En utstilling har ikke nødvendigvis en fast rekkefølge, men som regel er det kun én inngang til utstillingen, og publikum har alltid ett første møte med utstillingen. Dette første møtet har mye å si for hvordan man oppfatter en utstilling. Og jeg tror man kan vinne mye på å bruke litt tid på å utforme en god start for publikum.

Jeg kan ikke si jeg ble så fristet til å gå inn i utstillingen «Finstemte kvinnfolk» på Norsk folkemuseum da jeg så denne inngangen.  Hadde jeg ikke vært spesielt interessert i å se utstillingen, som er laget i forbindelse med stemmerettsjubileet, hadde jeg kanskje snudd da jeg måtte lete meg fram til enden av en tom gang for å finne utstillingen.

Inngangen på utstillingen «Hodejeger» på naturhistorisk museum på Tøyen var mer innbydende.

Det var også inngangen til «Horsepower» på kulturhistorisk museum, selv om jeg ikke klarer å venne meg til at de har securitas vakter i stedet for museumsvakter.

Min foreløpige favoritt er inngangen til utstillingsrommene på Popsenteret i Oslo. De har laget en intro til utstillingen som man bli stående ved, uten at den er overfylt med informasjon. Den er bare enkel og elegant.

Man blir, bokstavlig talt, ønsket velkommen av senterets hovedpersoner. Skjermene viser ansiktene til mer eller mindre kjente norske popartister som skifter på å si «velkommen til Popsenteret».I tillegg til portalen av skjermer består inngangspartiet også av en gang hvor popmusikkens kjerneelementer, melodi, sangtekst og artist spiller sammen med utstillingsmediets tredimensjonale form på en enkel, men virkningsfull måte.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan utstillinger tar i mot publikum i et innlegg om Petter Dass museet og i et om Frammuseet.