Naturhistoriske museer

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger
På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser – et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer
På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at…” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer
Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer
Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette? 
Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

1cf12-img_0275

Natural history museum i London
Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

f5477-img_5393

American Museum of Natural History i New York
Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris
Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.
Zoologisk museum i Oslo
Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino
Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en  ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history
Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Klassifikasjon av utstillinger – hva er status?

Jeg besøkte Designmuseum Danmark i går. Der står rekker med danske designstoler langs veggen. Det er en utstilling av danske designmøbler. Det er gjenstander som er stilt ut, vist frem.

Det er stor forskjell på å stille ut gjenstander og det å fortelle en historie ved hjelp av mediet utstilling. Jeg har i mange sammenhenger behov for i nyansere mellom en utstilling av utstilte gjenstander og en utstilling som er en tredimensjonal fortelling og opplevelse. I mange utstillinger er gjenstandene bare rekvisitter som bygger opp under en fortelling. Her skapes det mening på andre måter enn hvordan gjenstandene er organisert og presentert. I andre utstillinger er gjenstandene det viktigste.

Ole Strandgaard har skrevet en artikkel til Nordisk Museologi i 2004 hvor han forsøker å klassifisere ulike typer utstillinger. Han tar utgangspunkt i Per-Uno Ågrens arbeid med det samme. Motivasjonen for å gjøre dette er for å bidra til at utstillinger kan bli kritisert og analysert med et faglig utgangspunkt. I konklusjonen skriver han:

«Hvis vi i museumsbranchen vil have udstillingsmediet taget alvorlig med en egentlig udstillingskritik til følge kan en af vejene være, at vi selv begynder at udvikle en udstillingsteori og anvende en meningsfuld klassifikation.» (forfatterens egen utheving.)

Han avslutter med en direkte oppfordring til museumsfolk om å være med å bidra. Jeg lurer derfor på, har det kommet noen viktige nye bidrag til klassifikasjon av museumsutstillinger etter 2004?

Ole Strandgaards artikkel ligger tilgjengelig på Nordisk Museologis nettsider – her.

En oppfordring til Frammuseet

Forrige uke besøkte jeg Frammuseet på Bygdøy for å se den nye faste utstillingen der.


Frammuseet huser polarskipet Fram, og bygningen er først og fremst en kasse rundt det store skipet. Fra inngangen i første etasje kan man bevege seg opp på to gallerier og gå rundt og inn i skipet. Den nye utstillingen finner man på de to galleriene. (les mer om utstillingen her)


Den nye utstillingen er fin, men det var én ting jeg savnet – et skilt som introduserte museet og utstillingen. Dette er ikke noe som kun gjelder Frammuseet, men er et grep jeg mener de fleste utstillinger kunne ha godt av, av to grunner.

Den første er at de fleste museer formidler informasjon om temaer som publikum ikke har noe særlig kunnskap om – i hvert fall kan man ikke forvente at publikum har det. Norske polarekspedisjoner burde kanskje være allmennkunnskap, men jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke har helt styr på dette. Hvis man ikke er forberedt på det man skal lære noe om, så er det mye vanskeligere å orientere seg i informasjonen som presenteres. Man har vanskelig for å skille det de store linjene fra detaljene. Det er derfor nyttig å først bli presentert for de store linjene og de viktigste elementene i utstillingen, slik at man kan knytte resten av informasjonen opp mot dette.

Den andre grunnen til at jeg vil slå et slag for introduksjonsskilt er knyttet forståelsen av en utstilling som et verk, eller en tekst. Når man møter et verk så leter man etter en form og en struktur å forholde seg til. I utstillingen på Frammuseet lette jeg etter en kronologi eller temaer som jeg kunne orientere meg etter, men jeg syntes det ikke var tydelig nok. Strukturen var ikke tydelig nok til å gi meg et overordnet bildet av hva utstillingen handlet om. Jeg fikk ikke noe hjelp av utstillingens form til å lettere kunne fortelle om Fram-ekspedisjonene til noen andre.

Utstillingen er et medium vi ikke er så erfarne med. Vi kjenner ikke til ulike utstillingstyper på samme måte som vi kjenner til film-sjangre som komedier, drama, action, western og lignende. Jeg tror det er mye tjene på å hjelpe publikum til å forstå hvordan man skal gripe utstillingen an. Før man leser en bok eller ser en film så vet man gjerne noe om hva slags sjanger det er snakk om og hva boka/filmen handler om.

Jeg etterlyser derfor både informasjon om innholdet i utstillingen, og informasjon om utstillingens form. En slags vaskeseddel. Ofte finnes denne informasjonen, men gjerne i markedsføringsmateriale som foldere og på nettsider. På Frammuseets nettsider står for eksempel denne setningen som jeg mener burde være det første publikum møter når de entrer Frammuseet:

«Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland – nå Nunavut-regionen i Canada – 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12.»

Hva synes dere? Er det bare jeg som savner dette? Har dere noen eksempler på gode, eller dårlige, introskilt?

(Det var forøvrig mange spennende detaljer og estetiske grep i utstillingen som jeg gjerne kommer tilbake til i en annen post.)