St.meld. nr. 49 og relevansen av masteroppgaven

p { margin-bottom: 0.21cm; }

Ettersom jeg nå skal bruke et halvt år på å konsentrere meg om bruk av medier i utstillinger, så er det greit å føle at dette emnet kan være en smule interessant og relevant for andre. Jeg har derfor idag lest Stortingsmelding nr. 49 (2008-2009) «Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying.» for å se om jeg kunne finne noe støtte for valg av tema hos kultur- og kirkedepartementet.

Og jeg fant tre grunner til at et fokus på bruk av medier i utstillinger er et aktuelt tema å dykke ned i.

1. Immateriell kultur inkludert
Den første grunnen er at bevaring og formidling av immateriell kultur blitt føyd til i ICOMs nyeste definisjon av et museum:

«Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materiell og immateriell (kultur)arv om menneskene og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøye­med.»

Både bevaring og formidling av immateriell kultur krever at ulike medier, som lyd og film, i større grad tas i bruk. Dette krever, mener jeg, også mer kunnskap om hvordan museumsformidling ved hjelp av disse mediene fungerer.

2. Digital formidling, den store utfordringen
Den andre grunnen er at «digitalbasert formidlingsteknologi» i følge stortingsmeldingen er «den store formidlingsutfordringen» for museene (Kap 13.1). Utfordringen for museene ligger i å kunne ta i bruk og se mulighetene med ny teknologi, i å knytte sammen det digitale og det fysiske rommet, og å utvikle museumsformidlingen på nettet.

3. Manglende fokus på fruktbar bruk av medier

Den tredje argumentet for at et fokus på bruk av medier i utstillinger er relevant, finnes i det som det ikke settes fokus på i st.meld. nr. 49. Digitalisering er et ord som dukker opp i mange av stortingsmeldingens kapitler. Samlinger skal digitaliseres, museene skal på nettet, og arkivene bli tilgjengelige og søkbare. Det at digitale medier finnes i mange ulike former og kan brukes på mange ulike måter kommer ikke fram. Denne litt ensidige fokuseringen på digitale medier og nye teknologier er en av grunnene til at jeg har valgt å skrive oppgaven min om medier i utstillinger, og ikke digitale medier, eller nye medier. Det at noe er digitalt gjør det ikke automatisk bra. Dette påpekes heldigvis i kapittel 13.1 om digital formidling: «Det er et stort sprang fra digital tilgjengeliggjøring til digital formidling.».

I arkivsammenheng er det selvfølgelig en svært viktig forskjell om noe er digitalt eller analogt, i utstillingssammenheng er det underordnet mener jeg. Jeg mener det er medieformens egenskaper som er det viktigste. Noen ganger vil den digitale egenskapen være relevant, for eksempel om en to-dimensjonal flate skal være interaktiv. Andre ganger vil den ikke være det, for eksempel om den to-dimensjonale flaten kun skal være dekorativ, eller om den skal være en original gjenstand fra en historisk periode som et fotografi eller et maleri.

Videre i kapittelet kan vi lese: «Det er en utfordring for institusjonene å ta i bruk og å se mulighetene med ny teknologi. For å utvikle gode formidlingsverktøy er det behov for mer kunnskap om målgruppene.» Andre behov nevnes ikke, og jeg synes derfor denne løsningen har noen mangler. Kunnskap om målgrupper er selvfølgelig veldig viktig, men jeg savner en linje om at det som behøves er kunnskap om målgruppenes forhold til medier, og kunnskap om hvordan ulike formidlingsverktøy fungerer, for å kunne se muligheter og ta i bruk ny teknologi. Dette er også viktig for å huske at gamle medier og gammel teknologi også kan fungere i mange sammenhenger.

Så, for å ta en oppsummering. Et halvår med fokus på bruk av medier i utstillinger er aktuelt og interessant fordi formidling av immateriell kultur blir stadig viktigere for museer, og nå er inkludert i ICOMS definisjon, fordi bruken av digitale medier er den store utfordringen for museer framover, og fordi man ikke må glemme at alle medier har egenskaper som kan skape virkningsfulle effekter, ikke bare de digitale.