Blogg

Den siste tiden har vært travel. Det planlagte innlegget fra kulturrådets årskonferanse har derfor blitt utsatt alt for lenge. Men jeg gjør et forsøk likevel.

Konferansen hadde et godt og variert program. Mange forskjellige temaer ble diskutert, og mye fortjener å bli husket. Men for at ikke dette innlegget skal gå utover alle proporsjoner vil jeg skrive om de to delene jeg fikk mest ut av.

«Fortiden for tiden» var en samtale mellom historiker Synne Corell, forfatter Espen Søbye, direktør for Lillehammer museum Ågot Gammersvik og musiker Espen Sommer Eide. Ordstyrer var Jonas Ekeberg. Temaet om ble diskutert var først og fremst hvordan vi presenterer fortiden, og hvordan vi bruker fortiden i dag til forskjell fra tidligere. Dette er noe jeg kom innpå i arbeidet med masteroppgaven min, og et tema jeg kan tenke meg å arbeide videre med. Jeg har skrevet litt om det tidligere, her og her.

Spesielt var det Synne Corell som tok opp dette temaet og som inspirerte. Hun brukte kunstverket «The Lynching of Leo Frank» av Oliver Lutz som eksempel, og stilte spørsmålet: Hvordan visualiserer vi fortid? Dette kunstverket tar utgangspunkt i et fotografi av lynsjingen av jøden Leo Frank. Bildet ble opprinnelig brukt som en souvernir og som et bevis på at «jeg var der» for de som deltok i lynsjingen. Kunstverket tar utgangspunkt i fotografiets sjanger, men snur den opprinnelige stoltheten noen kunne føle for bildet, til en påminnelse om at vi alle er en del av historien. Hun brukte kunstverket som utgangspunkt for å snakke om at det vi ser på som vår fortid ikke alltid er den samme for andre, og at ulike oppfatninger av fortiden også kommer til syne i den dokumentasjonen av fortiden som finnes. Kunstverket setter fokus både på hvordan de som opplevde hendelsen presenterer sin nære fortid, og hvordan vi i ettertid kan bruke deres presentasjon på nye måter for å fortelle en annen historie.

Bruk av kilder og arkivmateriale på nye måter var et gjennomgående tema i samtalen. Espen Sommer Eide hadde før samtalen presentert sitt arbeid med opptak av utdøende samiske språk. Som musiker har han redigert, manipulert og klippet sammen opptak til estetiske komposisjoner. Samtidig som han ganske strukturert har samlet inn opptak av ord. Hans prosjekt befinner seg derfor på grensa mellom dokumentasjon og estetikk. Et av spørsmålene som ble stilt av ordstyreren var: «Kan man både ta vare på kilder og estetisere kilder?» Espen Søbye var den i panelet som var mest kritisk. Han mente det er skummelt å estetisere kilder, men måtte innrømme at det er vanskelig å komme unna: «Jeg er selv varsom med å estetisere kilder, men selv det er jo også estetikk.»

«Forstyrrelser» var en av fem parallellsesjoner, og den tok utgangspunkt i kulturrådets prosjekt «Museale forstyrrelser». Innleggene var presentasjoner av samarbeid mellom kunstnere og museum, med svært reflekterte innleggsholdere som stilte interessante spørsmål og engasjerte publikum. I stedet for å prøve å gjengi det som ble sagt vil jeg trekke frem to relaterte spørsmål som utfordrer vår forståelse av forskjellen mellom et kulturhistorisk museum og en kunstner.

1) Er kunstnere de museumsansatte/museenes alibi for å slippe å ta tak i kompliserte og vanskelige spørsmål selv?

Jeg husker ikke helt hvem som stilte spørsmålet, men tror det var Eva-Sofi Ernstell fra Armémuseet i Stockholm. Hun sa i hvert fall «Vi er feige. Når kunstnere slippes inn da er det greit for da har ikke museet ‘ansvaret’.»

2) Gjorde kunstneren noe museet selv ikke kunne gjort?

Dette spørsmålet ble stilt fra salen til Ole Aastad Bråthen som presenterte Valdresmuseas deltakelse i museale forstyrrelser, et samarbeid med kunstneren Pierre Lionel Matt.

Museene tar gradvis i bruk flere og flere estetiske og symbolske virkemidler for å formidle fortiden. Noen ganger er det vanskelig å se den store forskjellen på et kunstverk og en utstilling som formidler fortiden gjennom sanseinntrykk i stedet for fakta, slik jeg diskuterte i mitt bloggstafettinnlegg «På grensen til kunst?». Kjernen i disse spørsmålene er den forskjellige statusen til en kunster og en museumsansatt/utstillingsdesigner. Kan en «vanlig» ansatt på et museum/en «vanlig» utstillingsdesigner få lov til å lage utstillinger med kunstneriske virkemidler? Hva vil da skje med vår forståelse av museet som institusjon? Kommer dette til å gjøre utstillingsdesignere til «auteurer» og utstillinger til «verk»? Formålet med å åpne museets dører for kunstnere er å få inn andre perspektiver, men kan ikke alle mennesker komme med et annet, og personlig, perspektiv?

Dag to av konferansen åpnet med en presentasjon av verket «Saganatt» av Marianne Heier, som kan sees ute på Maihaugen. Jeg synes dette er et godt eksempel på at grensen mellom hva en kunstner kan gjøre og museet kan gjøre er uklar. Verket består av en asfaltert vei gjennom boligfeltet med de moderne eneboligene på Maihaugen. Husene er plassert i kronologisk rekkefølge, og asfaltsveien starter i «1968», dvs et sted mellom huset fra 1960- tallet og huset fra 1970-tallet. Grunnen til at veien starter i 1968 er at det var da det norske oljeeventyret startet. Denne fysiske delen av verket mener jeg at museet uten problemer selv kunne ha laget. Det er et fint, konkret og visuelt virkemiddel for fortelle noe om utviklingen i Norge. Men prosessen som førte til dette resultatet, og de tankene som ligger rundt, det kunne nok ikke museet i samme grad ha stått for. Jeg husker dessverre ikke alt hun sa, og vil derfor ikke prøve å gjengi det her. Spørsmålet er kanskje hvor mye av denne prosessen og alle de bakenforliggende tankene publikum får med seg når de går på den asfalterte veien?

Mer kunne vært skrevet, men dette får være nok for denne gang. Mange av inntrykkene og tankene jeg fikk i løpet av de to dagene på Lillehammer vil nok dukke opp igjen i senere innlegg.

Andre tanker om konferansen kan leses i dette innlegget av Olaug Irene Røssvik Andreassen. Skriv gjerne i kommentarfeltet om du har skrevet noe, eller kjenner til andre blogginnlegg e.l. om konferansen.