Tingenes metode

Framover, omtrent annenhver uke, vil jeg være å finne her i LAB på Teknisk museum.

IMG_1063 IMG_1085

Fra begynnelsen av april har jeg vært tilknyttet forskningsprosjektet Tingenes metode, et prosjekt i regi av Teknisk museum, i samarbeid med Kulturhistorisk museum og Oslo museum.

Tingenes metode har som formål å uvikle nye metoder for forskning på museene. Argumentet som ligger til grunn for prosjektet er at man på museer ikke kan forske på samme måte som på universiteter og lignende forskningsinstitusjoner, fordi museene også har to andre F’er – nemlig forvaltning og formidling. Forskningen på museene bør være tettere sammenvevd med forvaltningen og formidlingen enn den er i dag, både for å gjøre det mer realistisk at man får tid til å forske hvis man jobber på et museum og for at forskningen på museene skal bidra med annen type kunnskap enn det andre forskningsinstitusjoner kan.

Tingenes metode har derfor som mål å utvikle metoder for forskning hvor tingene står i sentrum og hvor forskningen foregår samtidig og er sammenvevd med utstillingsproduksjon. En metode der forskning, ustillingsproduksjon og samlingsforvaltning er tre sider av samme sak, og ikke representerer tre forskjellige praksiser som sjelden overlapper. Prosjektet bygger på teorier om ting som relasjonelle objekter som samler mennesker og har politiske betydning. I Tingenes metode skal vi undersøke om det er mulig å utvikle en metode for forskning på museene der man gjennom tingene og tingenes nettverk – de menneskene, institusjonene og argumentene som tingene leder til – kan få tilgang til ny kunnskap og åpne opp for nye problemstillinger.

I tillegg til det teoretiske utgangspunktet har prosjektet en praktisk side som går ut på å undersøke hvordan denne tankegangen kan fungere i en hektisk museumshverdag. Og det er her min rolle i prosjektet kommer inn. Jeg skal fungere som prosjektkoordinator for de fem delprosjektene, og i det ligger det at jeg skal sørge for at prosjektene blir dokumentert, at de har fremdrift og at de følger opp på problemstillingen. I tillegg skal jeg studere prosjektene utenfra – hvordan fungerer det egentlig når en tverrfaglig museumsgruppe skal jobbe praktisk med utgangspunkt i tingene?

Det som gjør prosjektet ekstra spennende for min del er at scenografi spiller en stor rolle i delprosjektene på Teknisk museum. For hva slags rolle spiller scenografien i museumsutstillinger? Hva gjør scenografien med tingene og med forskningen? Hva tilfører det? Dette ligger tett opp til de spørsmålene jeg har arbeidet med som handler om hvordan man både kan ta tingene på alvor, samtidig som man lager effektfulle, estetiske utstillingsverker.

IMG_1070

Tingenes metode er et prosjekt som gjerne vil knytte kontakter med andre, så om du har noen spørsmål eller jobber med noe lignende, er det bare å ta kontakt. Det kommer også en nettside om prosjektet om ikke så lenge.

Mind Gap – og forholdet mellom form og innhold

Mind Gap, som kan sees på Teknisk museum ut 2012, er en utstilling i tre deler. Del to er hovedrommet hvor det gis informasjon om hjerneforskning. Del en og tre gir først og fremst en sanselig opplevelse hvor hjernen og hjerneforskning finnes som elementer. Utstillingen er designet av scenekunstneren Robert Wilson i samarbeid med Serge von Arx. For å komme inn i utstillingen går man først igjennom en sluse med lyd. Dørene åpner seg automatisk og man blir tatt med inn i en ukjent verden.

1: Velkommen til en annen verden
Den første delen av utstillingen er et rom hvor alle vegger og taket er dekket av speil, og man kan høre tivoli-musikk; livlig, ferieaktig jazz som får meg til å tenke på Madmen. Kanskje på grunn av de små smellene som høres ut som de kommer fra en skrivemaskin? Stemningen er så spesiell at det ikke minner meg om noe jeg kjenner til fra før. Er vi inne i hjernen?


I veggene til speilrommet er det montre med modeller av hjerner. Det er hjerner på formalin, kranier som har vært brukt til forskning, utstoppede dyr som er ofte brukt til hjerneforskning (en sjimpanse, en hane), og utstyr som er brukt til hjerneforskning. På en vegg er det tre rader med deler av hjerner på formalin. Jeg leser på lappene som forklarer hva jeg ser: ”Barnehjerne med vannhode” og ”nervesvulst i synsnerven”. Det er surrealistisk. Hjerner på formalin er blitt estetiske elementer. De er merket som tradisjonelle museumsgjenstander, men teksten er nesten gjennomsiktig på glasset for at de ikke skal ødelegge det visuelle inntrykket. I mine øyne er det lappene som gjør gjenstandene interessante, og jeg tenker at for mange må det være vanskelig å lese hva det står, og de vil dermed miste mye av meningen. Det hele er ganske absurd, med det groteske og skremmende i det vakre speirommet, kombinert med den lystige musikken.

En gruppe barn i gule refleksvester kommer løpende inn i rommet. Jeg er ellers den eneste gjesten denne torsdag formiddagen. ”Fisker!” roper de. En vegg er dekket av like store gjennomsiktige beholdere fylt med vann og små fisker. ”Skulle ønske jeg hadde en fisk,” sier en liten gutt mens han sitter på kne og kikker på fiske som svømmer i en beholder helt nede ved gulvet. Jeg leser på lappen at fiskene brukes til forskning om alzheimer.


2. Vi entrer en skog.
En stemme sier ”Mind Gap” og det er tydelig at ”the” er kuttet bort fra lydklippet. Jeg forstår ikke betydningen av det, annet enn at jeg kjenner igjen tittelen til utstillingen og referansen til Londons tube. Rommet jeg trer inn i er fylt med trestammer som strekker seg fra gulv til tak. Gulvet er svakt ujevnt og gir assosiasjoner til jord og skogbunn. Det er mye lyd i rommet. Lyden av regn, vind, stemmer og musikk. I et rom i veggen, dekket av en glassplate, bor det tre hetterotter.

På mange av trestammene henger det små videoskjermer og telefonrør. Telefonrørene er gammeldagse, grå og runde i formen. Jeg husker vi hadde en sånn telefon da jeg var liten. Man kan løfte røret fra stammen og høre lyden til videoklippet som vises på skjermen. De er alle intervjuer med norske hjerneforskere. Hjerneforskerne snakker om kompliserte ting, og filmene går i loop, så man kan ikke se filmen fra begynnelsen av uten å vente. Lyden er veldig høy. Jeg er nødt til å holde røret vekk fra øret.


Ved en skjerm står teksten på store lapper som henger fra trestammene. Det fungerer godt. Tekstene er korte og overskuelige, og man kan holde lappene opp til ens egen lesehøyde. En av filmene handler om MRI scanning. Den er lang og langsom, jeg har ikke tålmodighet til å se hele. Det surrealistiske er fremdeles framtredende, hovedsaklig gjennom kombinasjonen av et mystisk skogslandskap, seriøse hjerneforskere og tekniske gjenstander på trærne. På et tre henger dessuten det indre øret til en hval. En gjenstand som er surrealistisk nok i seg selv. Det er stor kontrast mellom den umiddelbare sanselige, estetiske opplevelsen av rommet og de lange, langsomme og kompliserte filmene.

De mange skjermene er ikke merket på noen måte, så man vet ikke hva de forskjellige handler om. Man er derfor nødt til å høre og se på alle for å finne temaer man interesserer seg for. Man kan ikke velge målrettet, men må prøve ut alt til man finner det man er interessert i. Jeg finner en interessant film om MS-forskning på gennivå, og en spennende en om forholdet mellom bevissthet, hjerne og moralsk ansvar. Dette siste temaet kunne godt å vært utdypet mer og vært et større tema. Det åpner for mange muligheter for å involvere publikum, men er ikke utnyttet i denne utstillingen.

Å henge utstyr som brukes i hjerneforskning opp på trestammer er helt klart mer estetisk spennende enn mer tradisjonell utstillingsdesign, men jo lenger jeg er i rom nummer to jo mer synes jeg det er for stor avstand mellom form og innhold.

C. Brå avslutning
Det siste rommet er et stort svart rom med et lysende sikksakk-spor i gulvet. Plutselig slukker lyset i sporet. Rommet blir helt mørkt, bortsett fra lyset som skinner ut igjennom et rundt hull i veggen til vestre for meg. Om man kikker inn ser man en stor lyserosa hjerne på et glass med formalin i et hvitt rom. Fra hullet kommer det spilledåse-musikk og en kald vind. Jeg får assosiasjoner til himmelen, til en hjerne på en hvit sky, til noe overjordisk, noe sakralt. Merkelige medisinske instrumenter henger i taket av det store svarte rommet. Følger man det lysende sporet i gulvet kommer man til utstillingens utgang. Det overrasker meg. Jeg føler utstillingen så vidt har kommet i gang og er klar for at informasjonen jeg har tilegnet meg i skogsrommet skal bli behandlet og gjort relevant for meg.

Vurdering
Av en eller annen grunn hadde jeg forventet en utstilling om hjernen, ikke om hjerneforskning, selv om jeg ser nå at Teknisk museum skriver på hjemmesidene sine at den handler om begge deler. Muligens er det medias omtale av utstillingen som har gitt meg feilaktige forventninger.

Da jeg hadde vært igjennom rom 2 forventet jeg blant annet at utstillingen fortsatte med en ny del som gjorde informasjonen jeg hadde fått med meg i så langt relevant for meg og min opplevelse av min egen hjerne. Dette kan skyldes kommentaren fra aftenpostens anmelder om at utstillingen var en ”utstilling av din egen hjerne”, noe jeg er sterkt uenig i.

Det surrealistiske er det mest iøynefallende temaet i utstillingen, og jeg forventet at dette skulle bli behandlet eksplisitt i utstillingen. Etter å ha vært igjennom det første rommet, tenkte jeg at hjernens evne til å sortere sanseimpulser og gjøre dem forstålige ville bli et tema ettersom den absurde og fremmede stemningen var den sterkeste opplevelsen jeg fikk.

Jeg savnet også en mer diskuterende utstilling hvor kritiske spørsmål om hjerneforskning ble fremhevet. På den måten kunne utstillingen aktivert publikum i større grad. Å aktivere publikum trenger ikke handle om å trykke på knapper eller ta på ting, slik Teknisk museum ellers er veldig gode på. Publikum skal også, eller kanskje aller helst, aktiveres som tenkende, reflekterende og kritiske mennesker. I sammenheng med dette kan det kommenteres at utstillingen ikke har noen elementer rettet mot barn. Dette kan være et bevisst valg fra Teknisk museum, ettersom Teknisk museum ellers har rykte på seg for å være veldig barnevennlig. Men voksne setter ofte også stor pris på de pedagogiske elementene for barn.

Den besøkende har et stort ansvar selv for å lære noe av utstillingen. Man må vie mye tid og konsentrasjon på filmene for å få noe ut av dem. Jeg savnet en pedagogisk innføring i hjerneforskning og hjernen. Min Gap er en utstilling uten fortellende elementer, og det gjør at besøkeren har vanskelig for å sette utstillingen inn i en sammenheng. Har Norge et viktig miljø innen hjerneforskning? Er det noe som står på spill? Jeg mener ikke at utstillinger alltid behøver å formidle faktuell kunnskap. En sanselig estetisk opplevelse kan i mange tilfeller være like lærerik som mye informasjon, og kan vekke nysgjerrighet for et tema. Problemet med Mind Gap er at den ikke gjør noen av delene. Form og innhold står fjernt fra hverandre. Det er lite innhold i formen, og lite form på innholdet. Utstillingen gjorde meg først og fremst forvirret fordi jeg prøvde å sette form og innhold i sammenheng.

Utstillingens form gir meg en følelse av at hjerneforskning har blitt ansett som et så kjedelig tema at innpakningen er nødt til å være det som fascinerer publikum. Men hjerneforskning er jo spennende i seg selv. De fascinerende, mystiske, magiske elementene i utstillingen kunne vært hentet fra hjerneforskning. Det gode med Mind Gap er at den viser det store potensialet som ligger i utstillingen som kommunikasjonsform. Men det er et enda større potensial om man klarer å bruke formen som noe mer enn sanselig innpakning, om man klarer å gjøre formen og estetikken betydningsskapende. I stedet for å gjøre hjerneforskning interessant, gjør Mind Gap utstillingsopplevelsen interessant. Det er en sanselig utstilling, ikke en pedagogisk. Det kan virke som om kommunikasjonen og samarbeidet mellom designer og kurator (eller fagansvarlig) ikke har vært så stor. Man får følelsen av at de har kjørt to parallelle løp og ikke har hatt noe å si på hverandres bidrag.

Utstillinger kan gi sterke, verdifulle, sanselige opplevelser, men hva skiller ”faglige” utstillinger fra kunstutstillinger om de ikke forklarer/bygger videre på/ utdyper/ kombinerer sanseopplevelsen med kunnskap og fakta/refleksjon?

Magiske museer

Jeg planlegger å skrive et innlegg om utstillingen Mind Gap på Teknisk museum. Jeg har mange tanker og mange meninger om den utstillingen, så det tar litt tid. I mellomtiden kan dere få se noen bilder.

Kanskje er dette en utstilling som kan gi folk følelsen av at museer noen ganger er litt magiske?


Eller hva med Glyptoteket i København hvor det er fullt av palmer og andre planter?

Aftenposten anmelder museer

I sommer har Oslopuls (Aftenposten) testet Oslos museer. Sist ute er en anmeldelse av Teknisk museum. Anmeldelsene er strukturert av overskriftene Førsteinntrykk, Adkomst, pris og tilgjengelighet, Fasiliteter, Interaktivitet, Gavebutikk, Kafé, Lærte vi noe? og Museumssjekkens vurdering. For museene er det selvfølgelig veldig gledelig at de blir viet så mye oppmerksomhet av aftenposten, og anmeldelsene trekker nok fram det de fleste museumsbesøkende er oppatt av, men er det plass til grundigere anmeldelser av museumsutstillinger i aviser som aftenposten?