverk, ikke et forhistorisk objekt.

Tekster:
Intervju av Clémentine Deliss for MetropolismM, nr. 4 2010.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, «Mens vi trykker på knappene…» ble skrevet av Ellen Sæthre-McGuirk, Førsteamanuensis Universitetet i Nordland, neste innlegg vil bli skrevet av Olaug Irene Røsvik Andreassen, Smithsonian Museum Practice Fellow 2011.

Bloggstafett: Mens vi trykker på knappene…

Bloggstafett

Dagens innlegg med tittelen «Mens vi trykker på knappene…» er skrevet av Ellen Sæthre-McGuirk som er førsteamanuensis ved Universitetet i Nordland. Innlegget finner du på hennes blogg Bare museum, og det er innlegg nr. 12 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Fjes før Facebook

Bloggstafett

Dagens innlegg med tittelen «Fjes før Facebook» er skrevet av Linken Apall-Olsen som er formidlingsleder på Oslo Museum. Innlegget finner du på Oslo Museums blogg, og det er innlegg nr. 11 i stafetten.

Innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com

Bloggstafett: Det digitale utstillingsroms potensiale

Bloggstafett
Av: Sophie Fuglesang. Kandidatstuderende på Moderne Kultur og Kulurformidling ved Københavns Universitet

Jeg starter også som flere andre med å si takk for innvitasonen fra Hege og gi et klapp på skulderen for et veldig fint engasjement. Veldig spennende lesning med alle innleggene.

Jeg vil bruke dette innlegget til å bringe det digitale utstillingsrom på banen og pladere for potensialet det har som et alternativ til det fysiske utstillingsrom. Mine argumenter for å implementere det digitale utstillingsrom kan også ses som et innspark til en diskusjon jeg mener er meget relevant. Hvordan de kunst-og kulturhistoriske institusjoner burde arbeide med demokratisering og en mer utadvent form for å ikke dø med sin utdøende publikum. Med det digitale utstillingsrom mener jeg et digitalt rom som fungerer som alternativ til det fysiske utstillingsrom. Jeg mener ikke museumsinstitusjonen engasjement digitalt, eksempelvis på hjemmesiden, i sosiale medier eller lignende.

Statens Museum for Kunst i København har på sin hjemmeside lavet et konsept de kaller for Kunsthistorier. Kunsthistoriers overordnede ide er at brukerne skal danne seg sin egen vei gjennom kunsthistorien. Siden består av fire hovedmenypunkter Verker, Historier, Kunstnere, Spor. Her finner man enten et verk med utdypende informasjon, en kunstners biografi, informasjon om en kunsthistorisk periode, beskrivelse av en kunstsjanger eller lignende. Ved å velge enten det ene eller andre vil siden føre deg videre til et relevant tema basert på ditt valg. Løpende kan man hele tiden klikke seg inn på en side som viser en oversikt over hvilke spor du har valgt gjennom kunsthistorien.


Kunsthistorier framstår som et helt særlig og eget opplevelsesrom. Statens Museum for Kunst har gjennom kunsthistorier skapt et rom som tilfører museumsmediet noen elementer det fysiske rom ikke gjør og kanskje heller ikke har muligheten til å gjøre. Eksempelet illustrerer en måte å formidle kunst på jeg mener er meget hensiktsmessig og relevant for alle kunst- og kulturhistoriske institusjoner.

For det første opphører tid og sted fullstendig i Kunsthistorier. Brukeren kan når og hvor som helst gå inn på Kunsthistorier og utforske historien. Kunsthistorier er rent visuelt heller ikke en simulasjon av det fysiske utstillingsrom, Kunsthistorier er sitt helt eget univers. Det mener jeg er viktig for å understreke sin særegenhet og ikke skape en diskusjon om hva som er best. Det fysiske- og digitale utstillingsrom er simpelthen to forskjellige ting. Særlig for kunsthistorier er også at brukeren er i sentrum. Det er brukerens interesser som definerer hva Kunsthistorier er. Brukeren er ikke underlagt en bestemt kuratorisk linje og kan selv velge hvilke deler av kunsthistorien den ønsker å fordype seg i og hvor mye den ønsker å vite om forskjellige ting. Mengde og hvilke type informasjon brukeren blir presentert for er helt individuelt. Maktstrukturen i museumsinstitusjonen blir også vendt på hodet gjennom Kunsthistorier. Kunsthistorier representerer ikke en ”top down” struktur, der museet forteller brukeren hvilke verker man skal se og hvilke informasjon man skal få. Men en ”bottom up” struktur der brukerne bestemmer hva de vil se, hvilke verker de selv mener er gode og dårlige og hvor mye informasjon de vil ha. På den måten kan man si at Kunsthistorier representerer en demokratisering av den informasjonen museet besitter.

For mange er nok poenget med museet den fysiske tilstedeværelse og møtet mellom verk og beskuer; at folk skal kunne se, føle og være i nærheten av objektet er essensielt. Og det er jeg helt enig i. Det fysiske utstillingsrom representerer noe helt eget og uerstattelig det ikke går an at digitalisere, derfor skal det heller ikke være tale om å endre på det. Statens Museum for Kunst er fortsatt det samme og har ikke forsømt den fysiske formidling, men ved å skape et digitalt utstillingsrom har de utnyttet internettes særlige egenskaper til å skape noe helt nytt – ikke erstatte det gamle!

Men å lage et digitalt konsept som Kunsthistorier, krever at man går helhjertet inn i prosjektet. Når museer forsøker å utvide deres digitale aktivitet ved enten å gå på facebook, legge opp filmer på hjemmesiden, eller lage en blogg, gjennomføres prosjektene ofte på en halvhjertet måte. Ingenting virker mer uprofesjonelt enn en dysfunksjonell hjemmeside eller en ikke- oppdatert facebook profil. Derfor krever det mye hvis man velger å gå hele veien med å skape et nyt digitalt museumsrom, men gevinsten er kjempe stor. Det er den spesielt i en tid der museene kjemper for å utvide sin publikums kres og appell til yngre generasjoner. Danske museer har gjennom flere analyser og med press fra en ny kulturminister erkjent denne utfordring. De vil vekk fra myten om at museet kun er et sted for den kulturradikale kvinne i 50 årene med en mellomlang utdannelse og god innkomst. Helt utopisk tror jeg en løsning på denne utfordring kun kan gjennomføres gjennom å nedbryte museenes ramme som autoritært og innadvent vitenssenter. Mer konkret tror jeg det handler om å sette brukeren i sentrum. Ta utgangspunkt i brukeren, dens interesser, behov og forståelseshorisont for å skape en god kulturopplevelse. Forstå meg rett, museene skal ikke gå på kompromis med den kunst- eller kulturhistoriske faglighet de for å bevege seg i retting av et opplevelsessenter, men må imøtekomme brukeren der de er! Så må man som kunst eller kulturhistorisk fagperson stole på seg selv og sin faglighet, for det faglige fundament skal nok bestå, selv om brukeren settes i sentrum for kulturopplevelsen.

Dette innlegget er en del av en bloggstafett i anledning Kulturrådets årskonferanse Fortiden for tiden –møter mellom museer, arkiv og kunst. Oversikt over alle deltakere og publiserte innlegg finner du i innlegget Stafett – lagoppsettethttp://museumsandmedia.blogspot.com.

Forrige innlegg, «Kan kunstens udtryksformer bringe os tættere på historien?» ble skrevet av Charlotte S.H. Jensen, webredaktør ved Nationalmuseet i København og frilansskribent, neste innlegg vil bli skrevet av Oslo Museum.