Forfatter: Hege Børrud Huseby

  • Noen ting jeg har lært som selvstendig

    • Å jobbe hardt handler mer om å fortsette å jobbe i de periodene hvor det ikke føles som det går fremover, enn å jobbe hele tiden.
    • Det tar som regel et år eller to før man får penger for de prosjektene man selv setter i gang. Nye prosjekter og ideer bør derfor sjøsettes jevnlig.
    • Man blir flinkere jo flere ganger man gjør noe. Det vil gå fortere, lettere og bli bedre nesten gang. Samtidig vil det ikke alltid føles sånn fordi det dukker opp noe nytt man må lære seg.
    • Altinn er din venn, og det jobber mange hyggelige og hjelpsomme mennesker hos skatteetaten.

  • Kan utstillinger fortelle historier?

    På et uformelt museumsseminar jeg var med på før jul diskuterte vi om utstillinger kan forteller historier. Nei, mente mange, utstillinger er ikke et medium som er godt til å fortelle historier Presset om å fortelle historier har gått for langt, ble det sagt. Museene må gjøre det de er gode til, ikke prøve å gjøre noe som ikke går.

    Jeg forstår frustrasjonen og argumentet. En utstilling er ikke en spillefilm eller en roman. Utstillingsmediet kan kanskje ikke fortelle sammenhengende historier med en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning på samme måte som andre medier. Vi risikerer å glemme hva utstillingsmediet kan hvis vi bare fokuserer på fortelle spennende historier. Samtidig er jeg uenig i at utstillinger ikke kan forteller historier, eller at vi ikke skal tenke historier når vi lager utstillinger.

     

    Fortelling som verktøy

    Å tenke i historier kan være et verktøy til å tenke form, oppbygging, struktur og spenning i en utstilling. Et narrativ kan skape nysgjerrighet og motivere publikum til å ta til seg informasjonen som presenteres. Narrative grep kan bidra til struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i innholdet. Og sist, men ikke minst, en fortelling kan få fram hvorfor det er viktig å stille ut dette. Hva er det som er på spill? Hvorfor skal vi få vite dette?

    Det jeg mener er viktig å huske på når man jobber med utstillinger er at fortellingene kan plasseres på forskjellige plan i en utstilling. Fortellingen trenger ikke nødvendigvis ligge i det historiske materialet. Narrativet som fører publikum gjennom utstillingen kan også være fortellingen om hvorfor denne utstillingen er produsert, om forskerne som avdekket ny informasjon eller om gjenstand som man hadde glemt at man hadde.

    Går man detaljert inn i teorien om hva et narrativ er kan det godt hende at man ikke kan kalle dette fortellinger, men ved å tenke i fortellinger kan det bli lettere å svare på spørsmål som: Hva får publikum vite først? Hvem handler dette om? Hva er konsekvensene og hvorfor er dette viktig? Hva skjedde og har det som skjedde noen betydning for oss i dag?

     

    Fortellinger i utstillingen Det dyrebare

    IMG_0143

    Utstillingen Det dyrebare på Zoologisk museum i København er et godt eksempel på hvordan fortellinger kan ligge på forskjellige nivåer i en utstilling og hvordan fortellingene kan skape fremdrift og nysgjerrighet hos publikum. Det dyrebare er en ny, fast utstilling på Zoologisk museum. Den viser museets viktigste og mest spesielle gjenstander fra samlingen. Utstillingen har narrativ på to nivåer. Det ene narrativet er den overordnede historien som dekker hele utstillingen. Den er enkel, kanskje kan man ikke kalle det en historie engang. Kanskje er det mer som en vinkling eller utgangspunkt. Men den gir en sammenheng å forstå gjenstandene i. Det er historien om at Zoologisk museum har gjenstander som er samlet inn av forskere i over 400 år. De fleste ligger i magasinene, men nå skal du få se noen av de mest bemerkelsesverdige tingene som museet har.

    Dette er ikke en historie i den forstand at det er en hovedperson som går igjennom forskjellige ting, og så skjer det noe dramatisk og så vender det, og så er det en slutt. I stedet skapes historien i hver enkelt publikum. Hovedpersonen er museet. Gjenstandene blir til hendelser i museets historie. Gjenstandene er med på å forme hva museet har vært og hva det er. Gjenstandene er dramatiske hendelser for et zoologisk museum.

    Det andre nivået av narrativitet ligger i presentasjonen av hver enkelt gjenstand. Hver gjenstand er utstyrt med en tekstplakat som forteller historien om hvordan den kom inn i museets samling og hvorfor den er spesiell. Disse korte historiene forteller mye om gjenstandene, men også mye om tidligere tiders naturfaglige forskning og datidens syn på både dyr og mennesker. Historiene engasjerer, og er korte nok til at man orker å lese en til, og en til. Ikke minst engasjerer de fordi menneskene bak bevaringen av gjenstanden kommer til syne. Andre mennesker engasjement er alltid fascinerende, uansett hvor lite vi selv bryr oss om det de er opptatt av. Vi identifiserer oss med andre mennesker. Det gjør museumssamlingen mer levende.

    IMG_0150
    I tillegg til å vise hvordan en utstilling kan bruke fortellinger på forskjellige nivåer synes jeg at utstillingen også viser hvordan gjenstander kan ha betydning i en fortelling. Man må finne den settingen hvor en gjenstand gjør en forskjell, og man må gi publikum en forståelse av hvorfor gjenstandene er utstilt. Det får man her. Vi får hele veien forklaringer på hvorfor museet har tatt vare på disse gjenstandene og hvorfor de er interessante. Og hver gjenstand har sin spesielle historie. De kommer fra et sted, de var viktige for noe mennesker. Man lærer kanskje ikke så mye om dinosaurer, eller om vannbøfler eller om Darwins teorier, men man forstår at det finnes mennesker som vet ufattelig mye om disse tingene og for hvem disse gjenstandene er utrolig viktige. Og det kan føre til at man blir nysgjerrig selv. Hva er det egentlig som er så spennende med vannaksene?

    IMG_0151

  • Selvstendig med humanistisk utdannelse

    Å finne på noe nytt handler mest av alt om å kunne sette to ting sammen som ikke har vært satt sammen før. Og er det noe man lærer i løpet av en humanistisk utdannelse så er det å sette nye ting sammen og se hva som skjer. Du tar et verk og ser det i lys av en teori på en måte som ingen har gjort før. Du sammenligner to verker eller to teoretikere eller to tidsepoker. Du ser på noe nytt i lys av noe gammelt eller omvendt. Og så videre. En humanistisk utdannelse er derfor et veldig godt utgangspunkt for å skape nye produkter og tjenester.

    Men det holder ikke å få gode ideer. Alle har ideer. Det som gjelder er å få ideene ut i verden. Det lærer man ikke nødvendigvis på universitetet. Når jeg presenterer meg selv og arbeidet mitt for museer er det ofte arbeidet med Lutter øre som vekker mest interesse. Mine ideer om utstillinger og formidling er ikke så annerledes enn andres, og som relativt nyutdannet fremdeles har jeg mindre erfaring enn de fleste. Lydproduksjon derimot, det er det ikke alle som kan. Lutter øre kan derfor dekke et helt konkret behov.

    Jeg tror at noe av det viktigste man kan gjøre hvis man ønsker å skape sin egen arbeidsplass er å lære et konkret håndverk eller et verktøy – og å lære det så godt at du kan jobbe profesjonelt med det. For de fleste humanister, meg selv inkludert, er det språk og tekst som er det håndverket det er mest nærliggende å bruke. Det er likevel de færreste som tenker på det som et håndverk som man skal øve seg i og lære seg. Vi kan jo skrive. Og det samme tenker mange oppdragsgivere. Det er sjelden man hyrer inn professjonelle skribenter. Det meste kan jo fikses internt. Jeg er derfor ganske misunnelig på de som har lært seg noe annet, for eksempel fotografi, regnskap, tekst, video- eller lydredigering, illustrasjon, presentasjonsteknikk, koding av nettsider, oversettelse, prosessstyring eller verktøy som indesign, photoshop, hindenburg, excel, wordpress, osv.

    Men selv om det er nødvendig med et verktøy, så er det utdannelsen min innenfor kultur og formidling som gjør at jeg i det hele tatt snakker med museene. Det er kombinasjonen som er viktig.

    Et annet alternativ er jo å slå seg sammen med noen andre som kan et håndverk. Da kan man fokusere på det man selv er god til og man får en samarbeidspartner. Det har vi fått masse ut av i Lutter øre.

  • Spenningsfeltet mellom fakta og fortellinger

    17274-img_1748

    Jeg sier ofte at det er noe utrolig spennende med å få vite hva vi helt sikkert vet om fortiden, og at museene ikke må ødelegge dette. Men jeg har lurt på hvorfor jeg mener dette, og om det ikke er fryktelig kjedelig? Ønsker jeg ikke at utstillinger skal være spennende og levende?

    Jeg er en av dem som synes et av de mest spennende øyeblikkene i en historisk film er når rulleteksten kommer og man kanskje får noen opplysninger om de ekte menneskene filmen er basert på. Hvordan så de egentlig ut? Hva skjedde med dem etter på? Disse opplysningene hadde imidlertid ikke vært så spennende om jeg ikke hadde sett en engasjerende spillefilm først. Spenningen oppstår i kontrasten mellom den fyldige historiske fiksjonsfortellingen og de få faktaene som knytter filmen til virkeligheten.

     

    Å forstå at fortiden har vært nåtid

    I historiske spillefilmer lever man seg inn i et univers uten å vite hva som er sant og hva som er fiksjon. Man gir seg hen til fortellingen og lar seg rive med. Jeg tror at når man deretter får informasjon hva som hendte med menneskene i filmen ”etter rulleteksten” eller ser bilder av de ekte personene filmen er basert på, så åpner det opp for en forståelse av at filmen verken er en fasit, eller ren fantasi. Faktaopplysningene viser at filmen er én tolkning og åpner dermed også opp for publikums egne forståelse av historien. I mellomrommet mellom fiksjon og fakta er det plass til fantasien – og den historiske forståelsen.

    Jeg synes selv at jeg i møtet mellom fakta og fortelling et øyeblikk kan fatte at fortiden faktisk har funnet sted. Det er en følelse jeg synes ligner på forståelsen av at verdensrommet finnes. Det handler om å forstå i et glimt at verden er større en oss, og større enn vår tid.

    Denne opplevelsen av historie som noen historiske filmer skaper ved hjelp av samspillet mellom en forførende fortelling og tørre, konkrete fakta, er vel også den opplevelsen mange museer ønsker å skape med utstillingene sine. Man vil at publikum selv skal fylle inn hullene og få en forståelse av tid.

    Det store spørsmålet er hvordan gjør man dette i en utstilling?

     

    Samarbeid med kunstnere?

    Ofte prøver man å få fortellingen inn i utstillingen. Tableauet er et godt eksempel på en teknikk hvor museet skaper en illusjon av en helhet som man kan leve seg inn i og la seg forføre av. I dag bruker museene flere medier for å skape samme effekt (som film, lyd og digitale spill).

    Det jeg er usikker på er om kontrasten mellom fiksjon og virkelighet kan bli stor nok i museet. Kan et museum lage så spennende og fyldige fortellinger at publikum blir revet med? Og hva skjer egentlig med museets rolle i samfunnet om man tar i bruk fiksjon på samme måte som historiske filmer gjør?

    En måte noen museer velger å løse denne utfordringen på er å samarbeide med kunstnere og historiefortellere i forskjellige medier (filmskapere, forfattere, teaterregissører o.l). Kunstnerne kan lage fortellingene, mens museet står for å fakta. På den måten kan begge parter gjøre det de er best på, og publikum får både i pose og sekk.

     

    Museet som rulleteksten til populærkulturen

    En annen måte man kanskje kan jobbe med dette er å tenke at museene står for faktaene på rulleteksten. De er rulleteksten til den store mengden historisk underholdning utenfor museet. Det betyr ikke at museet skal fortelle oss at fortellingene er falske, men at de skal være dem som gjør at vi faktisk kan tro på dem. Museene kobler fortellingene til virkeligheten.

    Men hvis publikum skal få en opplevelse av spenningen mellom fortellinger og fiksjon, må utstillingen på en eller annen måte referere til de historiske fiksjonsuniversene slik at publikum kobler museets fakta med de framstillingene og fortellingene om historien som de allerede kjenner.

     

    En umulig oppgave?

    Men er det mulig å lage en utstilling som bevisst skal skape en opplevelse i møtet mellom publikum og innhold, det vil si i møtet mellom det publikum allerede vet og det man får vite i utstillingen, når museets gjester spenner over alt fra turister til lokale skoleklasser?

     

    En som har blant annet har skrevet om hvordan gode utstillinger er de som gir plass til publikums egen fantasi og forestillinger er den australske forskeren Andrea Witcomb. I artikkelen «En glippe for fantasien» (Museumsnytt nr4/2014) refererer jeg til hennes begrep «gap» i omtalen av utstillingen «Britain – One Million Years of the Human Story» på Natural History Museum i London.

  • Å skrive kritikk

    I februar var Daniel Mendelsohn gjest i NRK-programmet «Brenner og bøkene».

    I samtalen med Brenner sier han to ting om det å skrive kritikk som ikke bare gjelder for litteraturkritikk, men for kritikk generelt.

    «The way you should write is exactly the way that you talk.»

    Det ene var at han sa at man skal se på kritikk som en samtale. Man skal skrive på samme måte som man diskuterer en film eller en bok med gode venner. Man skal komme med all sin ekspertise og tidligere erfaringer, men man skal unngå å være professoren som forteller hva som er den riktige forståelsen av verket.

    «I only write about things that I want to understand»

    I tillegg fremhever han at han skriver for selv å forstå. De mest interessante kritikkene han skriver er de hvor han egentlig ikke vet hva han synes, men hvor det å skrive om teksten hjelper han i å forstå hvorfor han reagerer på den på den måten han gjør.

    www.utstillingskritikk.no