Blogg

  • Forstyrrende kunst for faktaorienterte museer?

    Kulturrådets årskonferanse handler i år om møtet mellom museer, arkiv og kunst. En av sesjonene på konferansens andre dag har overskriften «Forstyrrelser». I denne sesjonen stilles spørsmålene:

    Er det virkelig slik at kunsten bare er berikende for arkiver og museer? Kan den være forstyrrende? Bringer den uorden i måten museer og arkiver oppfatter seg selv og driver sin virksomhet? Forvirrer den måten historier fortelles og formidles på? Eller kan forstyrrelser også være gjensidig fruktbare?


    I en kommentar i Aftenpostens aftennummer torsdag 6.oktober diskuterer Jan Kjetil Andersen disse spørsmålene etter en tur på Zoologisk museum i Oslo. Der vises for tiden utstillingen «Doktor Proktors samling av Dyr Du Skulle Ønske Ikke Fantes» (D.D.S.Ø.I.K), som er basert på Jo Nesbøs barnebøker om Doktor Proktor. Andersen dømmer ikke utstillingen nord og ned, men setter ord på den forvirringen, den forstyrrelsen, kunst kan skape i en kontekst der man forventer å møte fakta.


    Det problematiske oppstår når man ikke kan skille fantasi fra virkelighet. Når man tar barna med i et naturhistorisk museum forventer vi å finne dyr fra virkelighetens verden. De andre dyrene kan vi gå på biblioteket og lese om, helt gratis.

    Mange av disse dyrene er på kanten av hva man forventer å finne i virkelighetens verden. Som voksen må man derfor bruke tid på å lese plakaten nøye før man etterhvert forstår at dette dyret er nok lit for spesielt til å finnes på ordentlig. (…) Barn har ingen sjanse til å forstå om dyrene virkelig finnes eller ikke, og det er jo det som er så morsomt, eller hva? (…) Det sterkeste budskapet fra denne utstillingen er at virkeligheten ikke er spennende nok.


    I går var jeg så heldig å snakke med Tor Jessen fra Play Create som har designet utstillingen «Apejenta Ida» som er Zoologisk museums andre skiftende utstilling som vises nå. I løpet av samtalen kom vi inn på Doktor Proktor utstillingen. Jessen var av en annen oppfatning enn Andersen og mener at selv om utstillingen ikke forteller fakta om dyr og zoologi, så trekker den de besøkendes oppmerksomhet mot dette fagfeltet.


    Hva mener du?
    Hva slags rolle kan kunsten spille for de faktaorienterte museene? Er kunst kun forstyrrende i denne konteksten, eller kan kunst belyse en tematikk på andre verdifulle måter? Er det nok at et museum vekker folks nysgjerrighet på et tema slik at de selv kan finne informasjon andre steder, eller skal museumsgjestene sitte igjen med konkret faktakunnskap etter besøket?


    Finnes det forresten et godt begrep for det jeg her har kalt «faktaorienterte museer»? Fagmuseer?

  • Apejenta Ida

    Fram til 1. mars 2012 vises utstillingen ”Apejenta Ida” på Zoologisk museum i Oslo.Utstillingen bygger på det eldste hele primatfossilet i verden som ble kjøpt av Naturhistorisk museum i 2007. Fossilet har fått navn etter Jørn Hurums datter og er et fossil av en ape som ikke rakk å bli voksen. Hun hadde ennå ikke mistet alle melketennene da hun døde.
    Utstillingen er sterkt rettet mot barn. Den er bygget oppomkring at barn kan identifisere seg med Ida. Den trekker fram gjenkjennelige temaer som felling av melketenner, et brukket håndledd, og farer som truer.

    «Det skumleste dyret som levde på land på Idas tid var ikke løve eller elefant, men en fugl som var så stor at den ikke kunne fly.» Naturhistorisk Museum
    En spennende jungelstemning er skapt ved hjelp av flotte illustrasjoner av Idas liv i jungelen. Det er noen skjermer i utstillingen, men de kan man ikke interagere med. Det er derfor de mange korte og enkle tekstene og de store flotte illustrasjonene som bærer utstillingen. Tekstene er enkle og fengende og man lærer faktisk noe om tiden Ida levde i. Illustrasjonene er brukt tredimensjonalt og er med på å skape et spennende rom og en egen verden.
    Utstillinger rettet mot barn fungerer ofte godt, er min erfaring. De er morsomme, de er lette å orientere seg i og det er enkelt å få med seg den kunnskapen som formidles. Det er ofte lagt stor vekt på pedagogiske virkemidler, og derfor er det lett å følge med, også for voksne.

  • Lærerikt om danske soldater i Afghanistan

    På Tøjhusmuseet i København har de for tiden en utstilling om danske soldater i Afghanistan. Utstillingen består av 1:1 modeller av elementer fra militærbaser og landskap i Afghanistan. Det første rommet er en soldats gutterom i Danmark, deretter illustreres avreisen fra Danmark, ankomsten i Afghanistan, tre forskjellige baser, en bil rammet av en veibombe og en Afghansk landsby. Mange steder i disse kulissene er det plassert skjermer. På skjermene kan man lese om forskjellige temaer som for eksempel livet i militærbasene, trening, fritid, familie, kamper, veibomber, samarbeid med de lokale, osv. På alle skjermene er det også intervjuer med en eller flere soldater. Det er derfor nesten ingen tekst i utstillingen utenom skjermene.

    Ved første øyekast virker de naturtro kulissene tomme for liv, forlatte og dystre. Men når man lytter til det ene intervjuet etter det andre vekkes omgivelsene til live og man kan forestille seg menneskene man møter på skjermene i landskapet man selv går rundt i. I stedet for å basere seg på tekst og historiske gjenstander utnytter denne utstillingen illusjon, romfølelse og filmens evne til levendegjøring.





  • Dinosaurer på ordentlig og en fantastisk bygning

    Det naturhistoriske museet i Oxford var et av mine favorittsteder i byen. Alle gjester som kom på besøk ble tatt med dit. Bygningen er nygotisk med fantastiske takvinduer og smale søyler. Utstillingen er såpass utdatert at den er en attraksjon i seg selv. Her er det sommerfugler, døde og levende insekter, utstoppede fugler og dyr, og, ikke minst, store skjeletter, både av pattedyr og dinosaurer.

    Da jeg besøkte museet første gang var det lenge siden jeg hadde tenkt noe særlig på dinosaurer. De hadde forsvunnet ut av bevisstheten sammen med universet, steinalderen og vulkaner. Men da jeg så det store dinosaurskjelettet sammen med skjellettene av mer kjente dyr som elefanter, kameler og elger var det som jeg plutselig skjønte at dinosaurer faktisk har eksistert, de er ikke kun barndommens fantastiske vesner.





  • Interaktivitet vs deltakelse

    I intervjuet med Nina Simon kommer samtalen inn på forskjellen mellom interaktivitet og deltakelse. Simon mener det er to helt forskjellige ting. Hun sier:

    Interactivity means you let people play. Participation means you let them collaborate and potentially add to or change what’s on display. Participation is a lot more threatening than interactivity.

    Jeg er ganske enig med Simon, og synes denne forskjellen er spennende. Hvor går grensa mellom interaktivitet og deltakelse? Hvor mye deltakelse ønsker publikum? Hvor mye får publikum ut av interaktive elementer? Når jeg prøver å komme på eksempler på deltakelse i museer jeg har vært på kommer jeg kun på ett. Det var på åpningen av utstillingen «At blive københavner» på Københavns Museum. Der ble alle gjestene oppfordret til å fortelle hvorfor de hadde kommet til København. Grunnen skulle man skrive opp på en farget papirlapp og henge opp på en tråd som var trukket fra vegg til vegg. De ulike grunnene skulle skrives på ulike farger. Rød lapp: på grunn av kjærligheten. Gul lapp: på grunn av utdanning (hvis jeg husker riktig), blå lapp: født i København. Grønn lapp: jeg ville vekk. Og lignende.

    Det var veldig fascinerende å lese lappene, og fordi de var fargekodet kunne man lete etter historier som lignet ens egen eller som man var interessert i. Den enkelte museumsgjestens aktivitet skapte dermed opplevelsen til de andre besøkende. Denne aktiviteten har derfor et veldig ulikt resultat enn når man f.eks blar i bilder på en digital skjerm, noe som ofte defineres som interaktivitet. Museumsgjesten er aktiv, men aktiviteten har ingen betydning for andre.

    Jeg har ikke vært på Københavns Museum etter åpningen så jeg vet ikke om gjestenes fortellinger om hvorfor de kom til København er med i selve utstillingen, for på åpningen var installasjonen i et annet rom. Jeg håper de har den for det var et veldig fint innslag, og et godt eksempel på hva Simon mener med deltakelse.