Naturhistoriske museer

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger
På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser – et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer
På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at…” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer
Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer
Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette? 
Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

1cf12-img_0275

Natural history museum i London
Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

f5477-img_5393

American Museum of Natural History i New York
Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris
Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.
Zoologisk museum i Oslo
Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino
Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en  ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history
Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Dinosaurer på ordentlig og en fantastisk bygning

Det naturhistoriske museet i Oxford var et av mine favorittsteder i byen. Alle gjester som kom på besøk ble tatt med dit. Bygningen er nygotisk med fantastiske takvinduer og smale søyler. Utstillingen er såpass utdatert at den er en attraksjon i seg selv. Her er det sommerfugler, døde og levende insekter, utstoppede fugler og dyr, og, ikke minst, store skjeletter, både av pattedyr og dinosaurer.

Da jeg besøkte museet første gang var det lenge siden jeg hadde tenkt noe særlig på dinosaurer. De hadde forsvunnet ut av bevisstheten sammen med universet, steinalderen og vulkaner. Men da jeg så det store dinosaurskjelettet sammen med skjellettene av mer kjente dyr som elefanter, kameler og elger var det som jeg plutselig skjønte at dinosaurer faktisk har eksistert, de er ikke kun barndommens fantastiske vesner.





How do we understand history in the age of digital media?

p { margin-bottom: 0.21cm

The last two weeks I have been thinking about this question. First I thought about it after visiting the Churchill Museum in London. This exhibition rely heavily on original photographs, films and sound recordings from Churchill’s life. There were of course objects as well, but the main source of information was the different kinds of media. The question that popped up in my mind was; if the ideal exhibition is the one that consists of original photographs and film, to give us the opportunity to see the objects/persons of interest in action in their natural context, how will exhibitions dealing with the «pre-media world» look like?

When I last weekend helped out with the conference Remix Cinema, organized by two phd students from the Oxford Internet Institute, the question again became relevant. The conference discussed different types of remixing, and different kinds of practices connected to reorganizing and recontextualization of film. In one of its sessions Thijs van Exel and Annelies Termeer, talked about a remix project done by the EYE Film Institute in the Netherlands. The EYE Film Institute holds a large collection of film. Much of this collection is now part of a digitization project called Images for the Future. To give the project some attention a remix workshop and a competition was held. The material provided for remix was early silent film that was all public domain.
Exel and Termeer’s presentation of the project, and talks by other speakers at the conference, encouraged many questions; what do remixing do with our sense of history? Do the focus on photographic visual media content from the past make us forget the time before the camera was invented? Will we identify more with a person we can see on a photograph, than a person that was not photographed, but only painted? Will we experience a great divide between the times before the photograph and the time after?
Will the possibilities of interacting with the past through media content change the way we present history, and how will it affect the way we present and understand the past we only can access through text and drawings?

Rather than examining three different kinds of museum, as I planned to do, I have decided to concentrate my thesis on history museums, and I hope to touch upon some of the questions asked above.